Dommen mot Breivik: Får mediene et gjennombrudd på rettens område?

Tingretten kommer i morgen med sin dom i Breiviksaka. Det må være klart at Breivik ikke slipper ut på tiår. Det er knytta spenning til om Breivik blir regna for å være ikke tilregnelig eller tilregnelig og straffa. For meg er det viktigere å se dommen i lys av medienes makt i Norge.

De politiske journalistene styrer i stor grad den norske politiske offentligheten, og har avgjørende innflytelse for hva som blir iverksatt politikk i Norge. Journalistenes grunnlag for sin store politiske innflytelse, deres legitimitet, er ikke noe mer enn at det tilfeldigvis har falt ned fra himmelen. Eller dels fra statsstøtte i form av momsfritak og fra annonsører som velger å plassere sine annonser etter politisk sympati. Det er imidlertid ett samfunnsområde journalistene har hatt problemer med å få kontroll over. Og det er på rettens, jussens, område. Både juridiske dommere og legdommere har i stor grad avvist pressens krav om hvordan de skal dømme. Ikke til det de politiske journalistene har målbært som «folks rettsfølelse». 

Men tida for økt makt for mediene også på rettens område er kommet. Det er ikke annet enn press fra de politiske journalistene med støtte fra et lydhørt mindretall av de etterlattes bistandsadvokater, da retten kom til at den skulle oppnevne et konkurrerende psykiatripar til å vurdere den tiltaltes psykiske tilstand. Det ble fra rettens side markert som om det var rettens selvstendige ansvar å oppnevne de sakkyndige den ville. Men det må være hevet over tvil at den var under et voldsomt press fra medienes påståtte representasjon av «den alminnelige rettsfølelse».

Det er en svært uvanlig allianse som krever at Breivik regnes som tilregnelig til straff, og ikke at han ansees psykotisk og tvinges til behandling: Breivik sjøl, de høyreekstreme, hele den norske «venstresida», mediene og det taleføre mindretallet av bistandsadvokater på de etterlattes vegne. Inkludert et flertall av landets psykiatere som i strid med all yrkesetikk har fjerndiagnostisert Breivik og erklært han for frisk.

Jeg har ikke forutsetninger for å ha en klar mening om Breiviks tilregnelighet, og forstår på avstand at det kan virke merkelig om han ikke er tilregnelig. Men de første psykiaterne, erfarne rettspsykiatere, hevder det. Vi kan ikke godta det fagpersoner sier kritikkløst. De tar også feil. Likevel er det merkelig å avvise de første psykiaternes arbeid slik at deres vurdering kan underkjennes som nærmest en nullitet. Og aktoratet hevder altså ut fra sin rettskunnskap at bare en liten tvil om tilregnelighet er nok til å frikjenne for straff. 

Litt merkelig er det hvis aktoratet underkjennes på sitt eget spesialfelt; strafferett. Retten kan sikkert finne gode juridiske argumenter for at aktoratets strafferettsforståelse er feil. Men aktoratet frarådde retten å prøve seg på å danne ny rett gjennom sin dom.

Jeg synes det var  veldig betenkelig at retten lot seg presse av mediene til å oppnevne et nytt psykiaterpar som åpenbart må ha følt presset om å komme til en annen konklusjon enn det første paret. Vil retten på samme måte føle at den må komme «den alminnelige rettsfølelse», målbåret av journalistene, i møte? Jeg håper ikke det, men jeg kan ikke fri meg fra mistanken.

Trusselen fra Breivik om anke hvis han ikke blir erklært tilregnelig, vil retten ganske sikkert ikke legge formelt vekt på. Og jeg håper: heller ikke reelt. Det vil være for ille. Som det vil være at retten satser på at aktoratet ikke tør anke om Breivik erklæres tilregnelig.

Uansett utfallet av morgendagens dom, vil den helt sikkert bli et ledd i en utvikling der medienes makt utvides også til rettens område. 

Ja, Stoltenberg må gå!

Statsviter ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, Gjermund Haga, har i dag et innlegg i Dagens Næringsliv på framtredende plass med tittel «Plikt til mistillit». Haga hevder opposisjonen har plikt til å reise mistillitsforslag, og at de må legge politisk taktikkeri til side. Han mener at praksis i vårt politiske system er slik at de ansvarlige makthaverne må stilles til regnskap for en slik situasjon som nå.

Jeg synes det er grunn til å stille spørsmål om vi skal holde oss med den regelen de som har gjort en feil skal miste jobben. Det er jo ikke mulig å unnlate å gjøre feil, det gjør bare de som aldri handler. Det er feil en lærer av, og det er ikke åpenbart at de som har gjort feil er de som er mest uegna til å rette opp feila.

Likevel mener jeg det er riktig nå å kreve regjeringa Stoltenbergs avgang. Ikke minst ut fra en helhetsvurdering av den politiske situasjonen og Stoltenbergs økende høyrevri. Stoltenberg sjøl er tilhenger av at noen skal gå når de har gjort feil, jf Ramira Osmundsen og Audun Lysbakken. Så hvorfor skal denne praksisen han er tilhenger av, ikke gjelde han sjøl?

Går ikke Stoltenberg frivillig, bør opposisjonen fremme mistillit mot ham. Og ta sjansen på at de kan få flertall.

I 1963 blei regjeringa Gerhardsen kasta formelt fordi den fikk ansvar for gruveulykka på Svalbard i 1962, i Kings Bay-gruvene. 21 mennesker omkom der på grunn av dårlige sikkerhetstiltak. Statsminister Einar Gerhardsen hadde neppe detaljkunnskap om forholda i gruvene. Likevel stemte et flertall i Stortinget for mistillit. Ikke minst fordi Sosialistisk Folkepartis Finn Gustavsen fant det taktisk gunstig å felle Gerhardsen. Og det politiske utbyttet av å kaste Gerhardsen var betydelig: Arbeiderpartiet snudde i løpet av to uker ute av regjeringskontorene og gikk inn for folketrygd — pensjon for alle, ikke bare de LO-organiserte — og ferien blei utvida til fire uker.

Breiviks konkrete terrorhandlinger kunne vært unngått, men ikke det at han da høyst sannsynlig ville utført andre terrorhandlinger med like stort dødelig utfall. Det kunne i så fall bare Politiets sikkerhetstjeneste gjort, hvis de hadde hatt et bedre politisk gangsyn enn sitt tradisjonelle snevre høyresyn. Det er alvorlig at vi har hatt et politi som til tross for sterk økning av økonomiske ressurser ikke har levert det de skal. Noe også Riksrevisjonen har pekt på. Dette har Stoltenberg og Faremo godtatt. De burde stilt spørsmålet om hvorfor resultatene ikke kommer tross økte bevilgninger. Men de unnlot.

Nå er vi i den situasjonen at politidirektøren måtte gå, men ikke hans politiske sjef. Kanskje den tidligere politidirektøren, som departementsråd i Fornyingsdepartementet som unnlot å stenge Grubbegata, må gå? Men ikke hennes sjef? Og hvorfor da ikke Stoltenberg når han visste at gata ikke blei stengt? Det blir jo helt meningsløst at de under de politiske ansvarlige skal fjernes, mens de som har hatt det politiske ansvaret blir sittende. Er det noen sak som er viktig nok til at noen regjering skal gå av, så er det jo denne.

Det er ikke ønskelig sett fra opposisjonens side at all deres interne uenighet synliggjøres. De vil vel også holde sin mest ekstreme høyrepolitikk skjult for velgerne. Nettopp derfor bør de prøve seg. Også fordi det rød-grønne alternativet verken er rødt eller grønt, og alliansen mellom dem kan nullstilles. Høyrefløya i Senterpartiet kan gjøre alvor av sine planer om å skifte side. SV kan få mulighet til igjen å bli et fredsparti i opposisjon til en urettferdig økonomisk politikk. Stoltenberg er nok hakket bedre enn Solberg og Jensen. Men hans avgang kan skape såpass nødvendig politisk uro at det kan utløse en venstrevind, og gjøre høyrealternativet mer frastøtelig for flere. LO kan bli en sterkere kraft. Og kanskje kan Ap komme radikalisert tilbake med en ny leder, som Trond Giske eller Raymond Johansen? (Neida, jeg veit at Ap er kjemisk rein for sentrale politikere til venstre for midten).

Sykkel: Penger ikke nok

Dette innlegget stod på trykk i Aften i går:

Det var positivt å høre stats-minister Stolten-berg og miljø-vernminister Solhjell presentere klimameldinga med sterk økning av bevilgningene til sykkelveganlegg.

Det er bare det at penger ikke er problemet for å legge til rette for sykkel. Det vet også statsministeren svært godt. Til Finansavisen 31. mars 2010 uttalte han nemlig: «… vi er … avhengig av et styringssystem der vi viser respekt for at det er kommunene som regulerer tomter, og gjør reguleringstiltak om for eksempel å fjerne parkeringsplasser i gatene for å gjøre plass til sykkelveier.» Nettopp. Det er mangelen på politisk vilje til å prioritere sykkel på bekostning av andre interesser som er problemet for sykkeltiltak i byene. Skal Stoltenberg og Solhjell få brukt sine penger, må staten derfor overta ansvaret for sykkelveger i byene med reguleringsmyndighet til å overstyre motvillige bypolitikere og politiet. Penger nytter knapt til å få vegvesenet og kommunene til å fjerne snø og sand fra de få sykkelanlegg som finnes. 

Breivik: Hvor farlig og viktig for «elver av blod»?

Denne artikkelen står på trykk i Klasse-kampen 21. april:

Redaktør Bjørgulv Braanen trekker i sin leder 18. april, «Elver av blod», en klar konklusjon: «Breiviks politiske oppfatninger, er en direkte forlengelse av mellomkrigstidas fascisme og nazisme». Jeg mener det er å gjøre seg en litt for enkel konklusjon, og gjøre Breivik så betydningsfull som han sjøl hevder å være. Men åpenbart ikke er.

Det er veldig fristende å bruke elementer fra det en ser på som farlig og uønska, som fra nazismen, til å konkludere med at «nå ser vi helheten». Den politiske historia er full av slike feilbedømmelser, ikke minst fra AKP-tida i Norge. Ut fra de politiske standpunktene og politiske retningene som vi er kjent med, har Breivik uforenlige og motstridende enkeltstandpunkter. Han har de tradisjonelle fascistiske standpunktene som Braanen peker på, men ikke bare. Og det er dessuten et tilfredsstillende faktum at den ekstreme og nazistisk prega høyresida i Norge er ubetydelig, slik kjennere beskriver deres styrke og slik de viser at de kan mobilisere. Også i Europa, sjøl om tyske nazister har stått bak målretta drap på innvandrere. Å gjøre de fascistiske og nazistiske gruppene i Norge og Europa så betydningsfulle, er mer en måte for ytre venstre å begrunne sin berettigelse og «samfunnsfrelse» på. Det er litt overraskende at Braanen gir inntrykk av at han støtter opp om et slikt syn. Andre forstørrer fascistfaren for å skaffe seg nye kneblende «argumenter» som den vellykkete bruken av «rasist»-merkelappen.

Journalistene som følger saka sier det er åpenbart at Breiviks forskrudde syn åpenbart ikke kan karakterisere han som «gal». Men den folkelige versjonen av Breiviks keitete, pompøse, selvopptatte og usammenhengende politiske syn er jeg overbevist må være at han er «gal».

Det finnes andre forklaringer på Breiviks politiske syn. Kåre Lunden har her i avisa pekt på at Breivik er uttrykker de historiske holdningene til den typiske deklasserte vestkantungdommen fra Oslo. Der et moderat Arbeiderparti er det mest ekstreme de kan tenke seg og som de avskyr mest. Finn Olstad har i her i avisa omtalt et leserinnlegg fra midten av 1960-tallet om overklasseholdninger til Halvdan Koht som bekrefter Lundens tese. Det er en mye farligere konklusjon å trekke om Breiviks politiske syn at han representerer et historisk tradisjonelt standpunkt fra deklasserte gutter fra Oslo vests velstående sjikt (ambassadørsønn).

Braanen avslutter med at det ideologiske og rasistiske vrakgodset fra europeisk historie som han mener Breivik representerer er en «dødelig handlingsideologi for hat mellom nasjoner og folkegrupper, krig, raseutryddelse og diktatur». Ja. Men frikjenner han ikke da særlig de vestlige stormaktene, Norge inkludert, for dagens stadig hyppigere intervensjonskriger og militære konfrontasjoner og opprustning? Det er vel denne faren for verdenskrig som de «humane» stormaktene med «folkeretten» og FN på sin side som representerer den virkelige faren for «elver av blod» i verden i dag?

Sykkel: Spar oss for mer snakk!

Dette innlegget stod på trykk i Dagsavisen 18. april og på deres nettside nyemeninger.no. Det var bare setninga «Falskheten deres er imidlertid ikke bare frastøtelig, den begynner å bli kjedelig også.» som ikke kom på trykk. Det var litt dumt. 


Den nye miljøvernministeren Bård Vegar Solhjell blir i Dagsrevyen presentert sammen med opposisjonspolitiker og lederen av transportkomiteen på Stortinget, Krf-leder Knut Arild Hareide. Om norsk miljøsatsing. Begge på sykkel, i tv-runder inne i Miljøverndepartementets gårdsplass. Men hvorfor på sykkel? Det legges da overhodet ikke til rette for sykkel som transportmiddel i Norge. Det er bare prat, prat og prat. Solhjell og Hareide burde heller vært filmet i hver sin Audi A6 kjørende på en motorveg. Det ville vært representativt.

Det finnes knapt noe samfunnsområde som får så tilsynelatende mye støtte som tilrettelegging for sykkelbruk. Enten det er statsminister Stoltenberg, samferdselsministre, vegdirektører eller opposisjonspolitikere. Det er faktisk bare politiet og Trygg Trafikk som åpent motarbeider syklistene i Norge. Men all støtten er null verdt. Det satses ikke på sykkelveganlegg i Norge, særlig ikke i og til og fra byene. Og årsaken er ikke først og fremst mangel på penger, men mangel på prioritering på bekostning av andre interesser. Det finnes knapt den interesse som hensynet til sykkelveger «trumfer». Sykkelinteressene settes alltid til side for hensynet til parkeringsplasser for biler, plenen til villaeiere, verneverdige hus, snøbrøyting for biler, fotgjengere og busser og tog. Det bygges bare anlegg der det ikke finnes noen som protesterer, og der anleggene derfor er minst viktige. Eller det bygges farlige anlegg eller som de ubrukelige langstrakte leikeplassene kalt «gang- og sykkelveger».

Resultatet kan forklares: Det finnes ingen politikere med makt som vil prioritere sykkel foran en eneste annen interesse, knapt nok maktesløse politikere heller. For syklistene er uorganiserte og utgjør ingen politisk kraft. De har ingen sanksjonsmidler og vil heller ikke skaffe seg dem. Da kan de heller ikke oppnå noe.

Dette vet alle politikere godt. Ikke minst statsviter og miljøvernminister Solhjell. Falskheten deres er imidlertid ikke bare frastøtelig, den begynner å bli kjedelig også. Snart blir det vår: Kan vi ikke få slippe mer sykkelsnakk? Før godordene er bevist gjennom eksistensen av trygge gjennomgående sykkelveger i alle de store byene i Norge?

Om å dyrke fiender til innvortes bruk: Overvåkere, Ap, AKP og Rødt

I leder-artikkelen i Dagens Næringsliv i dag skrives det om «Terrorens overpris» om å overvåke nettet, noe som avisa mener er et feilgrep til ingen nytte og stor sløsing med ressurser. Om overvåkingas historie under den kalde krigen skriver avisa at overvåkerne tøyde lovene, og: «Men det er også vist at det bak disse lovbruddene ofte lå slett politisk analyse. I Norge trodde for eksempel overvåkerne at det lovlige og harmløse partiet AKP(ml) utgjorde en fare for rikets sikkerhet.» 


Åpenbart helt rett, som trussel mot statens sikkerhet var AKP harmløs. Men arbeiderpartijournalistene og Ap-medlemmene som styrte overvåkingspolitiet var opptatt av å kjempe for Aps politikk gjennom misbruk av statsapparatet, og fant en mening med sitt politiske liv med en slik motstander som AKP. Samtidig var det klart at overvåkinga også ga mening til et politisk liv i AKP, som en viktig begrunnelse for et medlemskap. 


Når partiet Rødt i dag er så opptatt av noen ytterst få nazister, og finner dem så politisk viktige, er det også mer til innvortes bruk som et sjølinnbilt frelser-parti for en nær forestående nazistisk maktovertakelse i Norge, framfor å være opptatt av parlamentarisk representasjon som krever en helt annet politisk tilnærming. 


PS: Dagens Næringsliv skriver navnet på partiet feil, det skal nemlig være en bindestrek mellom m og l i parantesen. I Macs ordliste for ml blir ellers ml foreslått erstatta med øl…
ds

Lysbakken og «gjenreisinga av SV»: Hva er viktigst, mangelfull økonomistyring, eller SVs aksellerasjon mot høyre og overflødiggjøring av seg som alternativ?

Etter at SV gikk inn i regjering, har politisk opposisjon i Norge nærmest forstummet. Sosialistisk Folkepartis inntreden i norsk politikk i 1961 påførte Arbeiderpartiet og ettpartistaten uten opposisjon det første store politiske nederlaget etter siste krig. Det som blant andre SFeren Per Maurseth kalte «den tredje veg» mellom kapitalisme og kommunisme, klarte å mobilisere et betydelig sjikt av velgere mot den til da udiskuterte politikken. Mot den norske NATO-politikken, mot norsk EU-medlemskap og mot en rekke autoritære kulturelle krefter – og for likestilling, for endring av autoritetsforhold i menneskelige relasjoner og for kulturell liberalisme. Med en stemmeandel på rundt 5 %, og til tider rundt 10 %. 

Denne oppslutninga er satt over styr med regjeringssamarbeidet med Arbeiderpartiet der partiets historiske fundament for oppslutning er blitt forkasta. Den viktigste politiske seieren av regjeringssamarbeidet er kanskje at tollkvoten for rødvin er økt fra to til tre liter. Hvis ikke det er at Erik Solheim har blitt værende i SV. SV har nå blitt et aggressivt krigsparti som mer enn gjerne tar internasjonale militære oppdrag for USA. SVs tillitsvalgte applauderer motstandsløst dette grunnleggende politiske linjeskiftet. Men ikke velgerne. Finn Gustavsen ville samarbeide med Ap for «å holde Ap i øra». Men etter 2005 er samarbeidets konsekvens at det er den høyreorienterte Jens Stoltenberg som har holdt SV i øra.

Det kunne ført til noe om standpunktet til fylkesårsmøtet i SV i Møre og Romsdal fra i februar i år hadde blitt realisert: «At SV bør gå ut av regjeringa om Arbeidarpartiet står fast på å innføre vikarbyrådirektivet.» Da «snakker vi» som det så moderne heter nå. Men SV-medlemmene trives i et parti med ledere i statsråd-BMWene.

Fortsetter SV denne underdanighetspolitikken, kan jeg ikke forstå annet enn at SV vil gjøre seg overflødig som politisk alternativ, og med bare sporadisk stortingsrepresentasjon. Som en som står til venstre for både det gamle og særlig det nye SV, beklager jeg det. Det har vært viktig at SV har kunnet målbære en generell opposisjon, særlig utenrikspolitisk. SVs forfall svekker opposisjonelle synspunkter og rommet for alternative venstresynspunkter i Norge. Særlig fordi Rødt på ingen måte har vært i stand til fylle rommet etter SVs høyregallopp.

SVs politiske forfall er viktigere enn rotet med habiliteten og forholdet til statens økonomireglement. Jeg må innrømme at det er kritikkverdig, men jeg kan fortsatt ikke se at det er så alvorlig når bevilgningene ligger innafor det som er regjeringas subjektive rett til å bevilge. Se for øvrig også Tom Helland sin kommentar i Stavanger Aftenblad; Revisjonssamfunnet.  Det kan ikke hindre kritikken av SV-statsrådene: Men når en sammenlikner med den manglende mediestormen som ble Høyres leder Erna Solberg som kommunalminister til del når hun sa ja til en åpenbar feil tolking av kommuneloven og tillot at kommuner kunne satse sine midler på veddemål i millionklassen i regi av Terra, da står vel ikke det i forhold til hverandre?

Det er altså i en situasjon der SV fullstendig har endra politikk, og partiet anklages for misbruk av statens midler, at en ny leder skal velges. Ny leder skulle velges som i et ledd i å gjenreise partiet etter at siste og dårlige valgresultat førte til at Kristin Halvorsen trakk seg som partileder. Nå når det virkelig hadde vært behov for alternative kandidater, finnes de ikke. Enda Heikki Holmås har reist land og strand rundt i hver eneste kommune for å hindre at Lysbakken blei ny partileder, stiller han ikke når det kunne vært behov for det. Holmås kandidatur framstår i dag som ualminnelig lite seriøst. Pinlig er det eneste som kan karakterisere Holmås´ opptreden. Men hans kandidatur er kanskje planlagt av et mediebyrå for å skape oppmerksomhet rundt partiet?

Det er og blir politikken, valg av politiske standpunkter og politiske mål, som er det som betyr noe for et politisk parti uansett hva politiske kommentatorer måtte mene om utstråling og liknende uvesentligheter. Statsrådsavgang og økonomisk rot kan nok føles viktig for SV i dag. Men SVs politikk og politiske utviklingsretning er ikke oppe til debatt på landsmøtet. Da blir politikken som før, og velgeroppslutninga også.

Den politiske situasjonen i Norge er dyster framover. De politiske debattene blir enda mer innskrenka med det nye høyreorienterte SV som heller ikke kan regne med  permanent stortingsrepresentasjon. 

Lysbakken-saka: Formalistisk forskjellsbehandling

Ja, nå har han altså gått av. Jeg kan fortsatt ikke forstå at det var nødvendig og riktig, jf min forrige vurdering.

Det er helt riktig at midlene til jenteforsvarstiltak burde vært utlyst, og at dette var en feil fra Lysbakkens side. Men for det første stiller jeg meg uforstående til at ikke andre organisasjoner skulle være kjent med mulighetene for å få støtte. Med min bakgrunn i frivillige organisasjoner holder jeg det for svært usannsynlig. Og for det andre kunne dette vært løst ved at en ny pott hadde vært utlyst i samsvar med helt korrekte forskrifter. Og det uten at han trengte å ha gått av.

Når det gjelder de andre bevilgningene til Reform er dette politisk sett en lite omstridt bevilgning. Det er vanskelig å se at andre enn Frp ville gått imot den. Med sin bakgrunn i dette prosjektet, hadde det selvfølgelig vært det beste og åpenbart formelt riktige at Lysbakken erklærte seg inhabil. Men hvor viktig og hvor stor feil? Ikke i få lover brukes det formuleringer som feilens konsekvenser for vedtaket. 

Aftenpostens politiske kommentator Håvard Narum skriver  : «Audun Lysbakken hadde ikke noe valg. Den helheten han selv viste til, med systematiske regelbrudd og uryddig saksbehandling i hans departement og manglende evne til å innse egen inhabilitet som statsråd, er mer enn nok til å måtte gå av. Hvis han ikke selv hadde tatt konsekvensen av dette, hadde det vært gode grunner for at statsminister Jens Stoltenberg og SV-leder Kristin Halvorsen måtte ha bedt ham gå. Lysbakken ville ha blitt drevet fra skanse til skanse av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.» Nei, Lysbakken kunne sagt: «Vi gjør alt på nytt uten å frata de som har fått noe. Om så regjeringa måtte selge en halv kvadratmeter på Trafalgar Square.»

I en kommentar til konsekvensene av at Lysbakken som (eventuell) ny SV-leder ikke kommer til å sitte i regjering skriver Narum også: Noen vil kanskje mene at dette er formalistiske bagateller. Men da mener man samtidig at politiske hensiktsmessighetshensyn skal være styrende (for hvordan et regjeringssamarbeid fungerer i praksis.)» Jeg har satt parentesen fordi jeg vil bruke Narums kommentar til regjeringssamarbeidsproblemene mer i forhold til de feil Lysbakken har begått. Jeg forstår ikke at Lysbakkens feil, om han hadde vært arbeidstaker, hadde kvalifisert til avskjed etter en avskjedssak i retten. Det som står igjen er at han har bevilget penger av midler Stortinget har pålagt han å bruke til gode formål. At det er gjort saksbehandlingsfeil under denne saksbehandlinga, er feil som kan rettes opp. Lysbakken har ikke personlig beriket seg, slik en tidligere Høyre-statsråd beriket seg gjennom å forfalske reiseregninger (for ubetydelige beløp).

Da står det igjen at det mot Lysbakken og andre politikere i liknende situasjoner brukes regler og vurderinger som ikke gjelder for andre. Oslo politikammers trafikkseksjon er en institusjon som konsekvent er aktiv mot syklister som individuelle trafikanter og som trafikantgruppe i forhold til tilrettelegging. Og som ikke etterforsker alle trafikkulykker og grove brudd på trafikkreglene. Men både disse, Oslos politimester og politidirektøren blir sittende tross disse feila. NRKs sjef Hans-Tore Bjerkaas er sjef for journalister som gang på gang gjør grove feil og blir dømt av Pressens Faglige Utvalg. Også Dagsrevy-sjefene får bli sittende uten «å måtte ta konsekvensen» av sine feil. Den lydhøre Marie Simonsen i Dagbladet, hun som hører taktfaste rop ingen andre hører, blir selvfølgelig også sittende som en helt om hun mot formodning skulle bli dømt i FPU. (I FPU dømmer de vel mer etter partenes anseelse og ikke sakens fakta). Men så er det selvfølgelig forskjell på en fornuftig samfunnsmessig behandling av feil, og de feil journalister begår. Journalister er besvogret med «Vår Herre», og deres høyreorienterte syn er derfor hevet over kritikk. Kritikk av dem, derimot…

Stormen mot Lysbakken – basert på elitistiske koder

I privatlivet og arbeidslivet er vi mange som gjør feil og opptrer irrasjonelt. Det er det som gjør oss til mennesker. Men feil kan ikke godtas, og når vi gjør feil, må vi gjøre opp for oss slik det er forventa og i mange situasjoner krevd. Uheldig oppførsel bør påtales, og den som har gjort en feil, bør overtales til å forstå sine feil og lære av dem for ikke å gjenta dem.

Men slik fungerer ikke medieredaksjonene. De er overbefolka av rastløse og spenningssøkende personer som hele tida skal ha «æksjen» og markere seg for å få til politiske endringer etter sitt eget politiske syn som står over alle, nærmest på vegne av «Gud». Og aller helst få noen avsatt eller fornedra. Hvis de kan finne en fjær å utvikle til fem høns.

Audun Lysbakken er sjef for et departement. Stortinget har bevilga Regjeringa og Lysbakkens departement penger de kan bruke, og er pålagt å bruke. En del av disse kronene er ikke øremerka. Det vil si at regjeringa og statsrådene kan bruke midlene slik de finner for godt, altså en subjektiv vurdering som ikke er noe annet enn en politisk vurdering. Ofte i strid med opposisjonens vurderinger. Det er sånn det bør være.

Organisasjoner som ikke kommer inn på Stortingets liste over dem som skal få statlig støtte, er avhengig av regjeringas støtte. Ellers får de ikke noe. Dette er ikke noe problem som verken de politiske journalistene eller Lysbakkens kritikere er opptatt av.

Jeg kan nevne fra en slik tapende organisasjon som ikke kom inn på statsbudsjettets bevilgning med navns nevnelse og derfor måtte søke departementet om støtte. Overlatt til departementets subjektive vurdering. Statssekretæren ringte og spurte meg: «Men hvor mye trenger dere, da?». «700 000», svarte jeg. Et tall som var reelt. Og det fikk vi! Hva var feil med det? Ville statsråden ha blitt krevd å gå om journalistene hadde fått vite om denne saksbehandlinga? Dette var jo midler Stortinget hadde bevilga, pålagt brukt, til dette departementet til fri bruk.

Lysbakken har prøvd å få noe positivt ut av disse frie midlene, og har dermed oppfylt Stortingets pålegg. Sjølforsvarskurs for jenter er et svært aktuelt behov som trenger å få offentlige midler. Jeg beklager fortsatt at mitt forslag om selvforsvarskurs for jenter i gymtimene på Drammen gymnas på 1980-tallet blankt blei avvist gymlæreren og rektor. At en av Lysbakkens eget partis organisasjoner har søkt for et godt formål, kan ikke forhindre at de får. Er formålet godt, er det helt ypperlig at de får penger.

Professor i statsvitenskap Hege Skjeie karakteriserer i Dagens Næringsliv 25.02 saka slik: «Dårlig bekjentgjorte penger er delt ut til for nære bekjente. Noen har hoppet bukk over embedsverkets innvendinger. Ingen har tenkt på habilitet, eller kanskje snarere tvert imot: …» Til dette er å si at det er vanskelig å forstå at ikke alle aktuelle organisasjoner har tenkt og undersøkt muligheten for å få offentlig støtte i Lysbakkens departement. Det er helt ok å overprøve embetsverket, særlig når en vet hva en gjør. Å være politiker er i høyeste grad en jobb der nettopp det subjektive er det som er grunnlaget for rollen.

Lysbakken burde gjort noen enklere andre grep for å få til denne bevilgninga, sa lederen av kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, Anders Anundsen (Frp), til Klassekampen 25.02 . «Det er utrolig lett å unngå slike tabber», sa Amundsen. Er det så ille, da? Det er vanskelig å forstå. 

Jeg ser på kommentarer i aviser og på nettet at der er det lite med prinsipiell vurdering av Lysbakkens feil. De som er uenig i SVs politikk bruker dette som påskudd for å gjenta det som de også ville sagt om SV helt uavhengig av denne saka. Frykten for gamle antikrigs-SV er også sterkt til stede i det ensretta politiske kommentatorsjiktet. Personlig er jeg uenig med Lysbakken. Han en viktig og nyttig brikke for å bruke norske liv som innsats i Norges nye rolle som leiehær for USAs imperialistiske krigstokt verden over. Norges rolle som USAs leiehær ville kanskje bli svekka om Lysbakken måtte forlate det politiske livet. Likevel synes jeg ikke dette er saka han bør gå på.

Dette med «informasjonsplikt» og «tillit» som Lysbakken skal ha brutt overfor statsministeren og Stortinget, er bare bagateller. Et godt formål er tildelt midler i samsvar med Stortingets formål, og han har ikke gjort noe aktivt for å skjule hva han har gjort. Han har også innrømt feil. En måte å rette opp feilen er å lyse ut mulighetene for å få stønad til dette formålet. Hvorfor finner ikke journalistene og opposisjonspolitikerne noe viktigere å bruke 24 timer i døgnet på?

Realiteten i denne saka er ikke annet enn en intern elitistisk leik for de innvidde i politikk og mediene. Et eksempel på mange slike saker de siste tiåra der mediene stolt har finni en fjær der som de kan rope taktfast «Korsfest, korsfest» til, og som politikere velvillig og prinsippløst danser etter om det kan tjene deres dagsaktuelle behov. Og som dermed gir inntrykk av at politikere er og skal være 100 % kritikkfrie, særlig dem de er uenige med. Journalistenes kamp for sterile politikere er fjernt fra hvordan vanlige folk med vanlige liv behandler de samme feilene. Vanlige folk snakker til hverandre og om hverandre på en helt annen måte enn det det høytlønna elitesjiktet i politikk gjør. Denne saka bør bli enda en murstein i det byggverket som heter politikerforakt. 

SV i fall og endring: Slaget mot nynorsken - et omen?

Dyr og mennesker under hardt press handler i panikk. Sånn er det tydeligvis også med partiledere. SV har i de siste åra ført en politikk som har gjort det helt ugjenkjennelig. Mest kanskje for  sin aktive militære støtte til vestlige imperialistiske eventyr i Afghanistan og Libya. Torsdag i denne uka fant SV-leder Kristin Halvorsen som kunnskapsminister ut at hun skulle markedsføre seg med et slag mot nynorsken. Hun påstod hun ville styrke nynorsken ved å ta bort sidemålsstilen og karakteren i sidemål, i praksis nynorsken. Kunnskapsminister Tora Aasland forsvarte SV og Halvorsen i underholdningsprogrammet Nynytt i NRK med at dette bare var et forslag fra Utdanningsdirektoratet som skulle behandles av Stortinget om ett år. Men den går ingen på. Dette er selvfølgelig bare forsøk på unnskyldninger etter det som det å svekke nynorsken ikke blei den vinnersaka Halvorsen hadde tenkt seg. 


Men det er verre enn som så. For slaget mot nynorsken kan sees på som et eksempel på hvorfor SVs oppslutning faller. Halvorsen går imot SVs partiprogram med dette utspillet. Og får to fylkeslag i SV mot seg; Hordaland og Nord-Trøndelag. Det sier noe om hvordan hun tenker når hun skal skåre poeng ved å slå mot nynorsken: Dette gjør seg sikkert bra på bilmekanikerlinja på yrkesskolen på Sogn. Det er bare det at bilmekanikerne på yrkesskolen ikke stemmer SV uansett. Når partileder Halvorsen mener hun skal bygge partiet, velger hun en sak som mobiliserer motstand fra egne partirekker. Fordi hun ikke skjønner at det ikke lenger nytter å markedsføre partiet med individuelle medieutspill der partiorganisasjonen ikke har noen plass. 


At et parti som SV slår mot deler av den mektige historiske motstrømsbevegelsen, som målrørsla er en del av, viser at SV har mista det politiske gangsynet. Hva blir det neste? Kamp mot norsk landbruk av typen Trygve Hegnar og Dagens Næringsliv? SVs overgang til å være et parti for norsk EU-medlemskap, kan ikke være langt unna. 


SVs kamp mot nynorsken —  et omen.   

Høyre - begynt valgkamp for Arbeiderpartiet?

Høyre og Arbeider-partiet er de partiene som øker mest i oppslutning i Norge for tida. Og det er liten politisk forskjell på dem, enten vi snakker om økonomi eller utenrikspolitikk. Men de dyrker en ulik retorikk som mange tillitsvalgte, et uhorvelig antall velgere og særlig de politiske journalistene, derfor tror at det er stor politisk forskjell på dem. 


Nå har Høyre hatt noe som de kaller en landskonferanse i helga. Der ville partileder Erna Solberg framheve det positive ved Tysklands økonomiske politikk, og særlig Sveriges. De var eksempler på at Jens Stoltenberg og partiet og regjeringa han leder og kontrollerer, tar feil, mente Solberg. Som har valgt Stoltenberg og regjeringa som sine motstandere.


Det er noe interessant ved de eksemplene Solberg holder fram som Høyres argumenter for og formål med å overta regjeringsmakta i 2013 (som jo er en stund til…). 


Få industriland har hatt en større lønnsnedgang enn Tyskland. I tiåret fra 2000-2010 har de lavest lønte i Tyskland hatt en lønnsnedgang på 20 %, mens de rikeste for det samme tiåret har hatt en reallønnsøkning på 2,7 %. Sier tenketanken DIW Berlin ifølge Dagens Næringsliv.  Og dette trass i at kravene til arbeidskrafta i Tyskland har økt, i motsetning de mange nye og ufaglærte jobbene i USA. 


Et annet forhold ved Tyskland er at de med euroen har påført andre EU-land betydelige handelsunderskudd, og for eksempel tvunget den irske staten til masseoppsigelser og nedskjæringer for å hindre at tyske banker går med underskudd. Jf Rune Skarsteins kronikk i Klassekampen 16.03.11, gjengitt av Manifest Analyse.


I Sverige er arbeidsledigheten på hele 6,7 % i november 2011 og hele 20,5 % for folk under 24 år, ifølge siste tabell fra Statistiska centralbyrån. Hvorfor drar unge svensker til Norge til å jobbe i Stoltenbergs Norge, fra Erna Solbergs svenske paradis?
  
Jeg må bare si at jeg rett og slett ikke forstår hvordan Høyre tenker når de skal innta regjeringskontorene etter å ha ført en valgkamp der lønnsnedslag og stor ungdomsarbeidsledighet holdes opp som idealer. Så er heller ikke jeg noen høyremann, så det sier jo ikke så mye når jeg ikke ikke forstår dette. 
- Men likkavæl?

Kjøret mot Giske, tror de at de har en god sak?

Det kan ikke være tvil om at mange i media nå værer statsrådsblod. At de skal få den radikale, i deres øyne, Trond Giske, fjerna. Gjennom det statsbærende byråkratsjiktet som utøver politikk på egne innfalls vegne, på helt udemokratisk vis. Og som mange tror, at den ledende representanten for dette høyreorienterte sjiktet, Jens Stoltenberg, skal tilfredsstille dem med å fjerne Trond Giske. Slik de fikk fjerna Gerd Liv Valla.


De som nå arbeider mot Giske, er opptatt av prosedyrespørsmål og formaliteter. Sjølve saka dreier seg om salg av den nest største tv-stasjonen i Norge til utlandet, om Norge skal bli et «filialland», som Giske sa. Der følger han bare opp politiske tråder som LO-leder Flåthen tidligere har gjort seg til talsmann for; nasjonalt eierskap. Bare ikke nå. Nå gjør bedriften A-pressen og LO-lederen et stort poeng av at å eie A-pressen ikke har noe med politikk å gjøre. A-pressen skal fortsatt pøse penger inn i aviser som har som formål å ramme fagbevegelsen i Norge.


Tror disse journalistene at de skal vinne denne kampen? Da har jeg mer tro på den analysen som Magnus Takvam i NRK hadde i går. Ikke som Kyrre Nakkin hevder i dag, at det er en politisk blemme. Nakkim er en oppblåst impuls-karrierist. Dette er en politisk god sak for Giske. Den har kanskje allerede ført til at Flåthen må gå av som LO-leder fordi aldersgrensa likevel ikke blir endra. Det kan godt hende høyrefløya i Ap nå føler seg så suverene at de kan kvitte seg med Giske, men de gjør det neppe likevel nå. De har andre metoder…


Det vil bli en pyrrhosseier, i så fall. Og «folk flest» vil se noe annet enn ord på Lorry som vesentlig, nemlig hovedspørsmålet: Hvorfor skal vi ikke eie noe i dette landet, hvorfor skal Norge, av alle land i verden, bli et filialland?

Den politiserte rettssaka

Straffesaka mot Anders Behring Breivik er for lengst blitt en politisk rettssak. Innarbeida strafferettsregler blir nå i det offentlige ordskiftet utsatt for politisk press. Og dette politiske presset følger ingen prosedyrer, som politiske prosesser ikke gjør. Særlig ikke når media er med som viktige aktører. 

Det er forståelig at Breiviks bestialske handling blir så politisk viktig, fordi den er politisk begrunna av massemorderen og han handla etter et klart politisk mål. Fra «stadig flere» og «veldig mange mennesker», som debattleder Erik Wold i NRK Debatten 5. januar refererte til, og politikere og redaktører fra blant andre Aftenposten og Klassekampen, utsettes nå tingretten for et press om å bryte innarbeida prosedyrer. Det politiske kravet er at det skal oppnevnes enda flere sakkyndige som skal gi sine mulige konkurrerende vurderinger, ut over det ordinære systemet med to undersøkende rettsoppnevnte psykiatere/psykologer som får sin vurdering vurdert av en overordna rettsoppnevnt kommisjon. Vurderinger som disse må forsvare under rettsforhandlingene. Det politiske presset mot tingretten for nye sakkyndige er en trussel mot et selvstendig rettsvesen. Argumentet om i vareta hensynet til «folks rettsfølelse» er en dårlig begrunnelse, for «folks rettsfølelse» er kunnskapsløs om rettsregler og er en særlig hevngjerrig og hatefull følelse. Politisk styrte rettssaker er ikke en rettsstat verdig.

Bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen var på de overlevendes vegne  i Aktuelt i NRK 4. januar klar på at Breiviks meninger, som han handlet på grunnlag av, ikke kan være resultat av et sykt sinn. For, som Larsen sa, dette er ytringer han deler med svært mange andre. Under ligger premisset om at det er en linje fra ytringer til massemord, slik den svenske journalisten Ola Larsmo hevder i Utrop.

De som vil ha Breivik erklært frisk, er de som er ute etter å bruke Breiviks handlinger som et argument mot sine meningsmotstandere i innvandringspolitikken. Mot dem som er kritisk til innvandring og aksepten av religiøse skikker. Og da passer det ikke inn at Breiviks handlinger skulle være et resultatet av at han er psykisk sjuk. Viktigere enn straffesaka mot Breivik, er å kriminalisere sine meningsmotstandere. Derfor får vi det politiske presset mot tingretten for å friskmelde han.  

Berlusconi går — men skal internasjonale aksjespekulanter bestemme det? «Stemmer teller, men den internasjonale finanskapitalen avgjør».

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen 10. november 2011:


Det er mange radikale mennesker som fryder seg over at Berlusconi endelig har meldt sin avgang – i Italia og ellers i Europa. Begrunnelsen er reell nok, han har mista flertallet sitt i den italienske nasjonalforsamlinga, oppgir han sjøl. Berlusconi er en sjelden frastøtelig markedsliberalistisk politiker. Jeg kan ikke forstå at det taler det italienske folket til ære at de har sørga for at han har blitt valgt og gjenvalgt i valg etter valg. Egentlig i samsvar med   mange italieneres historiske politiske valg.

Men sett bort fra det: Det politiske Italia er blitt utsatt for et sterkt internasjonalt press for at han skal gå av. Ikke av den internasjonale straffedomstolen eller såkalte menneskerettighetsdomstoler. Men fra internasjonale finans- og aksjespekulanter som presser italienerne med skyhøye renter på statsobligasjoner hvis ikke Berlusconi går av. Jeg vil heller se på det som bedre at italienerne får ha idioten Berlusconi hvis det er det de ønsker, enn at internasjonale grådige spekulanter skal bestemme hvem som skal være deres statsminister.

Å hylle avgangen til Berlusconi i dag, er derfor også å hylle den udemokratiske retten for finansspekulanter til å styre verden som de vil. Få dager etter at de samme spekulantene tvang Hellas´ statsminister Papandreou til å gå av, lykkes de nå med den andre palassrevolusjonen.

Det er også grunn til å minne om at den økonomiske situasjonen i Italia ikke er så ille, jf Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv i dag. Gjelda er bare på 118 % av statsbudsjettet, og landet har siden begynnelsen av 1990-tallet levert overskuddsbudsjetter før renteutgifter – bortsett fra i 2008. Problemet for italienerne er lav vekst årlig, på 0,75 % i året, «godt under EU-snittet», iflg Wiedswang.

Avsettinga av Berlusconi og Papandreuo minner om våre nasjonale kapitalister som i 1927 tvang regjeringa Chr. Hornsrud til å gå av.

Hvem er det som vil kalle dette demokratisk? Bare sosialisthaterne? Vi kan omskrive statsviteren Stein Rokkans kjente tese «Stemmer teller, men ressurser avgjør» til: «Stemmer teller, men den internasjonale finanskapitalen avgjør».

«Demokrati er bra — men folkeavstemninger er en trussel!»

Da daværende statsminister Papandreou om kvelden den 31. oktober sa at han ville ha en gresk folkeavstemning av «hjelpepakkas» innhold skreik «alle» opp, EUs toppledere og deres kor journalistene. Med et unntak for Sofie Mathiassen i Dagens Næringsliv som mente det kunne være lurt å få det greske folkets støtte til det som kalles «reformer». «Reformer», som ikke er annet enn nedskjæringer av sosiale ytelser og «inndragning av kjøpekraft», for å bruke et begrep som banker, samfunnsøkonomer og politikere burde forstå. Mathiassen skriver: «I de internasjonale finansmarkedene er det en massiv motstand mot en slik folkeavstemning. Argumentet er at folket kan si nei. Det er et elendig argument mot demokrati. Grekerne har rett til å velge sin egen fremtid.»

Det EUs toppledere og media frykta, var selvfølgelig at grekerne skulle si nei og dermed velte hele spillet som var lagt opp. Det kunne vært ille nok for dem, og all grunn for dem til å bekymre seg. Men det jeg synes er mye viktigere er: Hvordan kan Europas politiske ledere og deres allierte journalistene få seg til å gå med på at en folkeavstemning er noe nærmest umoralsk og urettferdig mot «de snille hjelperne»? Og dette uten at dette blir et stort offentlig diskusjonstema når de samme personene ellers framhever den moralske og praktiske overlegenhet av «demokratiet», mens de foraktelig snakker om alternativer i sin tolking av det de kaller sosialisme og kommunisme?

Er ikke det i det hele tatt ikke litt pinlig at så mange mektige «demokrater» ser på folkeavstemninger som en trussel? 

Testamenttolking av Nobelprisen: Jus eller politikk?

I diskusjonen rundt hvordan en skal forstå Nobels testament, og dermed vilje, har Nobelkomiteen svart på kritikken med å snakke om politiske vurderinger og å følge med tida. Men er det egentlig en motsetning?

Reint juridisk må det være hevet over tvil at Nobels formulering «den som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser» ikke tilsier at prisen skal tildeles sanitetspersonell, treplantere og de som lager filmer om viktige emner. For det er klart i strid med en juridisk eksklusiv testamenttolking som Ragnar Knophs: «hva denne testator i denne situasjon mente med disse ord i denne forbindelse». Men jeg kan heller ikke forstå at det skal være mulig å bruke et dagsaktuelt politisk skjønn for å forsvare komiteens syn på Nobels hensikter. For Nobels formuleringer i sitt testament kan jo ikke forståes på annen måte enn som et — sterkt — politisk ønske. Dette bekreftes også av hans synspunkter han sjøl framførte skriftlig og muntlig. Nobel var rett og slett mot krig, og det ønsket framførte han til og med før de to verdenskrigene som slaktet ned millioner av mennesker. En viktig forutsetning for å hindre krig er jo nettopp å sørge for «afskaffande eller minskning af stående armeer».

Få pristildelinger har oppfylt Nobels ønske. Og med et økende antall kriger de siste tiåra, og med eksistensen av alle ødeleggelsesvåpen nå, er Nobels klare uttrykte ønske viktigere å tilgodese nå enn noen gang før. Å arbeide mot regimer som vestlige stater ikke liker, men med fredelige midler, er vanskelig å forstå kan passe med Nobels testamente.

Det er imidlertid ikke slik at mange av dem som har fått tildelt Nobelkomiteens pris, ikke fortjener en heder for sin innsats. For eksempel Sør-Afrikas tidligere president de Klerk for å gi opp apartheidregimet uten å kjempe til siste hvite mann for å opprettholde det. Tross sine tidligere forbrytelser. Faktisk også USAs tidligere utenriksminister Kissinger, for å ha kasta kortene før alle vietnamesere var drept — hvis det var det han gjorde det, da. Og mineryddere, og andre som deler ut mat og medisiner. Alt sammen viktig og fortjenstfullt arbeid. Viktig lindrende veldedighet. Men det var ikke noe av dette Nobel tenkte på, og som han ønsket i sitt testamente at hans formue skulle brukes til å belønne. Nobels formål med sin pris er ikke til å misforstå verken med en politisk eller en juridisk tolking av testamentet. Men Nobelkomiteens medlemmer er jo uenig i Nobels politiske mål, slik det politiske Norge også er. De har gjort prisen til et politisk verktøy for vestlige interesser. Det er hovedpoenget, ikke hvordan Nobels vilje bortforklares.

Vestens Jaglandpris

En forkortet utgave av dette innlegget står i dag på trykk i Klassekampen, og i Drammens Tidende 8. oktober: 

Alfred Nobel døde bare 63 år gammel, og ønsket at hans formue skulle brukes til beste for verdens folk. Derfor skulle priser brukes til vitenskapens fremme. Ikke minst viktig var det for Nobel å gi en pris for arbeid for fred og nedrustning.

Om fredsprisen skrev Nobel at den skulle gå til: «…den som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser.» Faktisk står det slik: forbrødring og avskaffing og minsking av stående armeer. — Er det derfor Kissinger, Begin, Peres, Gore og Obama har fått prisen?

Fredrik Heffermehl, tidligere leder i Norges Fredsråd, har gått nærmere inn på de juridiske og politiske forholda til Nobels fredspris gjennom boka «Nobels vilje» fra 2008. Han har gått gjennom prisutdelingene og påstått at en rekke personer og organisasjoner har fått prisen i strid med Nobels testament. Faktisk 48 av 118 priser, hevder Heffermehl. Prisenes relevans har sunket sterkt med åra, med 1945 som et viktig skille, påviser han. Nobelkomiteen har drøfta Heffermehls innvendinger på hans forespørsel. Nobelkomiteens sekretær, Geir Lundestad, skreiv i en epost til Heffermehl 17.06.2008 at komiteen slo fast at alle komiteer siden 1901 har tolka testamentet annerledes enn Heffermehl.

Men kan testamentet omtolkes? Tolking av testament er et juridisk fagområde. Heffermehl viser til at en av Norges mest anerkjente jurister, Ragnar Knoph, i 1930 skreiv at tolkinga av testament skal være subjektiv og individuell. Det som teller er «hva denne testator i denne situasjon mente med disse ord i denne forbindelse» (Knophs egne uthevinger). Knophs tolking er bekrefta av professor Peter Lødrup i dennes lærebok «Arverett» fra 1995. Det er derfor ingen grunn til å gå bort fra den opprinnelige målformuleringa til Nobel med begrunnelsen at «nå er det andre tider». Faktisk skulle Nobels ord «avskaffing og minsking av stående armeer» være enda viktigere i dag med det enorme ødeleggelsespotensialet som nå finnes.

Humanitære organisasjoner som Røde Kors, er ikke det gode kandidater? Det er ikke det at de ikke gjør noe godt. De lindrer krigslidelsene, mens det Nobel var ute etter, var å hindre krig og arbeide for nedrustning. Og det gjør ikke de som bandasjerer, planter trær eller lager filmer om klimautviklingen.

Verden sett med vestlige øyne består av enkelte onde enkeltpersoner som hindrer ytringsfrihet og ukontrollert internasjonal markedsøkonomi. Dette vulgære og kunnskapsløse verdensbildet har kyniske statsledere har fått gjennomslag for i Vesten, ikke minst i Norge. Blant eliten, og med stor folkelig oppslutning. Fjernes bare Saddam, Omar i Afghanistan, Bin laden, Gaddaffi og Hugo Chaves, så blir verden mye bedre, er den nye doktrinen. I følge Der Spiegel nr 24/2011 var 2. verdenskrig dominert av et personlig motsetningsforhold mellom Hitler og Stalin! Den vestlige elitens verdensbilde er åpenbart også Jaglands verdensbilde. Men han har et eget markeringsbehov som en verdensfrelser, noe som de øvrige komitemedlemmene ikke korrigerer han i.

«Kinas fengsling av fredsaktivisten Liu Xiabo var en utløsende årsak til at vi valgte å gi han fredsprisen», sa Jagland om fjorårets pris. Og la til: «Kina kan ikke vedta en grunnlov, men ikke akseptere konsekvensene av det». Begge utsagn er fullstendig irrelevante i forhold til Nobels testamente. Hvilken krig deltok Kina i som Liu forhindret eller stanset? Liu Xiabo er mer en ekstrem markedsliberalist enn fredsaktivist. Jaglands ønskekandidater generelt er EU og Nato. Nå er kanskje det lite legitime Sikkerhetsrådet som i år åpna for Frankrikes og Storbritannias lenge planlagte krig for å avsette Gaddafi og overta landets oljeressurser, en hovedkandidat? Fordi FN initierte kriger? Men komiteen kan velge han som katalyserte opprøret i Midt-Østen som ville kommet likevel. Eller Jens Stoltenberg for hans uærlige «Vi skal møte terror med mer demokrati».

Verdens ledere bruker i disse dager mesteparten av sin tid, forgjeves, på de økonomiske problemene som er skapt av finansaktørene med statsledernes tillatelse. Samfunnsstyring av økonomien, er en viktig fredsfaktor. Strategisk viktig for framtidig fred, og viktigere enn å bekjempe de «onde» enkeltpersonene, er å forholde seg til de klare tegnene på et dramatisk kommende maktskifte i verden. Der USAs mister sin supermaktkontroll i verden til Kina. Kina bygger samfunnet, mens USA river ned sitt. Kina kjøper opp verdens råvareressurser, også de som trenges til framtidig datateknologi. I ly av disse lite omtalte endringene skjer det en enorm opprusting. Få verdensmakter har gitt fra seg sitt verdensherredømme frivillig, og det er ingen grunn til å tro at det kristenfundamentalistiske USA vil gjøre det heller. Snarere tvert imot. Med sine enorme militærressurser, og en befolkning som ikke har noen erfaring med krig på sitt territorium siden 1865, er det å frykte at USA vil tømme atombombelageret sitt under mottoet «Heller død, enn gul.». Den eller de som kan bidra til at USAs påbegynte fall ikke ender i en verdenskrig, fortjener en fredspris.

En kandidat som peker seg ut, er vår egen Johan Galtung. Han har gått i spissen for å etablere faget fredsforsking og dermed systematisere de faktorene som peker i retning av fred, og de som peker i retning av krig. I mange tiår. Han har drevet konkret fredsmekling over hele verden. Men han har ikke hatt som utgangspunkt en «Pax Americana», fred på USAs vilkår. For da blir det ikke fred særlig lenge. Galtung er kritisk til USA, og er forhatt i den norske politiske miljøet. I sin tid også av AKP.

Det er kanskje ikke noen siden Nobels død som bedre oppfyller de handlinger Nobel ville belønne, enn nettopp Galtung. Men, mens det fjollete forsøket på å oppdra og belære Kinas ledere omtales som «modig og tøft», er det å provosere Vesten og det politiske Norge mindre enn utenkelig. Jagland vil ikke bare logre, han ber også om kjærlig klapp av sin herre for å ha gitt han Vestens krigspris.

Kolberg kan ikke knekke Frp-koden. Ap har mer enn nok med sin egen manglende massemobilisering.

Martin Kolberg, Aps tidligere generalsekretær og nå parlamentarisk nestleder for Ap på Stortinget, breier seg i Klassekampen 28. september om at Frp-koden nå er knekt og at Frp har begynt på nedgangen. Årsaken skal i følge Kolberg være at partiet er avslørt som uansvarlig på økonomi og innvandring, særlig som følge av et økt politisk press fra Arbeiderpartiet.

På denne måten framhever Kolberg ikke bare Frps nederlag, men også Aps politiske seier. Og avviser påstandene fra Magnus Marsdal i boka Frp-koden om at Ap snakker for lite om klassekamp og økonomiske spørsmål.

Min konklusjon: Arbeiderpartiet er et eliteparti uten kontakt med vanlige folk og deres interesser. Det klareste eksemplet på det er den lave valgdeltakelsen i Oslo øst, som Ap, tross terroraksjonen, og sin lovte massemobilisering, ikke klarte å gjøre noe med det. Jeg mener årsaken er klar: de ikke forstår vanlige folk. Det er forståelig, fordi Ap trekker til seg velutdanna og rike karrierister, og blei i Oslo leda av ei vestkantdame gift med en av Norges mektigste konsernledere. I Buskerud ser Martin Kolberg Senterpartiets Per Olaf Lundteigen som den viktigste politikeren å angripe – fordi Lundteigen forsvarer folks helsetilbud mot helseforetakenes, og regjeringas, helsenedskjæringer. Ap har ikke løst «Frp-koden». Ap-ledelsen har mer enn nok med å løse sin egen «kode».

Er Frp alt blitt et varig 10 %-parti eller mindre?

Det er et faktum at Frp mange steder blei halvert i oppslutning i forhold til tidligere valg og oppslutninga på landsbasis. Verken Birkedal-saka eller terroraksjonen var gode saker for Frp. Både med tanke på å få oppslutning blant velgerne, og kanskje viktigere med tanke på partimedlemmenes glød i valgkampen. Argumentasjonen mot innvandring og islam slik vestkant-«Gjedda», Oslo Frps leder Christian Tybring-Gjedde formulerte den, var ikke like enkel å ta i bruk etter 22. juli.

Men Kolberg er nok litt vel kjapp med å konstatere Frp som et 10 %-parti og under det for lang tid framover. Kolbergs påstander er  ikke dokumentert ut over hans påstander. Det er verken grunn til å kunne fastslå at Frps tilbakegang er varig på lang sikt, eller at det er dokumentert med sannsynlighet eller fakta at tilbakegangen skyldes Arbeiderpartiets politiske innsats.

Kolbergs kamp mot lokalbefolkning som vil bevare sjukehustilbudet

La oss se på to eksempler på Arbeiderpartiets politikk.

Martin Kolberg representerer Buskerud Arbeiderparti på Stortinget som Buskerud Aps fremste stortingsrepresentant. En jobb han fikk for lang og tro sentral partitjeneste. Han kom sentralt fra uten lokal politisk forankring og rett inn på stortingslista. De lokale politikerne blei skyvi nedover på lista. Det første Kolberg uttalte seg om i Buskerud, var at han ikke ville prioritere fylkets saker foran nasjonale spørsmål. Han ville bli rikspolitiker som skulle ta seg av helhetshensyn, og ikke bli en lokalpolitisk talsmann. Som eksempel på det nevnte han at han ikke ville sette flytting av Drammen sjukehus til Gullaug foran det å arbeide for at Sarpsborg/Fredrikstad skulle få nytt sjukehus. Østfolds nye sjukehus stod først i køen nå og hadde størst behov, var Kolbergs første Buskerud-utspill. Den kommentaren måtte imidlertid Kolberg raskt gjøre tilbaketog på. Alle Buskeruds fylkespartier ånda og levde for å flytte sjukehuset ut av Drammen by og bygge et mammutsjukehus ti km borte på ei gammel dynamittomt. Ikke minst for å kompensere for tapet av hovedflyplass på Hurum og skaffe økonomisk liv i en død del av Buskeruds fylke. Bare Drammens Høyre-ordfører og noen få politikere i Drammen var imot planene, men det var bare i det stille. Martin Kolberg måtte gjøre jobben som lokal murbrekker for Gullaug. Kampen for Gullaug endte imidlertid med et knusende nederlag for Kolberg (og Høyres leder Erna Solberg). Tidlig 3. desember 2010 blei Kolberg innkalt til statsministerens kontor og fikk beskjed, ikke av statsministeren, men av hans stabssjef, om at buskerudpolitikernes viktigste kampsak siden kampen for å få hovedflyplassen til Hurum, var avvist.

Kolberg, rasende mot Lundteigen som forsvarte folks interesser

Interessant er det å merke seg at i denne sjukehusstriden, først om Gullaug, og seinere særlig om lokalsjukehusene på Ringerike og Kongsberg, har Kolberg lagt an en særlig aggressiv og uforsonlig stil mot Senterpartiets stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen. Lundteigen har gått mot Gullaug for å forsvare lokalsjukehusa, og har tatt politiske grasrotinitiativ både på Ringerike og Kongsberg mot svekking av helsetilbuda her. Dette har provosert Kolberg svært sterkt, som har brukt argumenter mot og karakteristikker av Lundteigen som han neppe ville brukt mot noen Frp-er. Og det i en svært opphissa og aggressiv form. Kolbergs stil er ett moment. Viktigere er at Kolberg i alle disse spørsmåla har representert folkefjerne og pengetellende byråkrater mens han rakker ned på talsmannen for de lokale folkelige interessene, Per Olaf Lundteigen. 

Den lave valgdeltakinga i Oslo øst — et tegn på Aps manglende kontakt med folk

Elgtesten på Ap kontakt med vanlige folk og evne til å mobilisere dem, er oppslutninga og valgdeltakinga i Groruddalen. I Oslo sett under ett var valgdeltakinga på 65 %.   I de fire bydelene i Groruddalen, Stovner, Grorud, Bjerke og Alna var valgdeltakinga på 55 %. Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene hadde henholdsvis 55, 53 og 58 % oppslutning. Valgoppslutninga følger klart boligtypen i Oslo, jo flere eneboliger i en bydel, jo høyere valgdeltaking. Forholdet mellom eneboliger og blokker er bare en annen måte å måle økonomisk og sosial inntekt på.

Målt ut fra en valgdeltaking på 100 %, satt 44 870 velgere fra de fire bydelene i Groruddalen hjemme. Målt i forhold til valgdeltakinga på vestkanten, 70 %, satt 12 237 velgere hjemme i Groruddalen. I de fire bydelene fikk faktisk Ap en oppslutning fra 42 % til ca 50 % i tre av bydelene. Med samme oppslutning blant hjemmesitterne som i valget i disse bydelene, og med samme valgdeltaking, ville Ap i hele Oslo fått bare ca 1000 stemmer færre enn Høyre.

Poenget er ikke å spekulere i konsekvensene for et politisk skifte (?) i Oslo av den lave valgdeltakinga, men å peke på den manglende evnen Ap har til å mobilisere velgere blant dem som skulle være deres kjernevelgere og viktigste støttespillere. Ap kan ikke mobilisere fordi de daglig ikke omgås vanlige folk og kjenner deres problemer, men sitter på kontorer med høye lønninger og tenker på mer interessante verv, eller hvilken mulighet deres nåværende politiske verv kan gi dem til å få enda mektigere og høyere lønna stillinger i offentlig eller privat organisasjonsliv.

På grunnlag av Kolbergs egen kamp mot lokalbefolkninga som kjemper for å beholde sine lokalsjukehus, og Aps manglende kontakt med lokalbefolkninga i Oslo øst, kan en ikke si at Ap har løst «Frp-koden». Ap-ledelsen har mer enn nok med å løse sin egen «kode».

Valgresultatet – et uttrykk for velgernes klare politiske valg? Eller tar de «bølgen»?

Resultatet av kommunevalget, i omtrent alle kommuner og summert opp på riksplan, er at Høyre har hatt en framgang på minst 40 % i forhold til forrige kommunevalg, Ap har hatt en liten framgang, SV og Rødt har gått tilbake og Frp er nesten halvert. Det som meningsmålingene antyda, blei for mange partier forsterka i valget.

Den umiddelbare tanken er at svært mange velgere nå har sagt ja til privatisering av offentlige tjenester i stor stil, til tvangssammenslåing av kommuner, til hyppigere testing av elevene og kanskje til oppløsing av den offentlige skolen. Til lengre åpningstider for skjenking, til uhemma privatbilisme og struping av kollektivtrafikken. Nedbygging av strandsonen for privat eie og til økt motorisert ferdsel i utmark og la strender og skjærgård forurenses av vannskutere. Og til store skattelettelser, som det hevdes skal gi bedre offentlige ytelser. — Ja, for det er slik Høyres program er, og det er Høyre en betydelig del av de norske velgerne har gitt sin tilslutning til. Når så mange som hver tredje velger stemmer Høyre, så blir også Høyres standpunkter virkeliggjort på en annen måte enn et tilsvarende stemmetall for Fremskrittspartiet ville gjort, fordi de andre partiene ser på Frp som spedalsk. Høyre gis makt til å gjennomføre sin politikk av de andre partiene.

Det er imidlertid ikke grunn til å tro at velgerne i hver av disse Høyre-standpunktene er like enig med partiet de har stemt på. 82 % av befolkninga er imot mer snøskuterkjøring i utmark, for eksempel. Privatiseringa har dessuten også liten oppslutning hos folk. Likevel har altså hver tredje velger gitt sin stemme til Høyre, og flere hvis en regner med de andre privatiseringspartiene. Hvorfor?

Det er et interessant forhold ved partioppslutninga i Norge siden tidlig på 1990-tallet. Og det er at oppslutninga om partiene går i bølger, som om velgerne skulle ha tatt «bølgen». På 1990-tallet var det Senterpartiet som økte kraftig, så fikk Kristelig Folkeparti et oppsving og var vel oppe i 12 %, så var det SVs tur og nå er det Høyre. Partiene før Høyre gikk tilbake til «normalen» etter at bølgen ga dem et løft. Alt tyder også på at Høyre vil gjøre det. For det gjorde de etter sin forrige store framgang under Erling Norvik på 1980-tallet.

Slike bølger i partioppslutning følger ikke klart partienes sentrale standpunkter, og det tyder ikke på at det er oppslutninga om disse partienes politikk som har fått dem til å slutte opp om partiene i en slik felles bølge av et oppsving. Kanskje heller mer at «Nå prøver vi det partiet, så får vi se åssen det går». Som skjorter og bukser kan vi jo bare skifte parti hvis vi er misfornøyde med det?

Mest av alt er det i så fall uttrykk for at «det er ikke så nøye, vi får det like bra uansett». Og nordmenn flest har det veldig godt, tross enkelte partiers elendighetsbeskrivelser. Og, ikke minst, at det ikke er klare konflikter som hisser opp folk. Den lave valgdeltakelsen er et tegn på at konfliktnivået og den politiske uenigheten er lav. Alle som har erfaring fra organisasjoner, veit at oppmøtet på møter blir stort når det er noe folk er opptatt av eller misfornøyd med.

Men Høyre har fått velgernes mandat til å gjennomføre en politikk jeg tillater meg å tvile på at velgerne egentlig slutter opp om. Det er jo også et demokratisk problem ved det representative system. Valgkampens 2-3-4 mer eller mindre diskuterte saker avgjør for velgerne det partivalget som gir partiene fullmakt til å avgjøre kanskje tusen saker i hver kommunestyreperiode.

Jeg tror oppslutninga også om Høyre vil rase like fort som den steig. Kanskje mer av at velgerne blir lei og vil ha noe annet, enn direkte misnøye eller uenighet med Høyre politikk. — Hvilket parti blir det neste som får nyte godt av «bølgen»? Garantert ikke Rødt.