Ja, Stoltenberg må gå!

Statsviter ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, Gjermund Haga, har i dag et innlegg i Dagens Næringsliv på framtredende plass med tittel «Plikt til mistillit». Haga hevder opposisjonen har plikt til å reise mistillitsforslag, og at de må legge politisk taktikkeri til side. Han mener at praksis i vårt politiske system er slik at de ansvarlige makthaverne må stilles til regnskap for en slik situasjon som nå.

Jeg synes det er grunn til å stille spørsmål om vi skal holde oss med den regelen de som har gjort en feil skal miste jobben. Det er jo ikke mulig å unnlate å gjøre feil, det gjør bare de som aldri handler. Det er feil en lærer av, og det er ikke åpenbart at de som har gjort feil er de som er mest uegna til å rette opp feila.

Likevel mener jeg det er riktig nå å kreve regjeringa Stoltenbergs avgang. Ikke minst ut fra en helhetsvurdering av den politiske situasjonen og Stoltenbergs økende høyrevri. Stoltenberg sjøl er tilhenger av at noen skal gå når de har gjort feil, jf Ramira Osmundsen og Audun Lysbakken. Så hvorfor skal denne praksisen han er tilhenger av, ikke gjelde han sjøl?

Går ikke Stoltenberg frivillig, bør opposisjonen fremme mistillit mot ham. Og ta sjansen på at de kan få flertall.

I 1963 blei regjeringa Gerhardsen kasta formelt fordi den fikk ansvar for gruveulykka på Svalbard i 1962, i Kings Bay-gruvene. 21 mennesker omkom der på grunn av dårlige sikkerhetstiltak. Statsminister Einar Gerhardsen hadde neppe detaljkunnskap om forholda i gruvene. Likevel stemte et flertall i Stortinget for mistillit. Ikke minst fordi Sosialistisk Folkepartis Finn Gustavsen fant det taktisk gunstig å felle Gerhardsen. Og det politiske utbyttet av å kaste Gerhardsen var betydelig: Arbeiderpartiet snudde i løpet av to uker ute av regjeringskontorene og gikk inn for folketrygd — pensjon for alle, ikke bare de LO-organiserte — og ferien blei utvida til fire uker.

Breiviks konkrete terrorhandlinger kunne vært unngått, men ikke det at han da høyst sannsynlig ville utført andre terrorhandlinger med like stort dødelig utfall. Det kunne i så fall bare Politiets sikkerhetstjeneste gjort, hvis de hadde hatt et bedre politisk gangsyn enn sitt tradisjonelle snevre høyresyn. Det er alvorlig at vi har hatt et politi som til tross for sterk økning av økonomiske ressurser ikke har levert det de skal. Noe også Riksrevisjonen har pekt på. Dette har Stoltenberg og Faremo godtatt. De burde stilt spørsmålet om hvorfor resultatene ikke kommer tross økte bevilgninger. Men de unnlot.

Nå er vi i den situasjonen at politidirektøren måtte gå, men ikke hans politiske sjef. Kanskje den tidligere politidirektøren, som departementsråd i Fornyingsdepartementet som unnlot å stenge Grubbegata, må gå? Men ikke hennes sjef? Og hvorfor da ikke Stoltenberg når han visste at gata ikke blei stengt? Det blir jo helt meningsløst at de under de politiske ansvarlige skal fjernes, mens de som har hatt det politiske ansvaret blir sittende. Er det noen sak som er viktig nok til at noen regjering skal gå av, så er det jo denne.

Det er ikke ønskelig sett fra opposisjonens side at all deres interne uenighet synliggjøres. De vil vel også holde sin mest ekstreme høyrepolitikk skjult for velgerne. Nettopp derfor bør de prøve seg. Også fordi det rød-grønne alternativet verken er rødt eller grønt, og alliansen mellom dem kan nullstilles. Høyrefløya i Senterpartiet kan gjøre alvor av sine planer om å skifte side. SV kan få mulighet til igjen å bli et fredsparti i opposisjon til en urettferdig økonomisk politikk. Stoltenberg er nok hakket bedre enn Solberg og Jensen. Men hans avgang kan skape såpass nødvendig politisk uro at det kan utløse en venstrevind, og gjøre høyrealternativet mer frastøtelig for flere. LO kan bli en sterkere kraft. Og kanskje kan Ap komme radikalisert tilbake med en ny leder, som Trond Giske eller Raymond Johansen? (Neida, jeg veit at Ap er kjemisk rein for sentrale politikere til venstre for midten).

22. juli: Ansvar, kultur og terror

Er det å ta ansvar å gå fra jobben, eller bli tvunget bort?

Det har vært en innarbeida praksis at den som sitter som leder for en organisasjon eller etat skal forlate stillingen når organisasjonen har gjort feil, eller en underordna har gjort en feil. Særlig gjelder dette for politiske ledere.

I følge Bjørn Vassnes i Klassekampen for i går har dette vært en praksis helt fra Platons tid, og Vassnes viser til Platons bror Glaukon som diskuterer med Sokrates. Glaukon mener at det er nødvendig å ha et slikt pressmiddel mot mennesker for at vi skal yte vårt beste. For vi er slappe og motvillige av natur, hvis vi ikke presses.

Men det er jo likevel ikke åpenbart at de som har gjort en feil skal fjernes. Det er jo ikke mulig å unnlate å gjøre feil, det gjør bare de som aldri handler. Det er feil en lærer av, og det er ikke åpenbart at de som har gjort feil er de som er mest uegna til å rette opp feila. Og til problemene i politiet og det sløve Fornyingsdepartementet; det er ikke opplagt at det finnes noen andre politikere som er bedre egna til å rydde opp enn de som sitter der i dag.

Kanskje er det på tide å ta et endelig oppgjør som gnålet om ansvar og om å gå av fra jobben eller vervet når feil gjøres. På den andre sida er det det som vi er vant med og betrakter som vanlig. Det blir også feil om det skal bli sittende igjen en følelse av at enkelte mellomledere som Øystein Mæland blir kasta, mens Stoltenberg, Faremo, Aaserud, Gjengedal og Killengreen som alle har kunnet gjøre noe med manglene som har kommet opp i lyset, blir sittende. Jeg kan ikke forstå annet enn at det må gjelde like regler for alle. Det er best om regjeringa avsetter Killengreen og Gjengedal, og så trer tilbake.

Forhindre terroren?

Den konkrete terroraksjonen til Breivik kunne ha blitt forhindra. Hadde det kommet opp stengsler for bilkjøring i Grubbegata, kunne han ikke kjørt varebilen sin helt inntil regjeringsbygget. Og hadde det vi oppfatter som naturlig politiarbeid blitt fulgt, ville han ha blitt hindra muligheten til å komme til Utøya og drepe de 69 menneskene der — da og på det tidspunktet. Men hadde Grubbegata vært stengt, kunne Breivik plassert bilen i Akersgata, utafor departementsbygget der og likevel ramma regjeringsbygget samtidig. Breivik kunne også ha drept AUFere på Utøya en annen dag, eller andre mennesker i andre demonstrasjoner hvorsomhelst. For Norge flyter over av våpen, mange kan lage bomber som Breivik og Politiets sikkerhetstjeneste er ikke opptatt av høyreekstreme. Der er det venstreorienterte som er i deres søkelys, og ekstreme muslimer. Kanskje viktigere enn sikkerhetstiltaka rundt regjeringskvartalet, er det at sikkerhetspolitiet ikke er i stand til å innse at terrorister er høyreorienterte. At 22. juli-kommisjonen frikjenner Sikkerhetspolitiet viser at kommisjonen har vært for lite opptatt av strategiske linjer og holdninger.

Politikulturen — uakseptabel siden før krigen

Før og under krigen var politiet en etat der oppslutningen om nazismen var stor, særlig på ledernivå. Det er uvisst hvilken betydning denne historiske tradisjonen har for politiet i dag. Også i forsvaret var det mange nazisympatisører før og under krigen, samtidig som forsvaret har utvikla seg bedre enn politiet. Politiet er ikke en etat som tiltrekkes av personer med venstresympatier. Det kan være en feil av venstreorienterte, men politiet gjør heller ikke noe for å rette på denne åpenbart uheldige skeive politiske rekrutteringa. 

Politiet plages av fravær for kritikk og overøses med allmenn sympati. Særlig har Fremskrittspartiet vært viktig for at politiets ledere, og den allestedsnærværende Arne Johannessen, har kunnet si «Vi kan ikke gjøre noe, for vi mangler penger». Seinest i går kveld gjentok politistasjonssjefen i Arendal årsaksforklaringa med manglende ressurser i NRKs Debatten.

Pinlig er jo også Mælands påstander på mandag om at 22. juli-kommisjonens kritikk samsvarte med politiets egen evaluering. 

Med en omskriving av Shakespeare, er det åpenbart at «Noe er råttent i politiet». Det trenges en gjennomgående kulturrevolusjon. For eksempel den sykkelhatende avdelinga Oslo Trafikkpoliti, som aldri ser en bil parkert i sykkelfeltene eller at det er noe problem. Den skulle vært oppløst og oppretta på nytt med en helt annen trafikkideologi, og mer miljøorientert enn bare bil, bil, bil.

Alt papirarbeidet skyldes jo også at forsikringsselskaper krever politiregistrering av innbrudd og tjuveri. Kanskje ikke det er en politioppgave? Hva politiet skal gjøre og ikke gjøre, hører med i vurderinga av arbeidet.

Riksrevisjonen peker på at hele ett av ti innbrudd er det politiet klarer å oppklare! En mangel politiet er uenig med Riksrevisjonen i, for de hevder at det er ikke så ille som bare ett av ti oppklarte innbrudd.

Politiets særskilte etterforskningsorgan som nå heter Spesialenheten for politisaker,  kommer nå i sitt rette lys. Her bør det ikke være noen politifolk!

Om denne nødvendige kulturrevolusjonen kommer, er tvilsomt. Jeg tror vi alt nå kan fastslå at det kommer bare mindre flikking med tilsynelatende forbedringer. Og hvertfall ikke så lenge vi må slite med den selvoppnevnte kombinerte rikspolitisjef og riksadvokat Arne Johannessen. 

Politiets store problem: All godviljen og fraværet av kritikk som fører til manglende evne til effektiv bruk av de økte bevilgningene

På mandag kommer 22. juli-kommisjonen med sin rapport. Den tar konkret for seg hvordan politiet løste utfordringene før og under terroraksjonen i fjor. Jeg vil imidlertid peke på noe generelt som ligger i bånn og som jeg mener kan forklare noen av de manglene ved politiarbeidet som i mange år har vært synlig. Helt uavhengig av de feil som måtte være gjort i tilknytning til terroraksjonen.

Den store politiske bakgrunnen er at Fremskrittspartiet har dominert og i praksis styrt den offentlige debatten om politiet de siste 20-30 åra, som med svært mange andre saksområder. Og der kravet har vært monomant: mer penger, mer penger og mer penger til politiet. Dette har vært grunnlaget for ethvert politisk ordskifte om politiet.

Jeg hører til dem som har tillit til politiet, for deres samfunnsoppgave generelt og jeg møter enhver polititjenestemann jeg forholder meg til med tillit. Tross den åpenbare amatørismen som kommer fram om noe av politikulturen; overvåkingspolitiets hjelpesløse overvåking av meg i tjue år. Jeg støtter fortsatt det kravet jeg slutta opp om i en ulovlig demonstrasjon 1. mai 1968 for å «frigjøre» en fengsla Vietnam-demonstrant utafor Botsfengslet i Åkebergveien. Da det ble håndgemeng mellom politifolk på hester og på bakken og noen av oss demonstranter, starta en av oss et talekor (jeg mener å huske hvem det var): «Høyere lønn til purken». (En av demonstrantene ropte også at sigarettene skulle stikkes inn i hestene).

Jeg hadde gjerne ønska at all form for kriminalitet blei hindra, og at atskillig flere tjuverier og innbrudd hos vanlige folk blei etterforska og straffa. Men det går uansett ei grense for hva vi skal bruke på kriminalitetsbekjemping for et helt «reint» samfunn, og den innsatsen vi bør sette inn på forebyggende arbeid. Om vi har funnet den grensa, er jeg ikke sikker på.

Jeg husker jeg meldte bilen min stjålet på Majorstua politistasjon i det nye bygget til Politihøgskolen i nærheten av Volvat. Året var 1997, hvertfall mellom 1996 og 1998. Da satt det en polititjenestemann og skreiv ned anmeldelsen, med en og en finger, ikke på en datamaskin, men på en helt flunkers ny skrivemaskin av god gammel sort! Det var i ei tid da alle andre offentlige institusjoner for lengst hadde innført datamaskiner. Men altså ikke politiet. Jeg ser det som et eksempel på at politiet lå etter i effektiv organisering i hele sin etat. I tillegg var det innforstått at dette arbeidet bare var en formalitet. Dette ene eksemplet ser jeg på som representativt. Riksrevisjonen la 31. januar i år fram en rapport der de viste til at oppklaringsprosenten for vinningskriminalitet sank fra 2006 til 2010. Hele ni av ti boliginnbrudd blir aldri oppklart. Vinningskriminalitet utgjør hele 60 % av all meldt kriminalitet. Politiet prioriterer ikke dette arbeidet, påstod Riksrevisjonen. Nylig ble også politiet kritisert for seindrektige prosedyrer i forbindelse med utstedelse av pass. 

Min kunnskap om politiets organisering er ikke særlig inngående. Men det sier seg selv at den som bare krever og faktisk får mesteparten av det en ber om, den blir ikke særlig effektiv. Så hovedproblemet for politiet er ikke å løse alle dets organisatoriske problemer med å pøse på med ytterligere milliarder, men faktisk å gjennomføre en etatsintern organisatorisk kulturrevolusjon.

Det er allerede snakka om å gjøre noen personlig ansvarlig for de feil som måtte ha blitt gjort 22. juli 2011. Det er selvfølgelig viktigere å snakke om systemfeil. De er, uansett hvilke personlige feil og feilvurderinger polititjenestemenn måtte ha gjort 22. juli, mye viktigere for framtida.

Det er ett parti og en person som peker seg ut som spydspisser for at det ikke har blitt stilt samme krav til politietaten som til andre offentlige instanser. Det ene er Fremskrittspartiets ensidige gnål om mer penger uten krav. Med støtte av det øvrige politiske sjiktet og deres assosierte journalister som ikke har turt å ta til motmæle mot Fremskrittspartiets monomane pengekrav uten krav til gjenytelse. En kan jo spørre Frp og de andre partiene, hvorfor er det for eksempel bare er lærere og hjemmehjelpere det skal stilles krav til, og ikke politifolk? Den enkeltpersonen som mest har bidratt til politiets manglende effektivitet og utvikling, er uten tvil lederen av Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen. Han skulle egentlig arbeide for bedre lønn til politiets ansatte, men har krevd og fått en offentlig rolle som den reelle kombinerte rikspolitisjef og riksadvokat. Siden han ble leder av Politiets Fellesforbund i 2000 har han hatt nesten daglige opptredener i Dagsrevyen og andre medier for å si sin mening om straff og anklager, og å si «stakkars politifolk». Jeg kan ikke forstå annet enn at Johannessens politiske linje har demoralisert politietatens evne til å utvikle sin effektivitet.

Det er liten grunn til å tro at politikere og medier vil gå særlig grundig til verks for å finne andre feil og systemfeil enn de som passer inn i den oppfatninga de allerede har av politietatens oppgaveløsning. At politiet kan ha blitt for lite effektive av aldri å bli stilt de samme kravene til som andre offentlige etater, hører helt klart ikke med i politikernes og medienes «verktøykasse». Det er ikke en dårligere forklaring av den grunn.

22. juli: Jeg beklager!

Jeg har både familie og venner. Dør de, vil det gå innpå meg og påføre meg sorg. Lenge. Det vet jeg fra de jeg kjente og som har dødd. Men jeg kjente ingen av ungdommene på Utøya, og jeg kjenner ingen som kjenner noen som ble drept der. Jeg kjenner bare en som var på jobb i regjeringskvartalet da bomben smalt. Da blir det for meg som psykiater Finn Skårderud uttaler til Klassekampen 21. juli: «Vi bør ikke overdrive hvilken betydning 22. juli har hatt for den norske hverdagen.…det er grunnleggende i menneskets natur å skulle vende tilbake til det normale. Det er ofte det som opprører sørgende, når de ser at folk rundt seg fortsetter livene sine og går videre, …».

Sånn var det på uterestauranten på Arbeidersamfunnets plass i Oslo få dager etter 22. juli 2011. Gjestene der oppførte seg helt som vanlig; det lyste ikke personlig sorg ut av ansiktene og væremåten deres. Selvfølgelig er det forferdelig og avskyelig å drepe 69 mennesker kaldblodig og skade mange, ansikt til ansikt, slik Breivik gjorde. Som bomben hans som drepte 8 og skadet mange i regjeringskvartalet. Ekstra ille fordi dette var politisk begrunnet. Men fordi jeg ikke kjenner noen av dem, blir avstanden så stor til de drepte og skadde at jeg ikke klarer å forholde meg annet enn kjølig forståelsesfullt til disse dødsfallene og deres pårørende — som til alle andre dødsfall og pårørende jeg får høre om.

For meg dør det altfor mange mennesker helt unødvendig  som resultater av politiske vedtak. Hvert år dør det minst 200 mennesker i trafikkulykker i Norge, og mange tusener blir hvert år skadd i trafikkulykker. Én alvorlig togulykke, og kanskje hundre kan bli drept. Ulykken med oljeplattformen Alexander L. Kielland i 1980 førte til at 123 mennesker druknet. I 1990 døde 159 (136 nordmenn) etter påsatte branner på fergen Scandinavian Star. Rundt ni millioner mennesker dør av sult hvert år, og 1,5 millioner barn under 5 år dør av diare. Hver dag fôres vi om massedød i ulykker og i krig verden over. Og norske soldater er sendt ut i krig til Serbia, Afghanistan og Libya, og like mange som Breivik kaldblodig henrettet, har blitt drept i disse landene på vegne av den norske staten.

Jeg har all mulig forståelse for foreldre, familie og kjente til de drepte. Ut fra egen erfaring skjønner jeg hvordan de har det. Men jeg kan ikke hjelpe med min egen personlige sorg, bare med min forståelse og sympati.

Dagens Næringsliv 21. juli intervjuer en rekke kjente personer om Norge er blitt forandret etter 22. juli i fjor. Det gis ikke noe entydig svar blant disse om Norge er politisk endret. Iver Aastebøl, oppgitt som leder i Rød Ungdom (men tidligere?), sier: «…22. juli ble ikke den vekkeren det burde vært. Rommet for hatefulle holdninger er større nå. Grensen for hva som aksepteres er flyttet til hvorvidt du bruker vold eller ikke. På den måten blir det like ille å være ekstremt mot rasisme som ekstremt for rasisme». Ali Esbati, en som Breivik ønsket å henrette på Utøya, men som slapp unna, mener det er «sterke krefter som fremstiller terroren som noe adskilt fra den politiske debatten og fra samfunnet generelt, noe som gjør det vanskeligere å lære noe av den.» Og leder i Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, beklager: «Det har ikke blitt noe vannskille i debatten, som det kunne ha blitt».

Fellesnevneren for forklaringa til disse tre, er at de åpenbart mener at Breiviks handlinger skulle fått en rekke mennesker til å skifte standpunkt slik at nesten alle ble enig med Aastebøl, Esbati og Partapuoli om innvandringspolitikken, asylpolitikken og om integreringsspørsmål. Det har folk altså ikke blitt. Det skuffer dem. At de sjøl enten tar feil, eller ikke er gode nok til å argumentere for sitt syn, virker ikke som en mulighet for dem.

Med fare for å bli tatt til inntekt for å støtte Breiviks syn og handlinger, har jeg i avisinnlegg gjengitt på denne bloggen, tillatt meg å stille spørsmål om Breivik har latt seg lede av en ideologi, eller om han har funnet opp ideologien for å passe til sine ønskete drapshandlinger. Og som et forsvar for et mislykket liv i forhold til ambisjoner som han sjøl, hans familie og sosiale miljø i et delvis deklassert typisk vestkantmiljø har forutsatt. For blant de mange med ekstreme høyresynspunkter, er det bare Breivik som, helt aleine, uorganisert, har utført så bestialske handlinger.

Det er hevet over tvil at høyreekstremister er voldelige, særlig norske, og det er beklagelig hvis Politiets sikkerhetstjeneste, som har sånn tiltrekningskraft fra høyreorienterte og som alltid sikrer seg rekruttering fra slike politiske miljøer, fortsatt skal være blind for høyreekstremistene. Men hvor mange er de høyreekstreme, og hvor farlige er de? Nettdebattene blir skjemma av rappkjefta kommentarer som høyst sannsynlig blir tasta ned i ensomhet. Jeg har spurt en som har god greie på slike miljøer, og vedkommende mente at disse dominerende nettdebattantene neppe utgjør flere enn rundt ett tusen personer, og at de er uorganiserte. Ett tusen uorganiserte, om de så er to tusen, og så får de så stor oppmerksomhet av statsministeren og særlig det politiske miljøet til venstre for midten? Er det å være virkelighetsorientert?

Drapene 22. juli 2011 er påstått politisk motivert, og ramma hvertfall seriøs og ønsket politisk og demokratisk virksomhet. Det fortjener og må få politisk oppmerksomhet og markering. Men det kommer 22. juli hvert år framover. Skal hver 22. juli feires like omfattende hvert år? Vil det ta seg ut å markere det mindre for hvert år? Svekker vi ikke da det budskapet vi mener drapene skal sende ut?

Det kan tenkes at jeg har et snev av beundring for det totalitære. Der alle gjør det samme og mener det samme. For meg har «det samme» vært noe som skal være bevisst frivillig. Men denne mulige teoretiske hangen til «enhet» har blitt motarbeidet av min enda mer inngrodde hang til å være imot kravene om innordning, for å få meg til å gjøre og mene det som alle rundt meg har krevd av meg. Kanskje derfor har jeg problemer med det sterke mediekjøret i dag.

Jeg må bare beklage, jeg synes det blir for mye omfattende sorg for hendinger de fleste av oss ikke kan ha et personlig sorgforhold til, bare politisk. Med heldagssendinger i radio og tv. Jeg kan ikke skjønne annet enn at markeringene dekker over reelle politiske uenigheter. Også bevisst? 

Finn Skårderud advarer oss mot å bli for selvhøytidelige. «Det var ikke alle som stod på Youngstorget og sang «Barn av regnbuen». — Jeg tror man skal passe seg for å bli for samlet. Da vil de som er annerledes føle seg enda mer utenfor. Utfordringen er å ikke bli for opptatt av «oss». … Hvis vi blir for selvhøytidelige på vegnet av vi-et, dytter vi mennesker som allerede står på kanten av samfunnet utenfor. …«utanförskap», det skal vi være årvåkne for. Den 22. juli fikk vi se hva det kan føre til å føle seg utenfor fellesskapet».

Hva kan vi gjøre for å hindre framveksten av synspunkter som fører til at massemorderen Breivik ikke får noen etterfølger(e), og for å utvikle en politikk som legger til rette for at alle mennesker skal få muligheter til å realisere seg selv og til fritt å ha samkvem med andre? En diskusjon om hvordan vi skal klare å få til en slik politisk praksis er jeg sterkt for, og vil gjerne bidra til. Særlig ser jeg fram til en debatt som kan være konkret løsningsorientert, og der målet ikke blir en konkurranse i å vise moralsk overlegenhet. Det tror jeg blir en utfordring for de selverklærte venstreorienterte.

Mediestrømmen i dag blir for mye for meg. Dagfinn Nordbø skriver på twitter at vi ikke må glemme at dagen i dag «også er dagen for rennafart gjennom vidåpne dører».

Jeg har tenkt å følge med på fotballrunden i dag kl 16. Sammen med noen titusener. Jeg er ikke helt aleine om å  tenke på noe annet. Markeringa av 22. juli er helt på sin plass. Men er den riktig dimensjonert?