Gule tar feil om muslimsk terror

Innlegg i Klassekampen i dag. Det er en forkorta versjon av et lengre blogginnlegg 12. juni. I innlegget i KK kom jeg til å la være å gjengi Gules påstand «at fortsatt uro og intervensjoner i den muslimske verden har en sterkt mobiliserende effekt på jihadister i Europa»: 

Amanuensis Lars Gule hevder i sin kronikk 8. juni i år at «Det er naivt inntil det infantile å tro at det ikke finnes et reaktivt element i den jihadistiske terrorismen». Gule forsvarer også terroristene med at «de vestlige intervensjonene er mer omfattende enn de militære angrep mot ekstreme jihadistiske grupper» og at om Vestens politikk legges om, vil muslimsk terror reduseres. Disse påstandene begrunner Gule med henvisning til «en internasjonalt ledende forsker på islamistisk terror», Thomas Hegghammer.

Det er bare det at Hegghammer er helt uenig i Lars Gules påstand «at fortsatt uro og intervensjoner i den muslimske verden har en sterkt mobiliserende effekt på jihadister i Europa».  For «det utgjør ikke problemets kjerne», skriver Hegghammer i et innlegg på Facebook. «Forholdet er langt fra lineært», og: «Å snakke om [vestlig intervensjon] som én størrelse som hele vesten har ansvar for, gir ikke mening etter mitt syn», hevder Hegghammer. Altså det motsatte av hva Gule tar Hegghammer til inntekt for. 

Alle vestlige kriger i Midtøsten er uakseptable folkerettsstridige overgrep. Men den sammenhengen som Gule og de fleste venstreorienterte baserer sin årsaksforklaring om islamsk terror på, lar seg ikke dokumentere. Snarere tvert imot. Antiamerikanismen stod sterkt i den sunnimuslimske islamistbevegelsen allerede på

slutten av 1970-tallet, uten noen særlig USA-intervensjon i noe sunniarabisk land. De første terrorangrepene på 1990-tallet blei begrunna med at Vesten ikke intervenerte i Kashmir, Tsjetsjenia eller Bosnia. Ingen har blitt bomba så intenst de siste 15 åra som Taliban, uten at de har utført et eneste terrorangrep i Europa. USA hjalp afghanske Mujahedin med milliarder av dollar, likevel angrep Al-Quida World Trade Center allerede i 1993. Angrepet 9/11-01 var heller ikke noe svar på et vestlig angrep. Frankrike var en profilert motstander av angrepet på Irak i 2003, men ingen har blitt ramma så mye av islamsk terror som Frankrike samtidig som knapt krigende land som Tyskland og Sverige har blitt utsatt for mange angrep. De ekstreme muslimene fikk Libya i gave av Vesten, og USA trakk seg ut av Irak, uten at disse fordelene for islamistene førte mindre terror i Europa. Norge er en svært aktiv militær, politisk og økonomisk aktør i både Libya og Syria, men uten at vi har hatt muslimsk «reaktiv» terrorisme på norsk jord. 

Gule lar sin ideologi styre sin uriktige beskrivelse av virkeligheten, av frykt for at det skal vise seg å være rett det Sylo Taraku skriver på Facebook: «For jihadister, uavhengig av hvilken terrorbevegelse de tilhører eller blir inspirert av, er angrepene snarere en del av en evig sivilisasjonskonflikt.» 

Amanuensis Lars Gule har rett i at Thomas Hegghammer er en internasjonalt ledende forsker på islamistisk terror. Hegghammer forklarer dette sjøl med han har sluppet unna «den herskande politisk korrekte haldninga i vestlige akademiske miljø». Der Gule glitrer. For Gule, som sine forskermeningsfeller, drives ikke av den konkrete analysen av den konkrete situasjonen, men av å bløffe med å opphøye sine egne politiske fordommer til forskning.

«Venstre»s myter om islamistisk terror: Uten faktisk grunnlag

Vestens kriger mot regimer og grupper i Midtøsten de siste tiåra, er klare overgrep som uten tvil i strid med folkeretten. Vestens angrep har ødelagt stater og sosial infrastruktur i Midtøsten med ubotelig skade. Flere titalls millioner er drevet på flukt, og minst en million er drept. Det er sluppet bomber i femten år, også med det norske Stortingets mer eller mindre enstemmige støtte (indirekte, for de fleste krigene har ikke vært konstitusjonelt riktig behandla). Det er sterkt å kritisere, og trist å registrere at det ikke finnes politisk mobilisering mot disse krigene verken fra den «kritiske» pressen eller blant politiske venstreorienterte aktivister. 

Men fra å kritisere disse krigene, blir det likevel for enkelt å si at islamsk terror er et mer eller mindre motsvar, en reaksjon, på disse vestlige angrepene. En konkret analyse av jihadistisk terror viser at det ikke finnes en slik sammenheng mellom vestlige kriger og muslimsk mot reaksjon i form av terror. Sjøl om all vestlig intervensjon skulle opphøre, tilsier ikke erfaring at muslimsk terror vil opphøre. Det viser en en konkret analyse av et konkret problem.

Lars Gule tar 
Thomas Hegghammer til inntekt for seg

Utdrag av Lars Gules kronikk
fra 8. juni 

Amanuensis Lars Gule hadde 8.juni en kronikk i Klassekampen der han tar for seg den jihadistiske terroren, den muslimske. Han hevder der at «Det er naivt inntil det  infantile å tro at det ikke finnes et reaktivt element i den jihadistiske terrorismen».

Lars Gule tar i kronikken i Klassekampen Thomas Hegghammer til inntekt for sitt syn, idet han framhever Hegghammer som «en internasjonalt ledende forsker på islamistisk terror». Gule begrunner det helt feilaktig med at Hegghammer hevder «at fortsatt uro og intervensjoner i den muslimske verden har en sterkt mobiliserende effekt på jihadister i Europa». 

Men Hegghammer er helt uenig med Gule 
Men Gule misbruker Hegghammers synspunkter, for han hevder at Irak-invasjonen definitivt har styrket jihadistbevegelsen, «men det utgjør ikke problemets kjerne». Hegghammer tror dessuten ikke at en total ikke-intervensjonspolitikk ikke nødvendigvis vil svekke jihadistbevegelsen. 

Hegghammers synspunkter kan kort sammenfattes slik:

• Taliban er blitt voldsomt bomba de siste 15 åra, men har ikke gått til angrep i Vesten.
• Frankrike var tydelig imot invasjonen i Irak, men ingen land har blitt utsatt for mer terror enn nettopp Frankrike.
• Sverige og Tyskland har et svært svakt fotavtrykk i den muslimske verden, men er utsatt for store terrorangrep.
• Og jeg vil legge til: Norge er en aktiv og aggressiv krigsaktør i muslimske land, men har slippi unna muslimsk terror — hittil.

Hegghammers dokumentasjon 
Mer utfyllende skriver Hegghammer  følgende, gjengitt fra Facebook på Halvor Fosli på sin tråd (mine uthevinger):

"Har vesten medansvar for terroren i Europa? Vil det hjelpe om vi trekker oss helt ut? 

Debatten har blusset opp igjen hos Lars, Olav og andre etter angrepene i Manchester og London. Dette er en gammel og velkjent debatt som fort faller ned i enten-eller-sporet. Selv mener jeg at en del hendelser som Irak-invasjonen definitivt har styrket jihadistbevegelsen, men de utgjør ikke problemets kjerne. Dessuten tror jeg at en total ikke-intervensjonspolitikk – hvis en slik lar seg gjennomføre overhodet – ikke nødvendigvis vil svekke jihadistbevegelsen. 

La meg nevne 10 observasjoner som ikke har vært så mye framme i debatten:

1.      Antiamerikanismen sto sterkt i den sunnimuslimske islamistbevegelsen allerede på slutten av 1970-tallet, uten at USA hadde intervenert stort og direkte i noe sunniarabisk land.
2.      Foruten Libanon i 1982 og Libya i 1986 i var de største vestlige intervensjonene i den muslimske verden på 80- og 90- tallet på "muslimenes side": først og fremst i Afghanistan, men også i Bosnia, og i mindre grad i Kosovo. Gulfkrigen var litt mer komplisert, men ingenlunde en "antimuslimsk" krig. De største muslimske lidelsessymbolene på denne tiden ble skapt av ikke-vestlige ikke-muslimske aktører som Sovjetunionen, Serbia, Israel, Russland og India i hhv Afghanistan, Bosnia, Palestina, Tsjetsjenia og Kashmir.
3.     Mot slutten av 1980-tallet, etter at USA hadde hjulpet afghanske Mujahidin med milliarder av dollar, var de såkalte afghan-araberne ekstremt antiamerikanske. Noen av dem angrep World Trade Center i New York allerede i 1993.
4.      Al-Qaida erklærte krig mot USA i 1996 og angrep amerikanske mål i 1998 og 2000, lenge før Krigen mot terror.
5.     Europa opplevde en rekke jihadistplott og -angrep før 9/11, ikke bare i Frankrike/Belgia i 95-96, men også i Tyskland og Frankrike i 2000-2001. Ytterligere plott ble avdekket i Europa i 2002, før Irak-invasjonen.
6. 
   
7.     Obama-administrasjonen reduserte USAs militære fotavtrykk i Den muslimske verden mellom 2009 og 2014, men jihadistbevegelsen vokste kraftig i samme periode. Dette trenger ikke henge sammen, men det svekker i alle fall argumentet om at terror korrelerer positivt med vestlig militært nærvær i Midtøsten.
8.     Ifølge Pew er den folkelige støtten til IS og al-Qaida høyest i Palestina, Nigeria og Indonesia (2013-tall). Med unntak av Palestina (hvis vi regner Israel som vestlig) er ikke dette land hvor vestlige stater har intervenert spesielt tungt de siste 50 årene.
9.     Få aktører har blitt bombet så mye av vesten de siste 15 årene som det afghanske Taliban. Likevel har de så godt som aldri angrepet vestlige mål utenfor Afghanistan.
10.     En rekke land med svakt fotavtrykk i den muslimske verden – som Tyskland og Sverige – er blitt rammet av store jihadistangrep og –plott de senere år.
11.      Frankrike var en profilert motstander av Irak-invasjonen i 2003, men ingen europeiske land har blitt rammet hardere av jihadistisk terror enn Frankrike.

Jeg sier selvsagt ikke at vestlig utenrikspolitikk ikke har hatt noen betydning. Så godt som alle jeg kjenner er enige om at Irak-invasjonen var en katastrofe, at Guantanamo var ille, og at droneangrep som rammer sivile er skrekkelige. Alt dette har styrket jihadist-bevegelsen. Og de vestlige landene som har blitt angrepet mest har som regel vært involvert militært i den muslimske verden. Men som observasjonene mine viser, er forholdet langt fra lineært.

Videre mener jeg vi må bort fra generelle og vage betraktninger om «vestlig utenrikspolitikk» og over på konkrete diskusjoner om spesifikke elementer av denne politikken. Krigføringen mot IS i Irak og Syria er én ting. Dronene mot al-Qaida Central i Pakistan og AQAP i Jemen en annen ting. Støtten til Saudi-Arabias krigføring i Jemen en tredje. Støtten til Israel en fjerde. Osv. Hvert av disse elementene har sine egne begrunnelser og involverer ulike deler av vesten i ulik grad. Å snakke om det som én størrelse som hele vesten har ansvar for, gir ikke mening etter mitt syn.

Dessuten må man veie politikkvalg opp mot alternativene. Intervensjonen i Libya blir mye kritisert nå for tiden, men en ikke-intervensjon der i 2011 hadde medført kraftige beskyldninger om diktatorstøtte. Og i dag kan man f eks spørre: Er det realistisk at en full vestlig tilbaketrekning fra anti-IS-koalisjonen vil føre til mindre terror mot vesten på lang sikt? Eller: Dersom USA kategorisk utelukker maktbruk mot al-Qaida Central i Pakistan eller mot AQAP i Yemen, vil det føre til at disse aktørene svekkes? Personlig tror jeg ikke det, fordi de lokale myndighetene er svake, og med lav fysisk motstand vil disse gruppene vokse seg sterke.

Bunnlinjen er: la oss gjerne diskutere dette temaet, men debatten blir bedre med mer spesifisert kritikk og flere konkrete policyalternativer."

Sylo Taraku tilbakeviser også Gule og Olav Elgvin
En meningsfelle av Gule, også en av Klassekampens innbudte skribenter, forsker Olav Elgvin, muslimforsvarer og innvandringsaktivist, uttrykte i 2015 en viss vilje til revurdering av sine standpunkter. Etter de siste islamangrepene på unge konsertmennesker i Manchester og seinere alminnelige folk på gata i London skal han også ha uttrykt sjølkritiske tanker. Han fikk svar på Facebook-tråden sin av Sylo Taraku, tidligere SVer og ansatt i NOAS, nå Ap-medlem. Taraku pekte på en rekke argumenter mot «venstre»-plattformas  holdning til jihadistenes terror (utdrag med mine uthevinger):

1.  Jihadist-angrep på Vesten er ikke fenomen som har opptrått først etter at IS ble etablert. De første angrepene på 90-tallet ble gjerne begrunnet med at Vesten IKKE intervenerte i konflikter som Kashmir, Tsjetsjenia eller Bosnia. For jihadister, uavhengig av hvilken terrorbevegelse de tilhører eller blir inspirert av, er angrepene snarere en del av en evig sivilisasjonskonflikt.

2. Al-Qaida eller IS-terroristene kommer ikke med konkrete krav slik terrororganisasjoner historisk sett har pleid å gjøre. IS skriver selv i Dabiq at de kommer til å fortsette å hate Vesten og angripe oss uansett hva vi gjør.

3. Hadde ønsket om å unngå intervensjon vært motivet, ville terrorangrep kanskje ikke vært den beste strategien, med tanke på hvordan Vesten reagerte etter 11. september, som forresten kom ganske så uprovosert. Frankrike som var en sterk motstander mot intervensjonen i Irak ble ikke spart. Man ville heller ikke angrepet land som Sverige, Canada osv. 

4. Når Obama trakk styrkene sine fra Irak, så førte ikke det til mindre terrorangrep slik man skulle tro ville skje etter Elgvins logikk. Snarere tvert imot. Angrepene ble intensivert. 

5. Verken 11. september eller de senere angrepene kan sies å ha direkte sammenheng med graden av vestlig involvering i Midtøsten-konflikter, men snarere med hvor sterke terrorbevegelsene har vært og hvilken strategi de har valgt. Kriger og failed states skaper gode vilkår for terrorgrupper, så i den grad man intervenerer i stabile land og destabiliserer dem, så skyter man seg selv i foten, uansett om man bomber terroristenes fiender eller dem selv. Irak-intervensjonen har vært en katastrofe. Noe annet er å intervenere når terrorgrupper allerede er etablert og opererer fritt i et område. Vil vi være tryggere om vi lar Kalifatet bli en suksess? Bombing av IS kan skape noen ekstra rekrutter, men å la dem bli sterke kan gjøre det i større grad. Det går ikke så bra med kalifat-prosjektet nå siden de angripes fra alle kanter. Dermed blir de mindre attraktive for jihadister som føler seg religiøst forpliktet til å emigrere dit. For å ikke snakke om betydningen for lokalbefolkningen og regionen at kalifatet ikke får realisere seg. 

6. Afghanistan-krigen tiltrakk mange jihadister som senere ble med i ulike terrornettverk rundt om i verden. Veteranere fra den konflikten har stått bak mange terrorangrep mot Vesten. Syria-veteranere kommer til å plage oss enda mer siden denne gangen er det langt flere jihadister med tilknytning til Europa. Dette kommer nok til å skje uansett hva vi gjør i Midtøsten. Men om det var opp til oss å stoppe terrorangrepene gjennom noe så enkelt som å bare stoppe å bombe IS, så ville det vært svært gledelige nyheter.

Jihadistene driver terror mot «vantro» sivile 

— ikke politiske ledere

Ved å hevde at jihadismen er en reaksjon på vestlig intervensjon, gir de som hevder dette et inntrykk av at jihadistene, de muslimske terroristene, driver en politisk og militær motstandskamp, slik vi i Norge under krigen hadde okkupasjonsmotstandere som «terrorister» som førte til både norske og tyske drap. Men Milorg-folk og Pellegruppa og andre kasta ikke bomber inn i høyst upolitiske folkeforsamlinger. De likviderte sentrale ledere blant okkupantene og deres norske hjelpere. Jihadistene går ikke etter politiske ledere og politisk/militære mål. De går etter steder hvor det er «vantro» mennesker som koser seg med underholdning, som de mener ikke er tilltatt etter Koranen som de mener verdens skal styres etter.  

Det er ikke målretta militær motstandskamp som driver de muslimske aktivistene, men rein drapslyst og «kill for fun» lokket med rett til å utnytte kvinner, særlig seksuelt. 

Dommen mot Breivik: Får mediene et gjennombrudd på rettens område?

Tingretten kommer i morgen med sin dom i Breiviksaka. Det må være klart at Breivik ikke slipper ut på tiår. Det er knytta spenning til om Breivik blir regna for å være ikke tilregnelig eller tilregnelig og straffa. For meg er det viktigere å se dommen i lys av medienes makt i Norge.

De politiske journalistene styrer i stor grad den norske politiske offentligheten, og har avgjørende innflytelse for hva som blir iverksatt politikk i Norge. Journalistenes grunnlag for sin store politiske innflytelse, deres legitimitet, er ikke noe mer enn at det tilfeldigvis har falt ned fra himmelen. Eller dels fra statsstøtte i form av momsfritak og fra annonsører som velger å plassere sine annonser etter politisk sympati. Det er imidlertid ett samfunnsområde journalistene har hatt problemer med å få kontroll over. Og det er på rettens, jussens, område. Både juridiske dommere og legdommere har i stor grad avvist pressens krav om hvordan de skal dømme. Ikke til det de politiske journalistene har målbært som «folks rettsfølelse». 

Men tida for økt makt for mediene også på rettens område er kommet. Det er ikke annet enn press fra de politiske journalistene med støtte fra et lydhørt mindretall av de etterlattes bistandsadvokater, da retten kom til at den skulle oppnevne et konkurrerende psykiatripar til å vurdere den tiltaltes psykiske tilstand. Det ble fra rettens side markert som om det var rettens selvstendige ansvar å oppnevne de sakkyndige den ville. Men det må være hevet over tvil at den var under et voldsomt press fra medienes påståtte representasjon av «den alminnelige rettsfølelse».

Det er en svært uvanlig allianse som krever at Breivik regnes som tilregnelig til straff, og ikke at han ansees psykotisk og tvinges til behandling: Breivik sjøl, de høyreekstreme, hele den norske «venstresida», mediene og det taleføre mindretallet av bistandsadvokater på de etterlattes vegne. Inkludert et flertall av landets psykiatere som i strid med all yrkesetikk har fjerndiagnostisert Breivik og erklært han for frisk.

Jeg har ikke forutsetninger for å ha en klar mening om Breiviks tilregnelighet, og forstår på avstand at det kan virke merkelig om han ikke er tilregnelig. Men de første psykiaterne, erfarne rettspsykiatere, hevder det. Vi kan ikke godta det fagpersoner sier kritikkløst. De tar også feil. Likevel er det merkelig å avvise de første psykiaternes arbeid slik at deres vurdering kan underkjennes som nærmest en nullitet. Og aktoratet hevder altså ut fra sin rettskunnskap at bare en liten tvil om tilregnelighet er nok til å frikjenne for straff. 

Litt merkelig er det hvis aktoratet underkjennes på sitt eget spesialfelt; strafferett. Retten kan sikkert finne gode juridiske argumenter for at aktoratets strafferettsforståelse er feil. Men aktoratet frarådde retten å prøve seg på å danne ny rett gjennom sin dom.

Jeg synes det var  veldig betenkelig at retten lot seg presse av mediene til å oppnevne et nytt psykiaterpar som åpenbart må ha følt presset om å komme til en annen konklusjon enn det første paret. Vil retten på samme måte føle at den må komme «den alminnelige rettsfølelse», målbåret av journalistene, i møte? Jeg håper ikke det, men jeg kan ikke fri meg fra mistanken.

Trusselen fra Breivik om anke hvis han ikke blir erklært tilregnelig, vil retten ganske sikkert ikke legge formelt vekt på. Og jeg håper: heller ikke reelt. Det vil være for ille. Som det vil være at retten satser på at aktoratet ikke tør anke om Breivik erklæres tilregnelig.

Uansett utfallet av morgendagens dom, vil den helt sikkert bli et ledd i en utvikling der medienes makt utvides også til rettens område. 

Tilregnelighet, fascisme og krigsfare

I den pågående rettssaka mot massemorder Breivik har det lenge vært en diskusjon om Breiviks politiske syn og hans helsetilstand. Særlig har journalister og politikere diskutert og blanda seg inn i den såkalte rettsmedisinske vurderinga som de rettsoppnevnte har gjort av Breivik. Jeg har reagert på de krava som er framsatt i den offentlige debatten under henvisning til «den alminnelige rettsoppfatning». For det er ikke «den alminnelige rettsoppfatning», representert av journalister og politikere, som skal avgjøre eller legge premissene for skyld og straff i den enkelte sakene, men rettsapparatet etter fastsatte lover og prosedyrer. Men rettsapparatet er jo foreløpig et samfunnsområde mediearbeiderne ennå ikke kontrollerer — til sin store irritasjon.

For min egen del vil jeg mene at det er vanskelig å forstå at Breivik ikke er tilregnelig, og at han ikke har vært det i den lange prosessen fra planlegging, forberedelse og til gjennomføring. Han har jo uttrykt at han ønsket å drepe, planlagt og gjort et konkret valg av hvem han ønsket å utrydde. Han forstod at noen måtte dø, og gjorde jo til og med unntak for én enkelt person. Det er selvfølgelig vanskelig å forstå at han egentlig har skjønt hva han har gjort, slik jeg kjenner mennesker i Norge og i andre land. Men derfra til å fastslå at hans handlinger er «utilregnelige» i normal forstand, er vanskelig å forstå. Det er jo så uhyrlig at det er utenkelig i vår del av verden nå. For i vår tid sitter massemordene bak skrivebord og signerer utryddelser og bombetokter, de driver ikke personlige løpende henrettelser slik som Breivik gjorde. Likevel er de skyld i fleres død enn Breivik, men de straffes ikke, de tildeles i stedet fredspriser.

Psykose? For noen av oss som mener vi har opplevd maniske og kanskje psykotiske personer, virker ikke Breivik særlig psykotisk i rettssaken, av det vi har fått sett og fått gjengitt at han har sagt og oppført seg. Han kan selvfølgelig ha vært det i gjerningsøyeblikket gjennom selvinntatt dop, men han har jo planlagt det bestialske han har utført.

Jeg blir ikke det minste opprørt om Breivik blir erklært for utilregnelig eller psykotisk, for han blir sittende inne mesteparten av sitt resterende liv likevel. Nødvendigvis. Men i så fall synes jeg psykiaterne kanskje bør begynne å bruke andre betegnelser enn tilregnelighet/ikke tilregnelighet, i og med at det er så lett for oss medisinsk usakkyndige å legge noe helt enkelt «normalt» i tilregnelighetsbegrepet. Det bør jo også kreves litt om karakteristikken «utilregnelighet» skal kvalifisere til straffrihet.

Det er heller ikke noe politisk problem om Breivik blir erklært for utilregnelig. Breivik ønskes framstilt som den store helstøpte fascisten. Derfor er det et sterkt politisk krav om at han skal bli dømt som tilregnelig, særlig er det et krav fra det såkalte «venstre». For meg er det ikke nødvendig for kampen mot fascismen at han erklæres som tilregnelig. Breivik kommer uansett til å bli et unntak og et sidespor i kampen mot fascismen. Han er ingen typisk representant for fascistene, det er å gjøre det altfor enkelt for seg sjøl. Breivik er som noen særinger opptatt av at det er Arbeiderpartiet som er den store politiske faren for velstående folk i Norge. Det er et sært tradisjonelt historisk overklassesjikt fra 1920-tallet som eksisterer den dag i dag. Sist ute var den pensjonerte skipsrederen i Bergen med sin kronikk i Bergens Tidende forrige uke, Dan Odfjell. De hater, som Breivik, Ap over alt i verden. Men da forstår de lite av politikk og hvordan Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet fungerer. Arbeiderpartiets og sosialdemokratiets historiske misjon er å sikre kapitalistene og markedskreftenes makt ved å hjelpe dem til å sikre deres makt mot noen få ubetydelige begrensninger som motytelser, tilpasset historiske politiske konjunkturer.

Breivik forsøkes plassert inn i en situasjon der svært mange på venstresida tror at fascismen er i ferd med å reise seg igjen. Kampen mot denne innbilte og nært forestående fascistiske og nazistiske maktovertakelsen i Europa og Norge gir inspirasjon til mange på venstresida i en ellers slitsom kamp mot redusert velferd der kampen for framskritt er fraværende. Og for mange et innbringende levebrød, som for religionshistorikeren Terje Emberland. Men det er svært lite som tyder på at fascismen og nazismen står foran noen umiddelbar statlig maktovertaking i den samme form som Hitlers eller Mussolinis, eller noe liknende, og med stor folkelig oppslutning i noe land. Det kan selvfølgelig skje, men det er lite som tyder på at de dominerende kapitalistiske og imperialistiske krefter er misfornøyd med dagens politiske ledere i USA, Europa eller i Norge. De politiske lederne, og de som representerer «opposisjonen», støtter fullt opp om vestlige angrep på oljeland og andre strategiske land for Vesten. Den norske rød-grønne regjeringa med SV er en slik pro-kapitalistisk og pro-imperialistisk krigshisserregjering som utgjør en større fare for folk i Europa og verden enn dagens spede tilløp til fascisme, ikke minst fordi den framstår i fåreklær.

Kampen for å stemple Breivik som symbolet på fascismen og derfor er den kampen som er den viktige politiske kampen i dag, er uttrykk for det jeg kaller feil analyse av verdenssituasjonen, og av den politiske situasjonen i Norge.

Breivik: Hvor farlig og viktig for «elver av blod»?

Denne artikkelen står på trykk i Klasse-kampen 21. april:

Redaktør Bjørgulv Braanen trekker i sin leder 18. april, «Elver av blod», en klar konklusjon: «Breiviks politiske oppfatninger, er en direkte forlengelse av mellomkrigstidas fascisme og nazisme». Jeg mener det er å gjøre seg en litt for enkel konklusjon, og gjøre Breivik så betydningsfull som han sjøl hevder å være. Men åpenbart ikke er.

Det er veldig fristende å bruke elementer fra det en ser på som farlig og uønska, som fra nazismen, til å konkludere med at «nå ser vi helheten». Den politiske historia er full av slike feilbedømmelser, ikke minst fra AKP-tida i Norge. Ut fra de politiske standpunktene og politiske retningene som vi er kjent med, har Breivik uforenlige og motstridende enkeltstandpunkter. Han har de tradisjonelle fascistiske standpunktene som Braanen peker på, men ikke bare. Og det er dessuten et tilfredsstillende faktum at den ekstreme og nazistisk prega høyresida i Norge er ubetydelig, slik kjennere beskriver deres styrke og slik de viser at de kan mobilisere. Også i Europa, sjøl om tyske nazister har stått bak målretta drap på innvandrere. Å gjøre de fascistiske og nazistiske gruppene i Norge og Europa så betydningsfulle, er mer en måte for ytre venstre å begrunne sin berettigelse og «samfunnsfrelse» på. Det er litt overraskende at Braanen gir inntrykk av at han støtter opp om et slikt syn. Andre forstørrer fascistfaren for å skaffe seg nye kneblende «argumenter» som den vellykkete bruken av «rasist»-merkelappen.

Journalistene som følger saka sier det er åpenbart at Breiviks forskrudde syn åpenbart ikke kan karakterisere han som «gal». Men den folkelige versjonen av Breiviks keitete, pompøse, selvopptatte og usammenhengende politiske syn er jeg overbevist må være at han er «gal».

Det finnes andre forklaringer på Breiviks politiske syn. Kåre Lunden har her i avisa pekt på at Breivik er uttrykker de historiske holdningene til den typiske deklasserte vestkantungdommen fra Oslo. Der et moderat Arbeiderparti er det mest ekstreme de kan tenke seg og som de avskyr mest. Finn Olstad har i her i avisa omtalt et leserinnlegg fra midten av 1960-tallet om overklasseholdninger til Halvdan Koht som bekrefter Lundens tese. Det er en mye farligere konklusjon å trekke om Breiviks politiske syn at han representerer et historisk tradisjonelt standpunkt fra deklasserte gutter fra Oslo vests velstående sjikt (ambassadørsønn).

Braanen avslutter med at det ideologiske og rasistiske vrakgodset fra europeisk historie som han mener Breivik representerer er en «dødelig handlingsideologi for hat mellom nasjoner og folkegrupper, krig, raseutryddelse og diktatur». Ja. Men frikjenner han ikke da særlig de vestlige stormaktene, Norge inkludert, for dagens stadig hyppigere intervensjonskriger og militære konfrontasjoner og opprustning? Det er vel denne faren for verdenskrig som de «humane» stormaktene med «folkeretten» og FN på sin side som representerer den virkelige faren for «elver av blod» i verden i dag?

Offentlig vurdering av PSTs politiske perspektiv

PST, Politiets Sikkerhetstjeneste, har i ettermiddag endelig kommet på banen for å forklare seg etter at tidligere justisminister Anne Holt i morges kritiserte dem for sin taushet. Jeg ser på PST som et organ som utgjør en nødvendig institusjon for et samfunn for å forsvare befolkninga mot voldelige samfunnsangrep som det vi nettopp har sett. Men klarer PST med sin innretning, rekruttering og sine arbeidsmetoder å gjøre denne jobben?

Til dagbladet.no sier PST-sjefen Janne Kristiansen: «PST så ikke for seg at det første store terrorangrepet på norsk jord skulle bli utført av en hvit vestkantgutt med uklare politiske motiver». Nettopp. Det er ganske utrolig at vi har en PST-sjef som kan karakterisere Breivik som en person «med uklare politiske motiver». Det er jo å anse som en avskjedserklæring, og hvertfall en fraskrivelse av egen kompetanse.

En avdelingsleder i PST for politisk analyse, Jon Fitje, uttalte seg i NRK radio i kveld. Breivik passer ikke inn i det bildet vi har av høyreekstreme i Norge, sa Fitje etter mine notater. Dette er jo ganske oppsiktsvekkende, men ikke til å forundres over. Det er nettopp det som er kritikken av PST. Hvordan kan de i det hele tatt få seg til å mene at Anders Behring Breivik ikke representerer typiske høyreekstreme synspunkter? Både i fascismen og nazismen og generell radikal høyreagitasjon gjennom nesten et århundre kan det ikke være tvil om at Breiviks politiske synspunkter uttrykker en klassisk historisk høyreekstrem retning. Og fra Norge: At folk med slike synspunkter er villig til og har brukt vold og drap som sin metode.

Ekstremister er villig til å bruke slike maktmidler, sa Fitje også. Og la til at en terrortrussel eksisterer fortsatt fra ekstreme islamistgrupper. Det har ikke endra seg dramatisk etter denne hendinga, ga Fitje uttrykk for. Ikke?

Det er riktig som PST forsvarer seg med at en ikke kan slutte ut fra debattinnlegg på nettet eller andre ytringer, hvem som utgjør en voldelig fare. Men kombinasjonen av høyreekstremisme kombinert med kjøpet av kjemikalier til sprengstoff, fikk dem ikke til å reagere. Det reiser spørsmålet om det politiske perspektivet til PST. Det er selvfølgelig satt inn i rammene til myndighetenes politiske føringer og det dominerende politiske synet i samfunnet, inkludert både disse rammenes fakta, myter og fordommer. Svært viktig er rekrutteringa til PST, og at folk med et annet verdensbilde og politisk syn, kall det gjerne venstreorientert, ikke prioriterer å jobbe i PST og sannsynligvis ikke en gang blir oppfordra til å søke jobb der. Uten at jeg har kunnskap om det. Men en person som den tidligere (ulovlig!) politisk overvåkete Finn Sjue burde med sine kunnskaper om høyreekstremisme være en naturlig rådgiver for PST.

Det sier jo ganske mye om ideologien til ansatte i PST når noen av dem som pensjonister går i tjeneste for en fremmed stat, til og med svart arbeid, uten at det førte til politisk oppstandelse. Kanskje ikke en gang til straff i det hele tatt. Ved vurderinga av PSTs arbeid må en også trekke inn PSTs tette samarbeid med de utenlandske organisasjonene FBI (USA) og Mossad (Israel), og det øvrige samarbeidet med etterretningsorganisasjonene til alle de andre vestlige imperialistmaktene som er i krig i dag mot stater der muslimsk religion står sterkt. Spørsmålet er om informasjonsutvekslinga mellom etterretningsorganisasjonene styrer PST mer enn de konkrete vurderingene av oppgavene det har i Norge, og gir dem en annen lojalitet enn det som er oppdraget.

Jeg er fortsatt skeptisk til kvaliteten ved PSTs arbeid, og lurer på om de har evne til å erkjenne at det i Norge er de høyreekstreme som dyrker og utøver vold, og har gjort det i årtier, som mange eksempler viser.

En gransking av PSTs politiske vurderingsevne, mener jeg er nødvendig. Noe som også vil stille et spørsmålstegn ved det dominerende politiske synet om hvem som utøver vold i Norge.