Ja, Stoltenberg må gå!

Statsviter ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, Gjermund Haga, har i dag et innlegg i Dagens Næringsliv på framtredende plass med tittel «Plikt til mistillit». Haga hevder opposisjonen har plikt til å reise mistillitsforslag, og at de må legge politisk taktikkeri til side. Han mener at praksis i vårt politiske system er slik at de ansvarlige makthaverne må stilles til regnskap for en slik situasjon som nå.

Jeg synes det er grunn til å stille spørsmål om vi skal holde oss med den regelen de som har gjort en feil skal miste jobben. Det er jo ikke mulig å unnlate å gjøre feil, det gjør bare de som aldri handler. Det er feil en lærer av, og det er ikke åpenbart at de som har gjort feil er de som er mest uegna til å rette opp feila.

Likevel mener jeg det er riktig nå å kreve regjeringa Stoltenbergs avgang. Ikke minst ut fra en helhetsvurdering av den politiske situasjonen og Stoltenbergs økende høyrevri. Stoltenberg sjøl er tilhenger av at noen skal gå når de har gjort feil, jf Ramira Osmundsen og Audun Lysbakken. Så hvorfor skal denne praksisen han er tilhenger av, ikke gjelde han sjøl?

Går ikke Stoltenberg frivillig, bør opposisjonen fremme mistillit mot ham. Og ta sjansen på at de kan få flertall.

I 1963 blei regjeringa Gerhardsen kasta formelt fordi den fikk ansvar for gruveulykka på Svalbard i 1962, i Kings Bay-gruvene. 21 mennesker omkom der på grunn av dårlige sikkerhetstiltak. Statsminister Einar Gerhardsen hadde neppe detaljkunnskap om forholda i gruvene. Likevel stemte et flertall i Stortinget for mistillit. Ikke minst fordi Sosialistisk Folkepartis Finn Gustavsen fant det taktisk gunstig å felle Gerhardsen. Og det politiske utbyttet av å kaste Gerhardsen var betydelig: Arbeiderpartiet snudde i løpet av to uker ute av regjeringskontorene og gikk inn for folketrygd — pensjon for alle, ikke bare de LO-organiserte — og ferien blei utvida til fire uker.

Breiviks konkrete terrorhandlinger kunne vært unngått, men ikke det at han da høyst sannsynlig ville utført andre terrorhandlinger med like stort dødelig utfall. Det kunne i så fall bare Politiets sikkerhetstjeneste gjort, hvis de hadde hatt et bedre politisk gangsyn enn sitt tradisjonelle snevre høyresyn. Det er alvorlig at vi har hatt et politi som til tross for sterk økning av økonomiske ressurser ikke har levert det de skal. Noe også Riksrevisjonen har pekt på. Dette har Stoltenberg og Faremo godtatt. De burde stilt spørsmålet om hvorfor resultatene ikke kommer tross økte bevilgninger. Men de unnlot.

Nå er vi i den situasjonen at politidirektøren måtte gå, men ikke hans politiske sjef. Kanskje den tidligere politidirektøren, som departementsråd i Fornyingsdepartementet som unnlot å stenge Grubbegata, må gå? Men ikke hennes sjef? Og hvorfor da ikke Stoltenberg når han visste at gata ikke blei stengt? Det blir jo helt meningsløst at de under de politiske ansvarlige skal fjernes, mens de som har hatt det politiske ansvaret blir sittende. Er det noen sak som er viktig nok til at noen regjering skal gå av, så er det jo denne.

Det er ikke ønskelig sett fra opposisjonens side at all deres interne uenighet synliggjøres. De vil vel også holde sin mest ekstreme høyrepolitikk skjult for velgerne. Nettopp derfor bør de prøve seg. Også fordi det rød-grønne alternativet verken er rødt eller grønt, og alliansen mellom dem kan nullstilles. Høyrefløya i Senterpartiet kan gjøre alvor av sine planer om å skifte side. SV kan få mulighet til igjen å bli et fredsparti i opposisjon til en urettferdig økonomisk politikk. Stoltenberg er nok hakket bedre enn Solberg og Jensen. Men hans avgang kan skape såpass nødvendig politisk uro at det kan utløse en venstrevind, og gjøre høyrealternativet mer frastøtelig for flere. LO kan bli en sterkere kraft. Og kanskje kan Ap komme radikalisert tilbake med en ny leder, som Trond Giske eller Raymond Johansen? (Neida, jeg veit at Ap er kjemisk rein for sentrale politikere til venstre for midten).