Lysbakken og «gjenreisinga av SV»: Hva er viktigst, mangelfull økonomistyring, eller SVs aksellerasjon mot høyre og overflødiggjøring av seg som alternativ?

Etter at SV gikk inn i regjering, har politisk opposisjon i Norge nærmest forstummet. Sosialistisk Folkepartis inntreden i norsk politikk i 1961 påførte Arbeiderpartiet og ettpartistaten uten opposisjon det første store politiske nederlaget etter siste krig. Det som blant andre SFeren Per Maurseth kalte «den tredje veg» mellom kapitalisme og kommunisme, klarte å mobilisere et betydelig sjikt av velgere mot den til da udiskuterte politikken. Mot den norske NATO-politikken, mot norsk EU-medlemskap og mot en rekke autoritære kulturelle krefter – og for likestilling, for endring av autoritetsforhold i menneskelige relasjoner og for kulturell liberalisme. Med en stemmeandel på rundt 5 %, og til tider rundt 10 %. 

Denne oppslutninga er satt over styr med regjeringssamarbeidet med Arbeiderpartiet der partiets historiske fundament for oppslutning er blitt forkasta. Den viktigste politiske seieren av regjeringssamarbeidet er kanskje at tollkvoten for rødvin er økt fra to til tre liter. Hvis ikke det er at Erik Solheim har blitt værende i SV. SV har nå blitt et aggressivt krigsparti som mer enn gjerne tar internasjonale militære oppdrag for USA. SVs tillitsvalgte applauderer motstandsløst dette grunnleggende politiske linjeskiftet. Men ikke velgerne. Finn Gustavsen ville samarbeide med Ap for «å holde Ap i øra». Men etter 2005 er samarbeidets konsekvens at det er den høyreorienterte Jens Stoltenberg som har holdt SV i øra.

Det kunne ført til noe om standpunktet til fylkesårsmøtet i SV i Møre og Romsdal fra i februar i år hadde blitt realisert: «At SV bør gå ut av regjeringa om Arbeidarpartiet står fast på å innføre vikarbyrådirektivet.» Da «snakker vi» som det så moderne heter nå. Men SV-medlemmene trives i et parti med ledere i statsråd-BMWene.

Fortsetter SV denne underdanighetspolitikken, kan jeg ikke forstå annet enn at SV vil gjøre seg overflødig som politisk alternativ, og med bare sporadisk stortingsrepresentasjon. Som en som står til venstre for både det gamle og særlig det nye SV, beklager jeg det. Det har vært viktig at SV har kunnet målbære en generell opposisjon, særlig utenrikspolitisk. SVs forfall svekker opposisjonelle synspunkter og rommet for alternative venstresynspunkter i Norge. Særlig fordi Rødt på ingen måte har vært i stand til fylle rommet etter SVs høyregallopp.

SVs politiske forfall er viktigere enn rotet med habiliteten og forholdet til statens økonomireglement. Jeg må innrømme at det er kritikkverdig, men jeg kan fortsatt ikke se at det er så alvorlig når bevilgningene ligger innafor det som er regjeringas subjektive rett til å bevilge. Se for øvrig også Tom Helland sin kommentar i Stavanger Aftenblad; Revisjonssamfunnet.  Det kan ikke hindre kritikken av SV-statsrådene: Men når en sammenlikner med den manglende mediestormen som ble Høyres leder Erna Solberg som kommunalminister til del når hun sa ja til en åpenbar feil tolking av kommuneloven og tillot at kommuner kunne satse sine midler på veddemål i millionklassen i regi av Terra, da står vel ikke det i forhold til hverandre?

Det er altså i en situasjon der SV fullstendig har endra politikk, og partiet anklages for misbruk av statens midler, at en ny leder skal velges. Ny leder skulle velges som i et ledd i å gjenreise partiet etter at siste og dårlige valgresultat førte til at Kristin Halvorsen trakk seg som partileder. Nå når det virkelig hadde vært behov for alternative kandidater, finnes de ikke. Enda Heikki Holmås har reist land og strand rundt i hver eneste kommune for å hindre at Lysbakken blei ny partileder, stiller han ikke når det kunne vært behov for det. Holmås kandidatur framstår i dag som ualminnelig lite seriøst. Pinlig er det eneste som kan karakterisere Holmås´ opptreden. Men hans kandidatur er kanskje planlagt av et mediebyrå for å skape oppmerksomhet rundt partiet?

Det er og blir politikken, valg av politiske standpunkter og politiske mål, som er det som betyr noe for et politisk parti uansett hva politiske kommentatorer måtte mene om utstråling og liknende uvesentligheter. Statsrådsavgang og økonomisk rot kan nok føles viktig for SV i dag. Men SVs politikk og politiske utviklingsretning er ikke oppe til debatt på landsmøtet. Da blir politikken som før, og velgeroppslutninga også.

Den politiske situasjonen i Norge er dyster framover. De politiske debattene blir enda mer innskrenka med det nye høyreorienterte SV som heller ikke kan regne med  permanent stortingsrepresentasjon.