Dommen mot Breivik: Får mediene et gjennombrudd på rettens område?

Tingretten kommer i morgen med sin dom i Breiviksaka. Det må være klart at Breivik ikke slipper ut på tiår. Det er knytta spenning til om Breivik blir regna for å være ikke tilregnelig eller tilregnelig og straffa. For meg er det viktigere å se dommen i lys av medienes makt i Norge.

De politiske journalistene styrer i stor grad den norske politiske offentligheten, og har avgjørende innflytelse for hva som blir iverksatt politikk i Norge. Journalistenes grunnlag for sin store politiske innflytelse, deres legitimitet, er ikke noe mer enn at det tilfeldigvis har falt ned fra himmelen. Eller dels fra statsstøtte i form av momsfritak og fra annonsører som velger å plassere sine annonser etter politisk sympati. Det er imidlertid ett samfunnsområde journalistene har hatt problemer med å få kontroll over. Og det er på rettens, jussens, område. Både juridiske dommere og legdommere har i stor grad avvist pressens krav om hvordan de skal dømme. Ikke til det de politiske journalistene har målbært som «folks rettsfølelse». 

Men tida for økt makt for mediene også på rettens område er kommet. Det er ikke annet enn press fra de politiske journalistene med støtte fra et lydhørt mindretall av de etterlattes bistandsadvokater, da retten kom til at den skulle oppnevne et konkurrerende psykiatripar til å vurdere den tiltaltes psykiske tilstand. Det ble fra rettens side markert som om det var rettens selvstendige ansvar å oppnevne de sakkyndige den ville. Men det må være hevet over tvil at den var under et voldsomt press fra medienes påståtte representasjon av «den alminnelige rettsfølelse».

Det er en svært uvanlig allianse som krever at Breivik regnes som tilregnelig til straff, og ikke at han ansees psykotisk og tvinges til behandling: Breivik sjøl, de høyreekstreme, hele den norske «venstresida», mediene og det taleføre mindretallet av bistandsadvokater på de etterlattes vegne. Inkludert et flertall av landets psykiatere som i strid med all yrkesetikk har fjerndiagnostisert Breivik og erklært han for frisk.

Jeg har ikke forutsetninger for å ha en klar mening om Breiviks tilregnelighet, og forstår på avstand at det kan virke merkelig om han ikke er tilregnelig. Men de første psykiaterne, erfarne rettspsykiatere, hevder det. Vi kan ikke godta det fagpersoner sier kritikkløst. De tar også feil. Likevel er det merkelig å avvise de første psykiaternes arbeid slik at deres vurdering kan underkjennes som nærmest en nullitet. Og aktoratet hevder altså ut fra sin rettskunnskap at bare en liten tvil om tilregnelighet er nok til å frikjenne for straff. 

Litt merkelig er det hvis aktoratet underkjennes på sitt eget spesialfelt; strafferett. Retten kan sikkert finne gode juridiske argumenter for at aktoratets strafferettsforståelse er feil. Men aktoratet frarådde retten å prøve seg på å danne ny rett gjennom sin dom.

Jeg synes det var  veldig betenkelig at retten lot seg presse av mediene til å oppnevne et nytt psykiaterpar som åpenbart må ha følt presset om å komme til en annen konklusjon enn det første paret. Vil retten på samme måte føle at den må komme «den alminnelige rettsfølelse», målbåret av journalistene, i møte? Jeg håper ikke det, men jeg kan ikke fri meg fra mistanken.

Trusselen fra Breivik om anke hvis han ikke blir erklært tilregnelig, vil retten ganske sikkert ikke legge formelt vekt på. Og jeg håper: heller ikke reelt. Det vil være for ille. Som det vil være at retten satser på at aktoratet ikke tør anke om Breivik erklæres tilregnelig.

Uansett utfallet av morgendagens dom, vil den helt sikkert bli et ledd i en utvikling der medienes makt utvides også til rettens område. 

22. juli: Ansvar, kultur og terror

Er det å ta ansvar å gå fra jobben, eller bli tvunget bort?

Det har vært en innarbeida praksis at den som sitter som leder for en organisasjon eller etat skal forlate stillingen når organisasjonen har gjort feil, eller en underordna har gjort en feil. Særlig gjelder dette for politiske ledere.

I følge Bjørn Vassnes i Klassekampen for i går har dette vært en praksis helt fra Platons tid, og Vassnes viser til Platons bror Glaukon som diskuterer med Sokrates. Glaukon mener at det er nødvendig å ha et slikt pressmiddel mot mennesker for at vi skal yte vårt beste. For vi er slappe og motvillige av natur, hvis vi ikke presses.

Men det er jo likevel ikke åpenbart at de som har gjort en feil skal fjernes. Det er jo ikke mulig å unnlate å gjøre feil, det gjør bare de som aldri handler. Det er feil en lærer av, og det er ikke åpenbart at de som har gjort feil er de som er mest uegna til å rette opp feila. Og til problemene i politiet og det sløve Fornyingsdepartementet; det er ikke opplagt at det finnes noen andre politikere som er bedre egna til å rydde opp enn de som sitter der i dag.

Kanskje er det på tide å ta et endelig oppgjør som gnålet om ansvar og om å gå av fra jobben eller vervet når feil gjøres. På den andre sida er det det som vi er vant med og betrakter som vanlig. Det blir også feil om det skal bli sittende igjen en følelse av at enkelte mellomledere som Øystein Mæland blir kasta, mens Stoltenberg, Faremo, Aaserud, Gjengedal og Killengreen som alle har kunnet gjøre noe med manglene som har kommet opp i lyset, blir sittende. Jeg kan ikke forstå annet enn at det må gjelde like regler for alle. Det er best om regjeringa avsetter Killengreen og Gjengedal, og så trer tilbake.

Forhindre terroren?

Den konkrete terroraksjonen til Breivik kunne ha blitt forhindra. Hadde det kommet opp stengsler for bilkjøring i Grubbegata, kunne han ikke kjørt varebilen sin helt inntil regjeringsbygget. Og hadde det vi oppfatter som naturlig politiarbeid blitt fulgt, ville han ha blitt hindra muligheten til å komme til Utøya og drepe de 69 menneskene der — da og på det tidspunktet. Men hadde Grubbegata vært stengt, kunne Breivik plassert bilen i Akersgata, utafor departementsbygget der og likevel ramma regjeringsbygget samtidig. Breivik kunne også ha drept AUFere på Utøya en annen dag, eller andre mennesker i andre demonstrasjoner hvorsomhelst. For Norge flyter over av våpen, mange kan lage bomber som Breivik og Politiets sikkerhetstjeneste er ikke opptatt av høyreekstreme. Der er det venstreorienterte som er i deres søkelys, og ekstreme muslimer. Kanskje viktigere enn sikkerhetstiltaka rundt regjeringskvartalet, er det at sikkerhetspolitiet ikke er i stand til å innse at terrorister er høyreorienterte. At 22. juli-kommisjonen frikjenner Sikkerhetspolitiet viser at kommisjonen har vært for lite opptatt av strategiske linjer og holdninger.

Politikulturen — uakseptabel siden før krigen

Før og under krigen var politiet en etat der oppslutningen om nazismen var stor, særlig på ledernivå. Det er uvisst hvilken betydning denne historiske tradisjonen har for politiet i dag. Også i forsvaret var det mange nazisympatisører før og under krigen, samtidig som forsvaret har utvikla seg bedre enn politiet. Politiet er ikke en etat som tiltrekkes av personer med venstresympatier. Det kan være en feil av venstreorienterte, men politiet gjør heller ikke noe for å rette på denne åpenbart uheldige skeive politiske rekrutteringa. 

Politiet plages av fravær for kritikk og overøses med allmenn sympati. Særlig har Fremskrittspartiet vært viktig for at politiets ledere, og den allestedsnærværende Arne Johannessen, har kunnet si «Vi kan ikke gjøre noe, for vi mangler penger». Seinest i går kveld gjentok politistasjonssjefen i Arendal årsaksforklaringa med manglende ressurser i NRKs Debatten.

Pinlig er jo også Mælands påstander på mandag om at 22. juli-kommisjonens kritikk samsvarte med politiets egen evaluering. 

Med en omskriving av Shakespeare, er det åpenbart at «Noe er råttent i politiet». Det trenges en gjennomgående kulturrevolusjon. For eksempel den sykkelhatende avdelinga Oslo Trafikkpoliti, som aldri ser en bil parkert i sykkelfeltene eller at det er noe problem. Den skulle vært oppløst og oppretta på nytt med en helt annen trafikkideologi, og mer miljøorientert enn bare bil, bil, bil.

Alt papirarbeidet skyldes jo også at forsikringsselskaper krever politiregistrering av innbrudd og tjuveri. Kanskje ikke det er en politioppgave? Hva politiet skal gjøre og ikke gjøre, hører med i vurderinga av arbeidet.

Riksrevisjonen peker på at hele ett av ti innbrudd er det politiet klarer å oppklare! En mangel politiet er uenig med Riksrevisjonen i, for de hevder at det er ikke så ille som bare ett av ti oppklarte innbrudd.

Politiets særskilte etterforskningsorgan som nå heter Spesialenheten for politisaker,  kommer nå i sitt rette lys. Her bør det ikke være noen politifolk!

Om denne nødvendige kulturrevolusjonen kommer, er tvilsomt. Jeg tror vi alt nå kan fastslå at det kommer bare mindre flikking med tilsynelatende forbedringer. Og hvertfall ikke så lenge vi må slite med den selvoppnevnte kombinerte rikspolitisjef og riksadvokat Arne Johannessen. 

Lovteksten er viktigste rettskilde

Følgende innlegg står på trykk i Klassekampen i dag: 

Tidligere leder av justiskomiteen på Stortinget, Lisbeth Holand, omtaler i Klassekampen 18. juli forarbeidene til den nye formuleringa av straffelovens § 44 i 1996 som hun var med på å vedta. Hun hevder at det aktoratet la til grunn i straffesaka mot Breivik, er feil. Aktoratet la til grunn at dersom det er rimelig tvil om den tiltalte er tilregnelig, så skal tvilen komme ham til gode slik at han kan vurderes utilregnelig og straffefri. Den 7. august skriver også redaktør Braanen en leder om bevisbyrden, der han med utgangspunkt i blant annet stortingsdebatten i 1996 om lovbehandlinga slutter seg til Cato Schiøtz når denne hevder at aktoratet har vist unnlatelsessynder når de ikke har belyst hva som kom fram i stortingsdebatten.

Det er merkelig at denne kritikken mot aktoratet kommer nå. Aktoratet ga lenge før rettssaken uttrykk for hva tiltalen kunne bli. Merkelig er det også at tiltalen, sannsynligvis utarbeida i samråd med riksadvokaten, skal være så dårlig som de nevnte nå gir inntrykk av. Aktoratet baserte seg jo også på rettskilder. Ikke på stortingsrepresentanters innlegg, men tidligere rettsavgjørelser.

Jeg vil trekke inn et sentralt lovtolkingsmoment: Hvis dette var så klart og ønskelig for lovmakerne, stortingsrepresentantene, som Lisbeth Holand nå hevder, hvorfor ville de ikke sørge for at denne påståtte åpenbare mening og hensikt kom klart inn i lovteksten? Hvorfor unnlate å avklare enhver tvil?

Et eksempel: I folketrygdloven står det at de som har fått sin inntektsevne «varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte», kan få uførepensjon. Uten utdyping av hva som menes med disse vilkåra. I forarbeidene fra departementets innstilling stod det klart at personer med diagnoser som narkomani, alkoholisme m. m. ikke fylte vilkåret for uførepensjon. Dette var stortingsrepresentantene enig i, og slik praktiserte også Rikstrygdeverket loven. Men etter noen år tok Trygderetten denne praksisen opp til brei juridisk vurdering. Trygderetten mente at forarbeidene var uklare. For Trygderetten var likevel det avgjørende at lovgiverne valgte bare å skrive «sykdom, skade eller lyte» i lovteksten, uten forbehold: «Retten skal først bemerke at utgangspunktet for all lovtolkning er lovens egen ordlyd…».

Rettspraksis er nå endret, med samme lovtekst. Alkoholikere kan nå få uførepensjon. Og nylig avsa Høyesteretts ankeutvalg dom i en annen sak at lovtekstens oppramsing om hva som i 1902 mentes med offentlige utsagn, da internett ikke fantes, ikke kunne brukes utvidende til å straffe noen for blogging i dag. For internett er ikke nevnt i lovteksten.

Det er faktisk tvilsom jus å sette til side lovtekster for å gi forrang til tolking av forarbeider og innlegg fra stortingsrepresentanter under lovbehandlinga. Heldigvis.

22. juli: Jeg beklager!

Jeg har både familie og venner. Dør de, vil det gå innpå meg og påføre meg sorg. Lenge. Det vet jeg fra de jeg kjente og som har dødd. Men jeg kjente ingen av ungdommene på Utøya, og jeg kjenner ingen som kjenner noen som ble drept der. Jeg kjenner bare en som var på jobb i regjeringskvartalet da bomben smalt. Da blir det for meg som psykiater Finn Skårderud uttaler til Klassekampen 21. juli: «Vi bør ikke overdrive hvilken betydning 22. juli har hatt for den norske hverdagen.…det er grunnleggende i menneskets natur å skulle vende tilbake til det normale. Det er ofte det som opprører sørgende, når de ser at folk rundt seg fortsetter livene sine og går videre, …».

Sånn var det på uterestauranten på Arbeidersamfunnets plass i Oslo få dager etter 22. juli 2011. Gjestene der oppførte seg helt som vanlig; det lyste ikke personlig sorg ut av ansiktene og væremåten deres. Selvfølgelig er det forferdelig og avskyelig å drepe 69 mennesker kaldblodig og skade mange, ansikt til ansikt, slik Breivik gjorde. Som bomben hans som drepte 8 og skadet mange i regjeringskvartalet. Ekstra ille fordi dette var politisk begrunnet. Men fordi jeg ikke kjenner noen av dem, blir avstanden så stor til de drepte og skadde at jeg ikke klarer å forholde meg annet enn kjølig forståelsesfullt til disse dødsfallene og deres pårørende — som til alle andre dødsfall og pårørende jeg får høre om.

For meg dør det altfor mange mennesker helt unødvendig  som resultater av politiske vedtak. Hvert år dør det minst 200 mennesker i trafikkulykker i Norge, og mange tusener blir hvert år skadd i trafikkulykker. Én alvorlig togulykke, og kanskje hundre kan bli drept. Ulykken med oljeplattformen Alexander L. Kielland i 1980 førte til at 123 mennesker druknet. I 1990 døde 159 (136 nordmenn) etter påsatte branner på fergen Scandinavian Star. Rundt ni millioner mennesker dør av sult hvert år, og 1,5 millioner barn under 5 år dør av diare. Hver dag fôres vi om massedød i ulykker og i krig verden over. Og norske soldater er sendt ut i krig til Serbia, Afghanistan og Libya, og like mange som Breivik kaldblodig henrettet, har blitt drept i disse landene på vegne av den norske staten.

Jeg har all mulig forståelse for foreldre, familie og kjente til de drepte. Ut fra egen erfaring skjønner jeg hvordan de har det. Men jeg kan ikke hjelpe med min egen personlige sorg, bare med min forståelse og sympati.

Dagens Næringsliv 21. juli intervjuer en rekke kjente personer om Norge er blitt forandret etter 22. juli i fjor. Det gis ikke noe entydig svar blant disse om Norge er politisk endret. Iver Aastebøl, oppgitt som leder i Rød Ungdom (men tidligere?), sier: «…22. juli ble ikke den vekkeren det burde vært. Rommet for hatefulle holdninger er større nå. Grensen for hva som aksepteres er flyttet til hvorvidt du bruker vold eller ikke. På den måten blir det like ille å være ekstremt mot rasisme som ekstremt for rasisme». Ali Esbati, en som Breivik ønsket å henrette på Utøya, men som slapp unna, mener det er «sterke krefter som fremstiller terroren som noe adskilt fra den politiske debatten og fra samfunnet generelt, noe som gjør det vanskeligere å lære noe av den.» Og leder i Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, beklager: «Det har ikke blitt noe vannskille i debatten, som det kunne ha blitt».

Fellesnevneren for forklaringa til disse tre, er at de åpenbart mener at Breiviks handlinger skulle fått en rekke mennesker til å skifte standpunkt slik at nesten alle ble enig med Aastebøl, Esbati og Partapuoli om innvandringspolitikken, asylpolitikken og om integreringsspørsmål. Det har folk altså ikke blitt. Det skuffer dem. At de sjøl enten tar feil, eller ikke er gode nok til å argumentere for sitt syn, virker ikke som en mulighet for dem.

Med fare for å bli tatt til inntekt for å støtte Breiviks syn og handlinger, har jeg i avisinnlegg gjengitt på denne bloggen, tillatt meg å stille spørsmål om Breivik har latt seg lede av en ideologi, eller om han har funnet opp ideologien for å passe til sine ønskete drapshandlinger. Og som et forsvar for et mislykket liv i forhold til ambisjoner som han sjøl, hans familie og sosiale miljø i et delvis deklassert typisk vestkantmiljø har forutsatt. For blant de mange med ekstreme høyresynspunkter, er det bare Breivik som, helt aleine, uorganisert, har utført så bestialske handlinger.

Det er hevet over tvil at høyreekstremister er voldelige, særlig norske, og det er beklagelig hvis Politiets sikkerhetstjeneste, som har sånn tiltrekningskraft fra høyreorienterte og som alltid sikrer seg rekruttering fra slike politiske miljøer, fortsatt skal være blind for høyreekstremistene. Men hvor mange er de høyreekstreme, og hvor farlige er de? Nettdebattene blir skjemma av rappkjefta kommentarer som høyst sannsynlig blir tasta ned i ensomhet. Jeg har spurt en som har god greie på slike miljøer, og vedkommende mente at disse dominerende nettdebattantene neppe utgjør flere enn rundt ett tusen personer, og at de er uorganiserte. Ett tusen uorganiserte, om de så er to tusen, og så får de så stor oppmerksomhet av statsministeren og særlig det politiske miljøet til venstre for midten? Er det å være virkelighetsorientert?

Drapene 22. juli 2011 er påstått politisk motivert, og ramma hvertfall seriøs og ønsket politisk og demokratisk virksomhet. Det fortjener og må få politisk oppmerksomhet og markering. Men det kommer 22. juli hvert år framover. Skal hver 22. juli feires like omfattende hvert år? Vil det ta seg ut å markere det mindre for hvert år? Svekker vi ikke da det budskapet vi mener drapene skal sende ut?

Det kan tenkes at jeg har et snev av beundring for det totalitære. Der alle gjør det samme og mener det samme. For meg har «det samme» vært noe som skal være bevisst frivillig. Men denne mulige teoretiske hangen til «enhet» har blitt motarbeidet av min enda mer inngrodde hang til å være imot kravene om innordning, for å få meg til å gjøre og mene det som alle rundt meg har krevd av meg. Kanskje derfor har jeg problemer med det sterke mediekjøret i dag.

Jeg må bare beklage, jeg synes det blir for mye omfattende sorg for hendinger de fleste av oss ikke kan ha et personlig sorgforhold til, bare politisk. Med heldagssendinger i radio og tv. Jeg kan ikke skjønne annet enn at markeringene dekker over reelle politiske uenigheter. Også bevisst? 

Finn Skårderud advarer oss mot å bli for selvhøytidelige. «Det var ikke alle som stod på Youngstorget og sang «Barn av regnbuen». — Jeg tror man skal passe seg for å bli for samlet. Da vil de som er annerledes føle seg enda mer utenfor. Utfordringen er å ikke bli for opptatt av «oss». … Hvis vi blir for selvhøytidelige på vegnet av vi-et, dytter vi mennesker som allerede står på kanten av samfunnet utenfor. …«utanförskap», det skal vi være årvåkne for. Den 22. juli fikk vi se hva det kan føre til å føle seg utenfor fellesskapet».

Hva kan vi gjøre for å hindre framveksten av synspunkter som fører til at massemorderen Breivik ikke får noen etterfølger(e), og for å utvikle en politikk som legger til rette for at alle mennesker skal få muligheter til å realisere seg selv og til fritt å ha samkvem med andre? En diskusjon om hvordan vi skal klare å få til en slik politisk praksis er jeg sterkt for, og vil gjerne bidra til. Særlig ser jeg fram til en debatt som kan være konkret løsningsorientert, og der målet ikke blir en konkurranse i å vise moralsk overlegenhet. Det tror jeg blir en utfordring for de selverklærte venstreorienterte.

Mediestrømmen i dag blir for mye for meg. Dagfinn Nordbø skriver på twitter at vi ikke må glemme at dagen i dag «også er dagen for rennafart gjennom vidåpne dører».

Jeg har tenkt å følge med på fotballrunden i dag kl 16. Sammen med noen titusener. Jeg er ikke helt aleine om å  tenke på noe annet. Markeringa av 22. juli er helt på sin plass. Men er den riktig dimensjonert?

Tom Egil Hvervens artikkel «Sannhet og metode»: Et motinnlegg

Klassekampens redaktør anbefalte på Facebook Tom Egil Hvervens oppsummering av rettssaka mot Anders Behring Breivik: «Hva forstår et samfunn med felles logikk og fornuft? Sannhet og metode». Jeg har følgende kommentar til Hvervens artikkel:

La meg aller først gjøre det klart at jeg, i motsetning til de fleste som uttaler seg, ikke har en fast overbevisning om Breiviks tilregnelighet. Jeg ser mange gode argumenter for at han må ansees som tilregnelig, særlig etter alminnelig «folkelig» oppfatning, og det som jeg synes virker umiddelbart sannsynlig. Men jeg reagerer på de mange oppfatningene som baserer seg på at dette synet må også retten legge til grunn. Nærmest som en selvfølge, og av politiske grunner.

Jeg ser også Breiviks klare fascistiske syn, men ikke bare. Han uttrykker et hat mot Arbeiderpartiet som ikke er forståelig sett fra andre steder enn i sære rikmannsmiljøer og som om DnA fortsatt er medlem i Komintern. Å angripe Ap i dag for venstreekstremisme er litt merkelig. Slik skipsreder Dan Odfjell nylig gjorde. Merkelig er det også av Breivik å angripe ungdommene til et parti som fører en streng innvandringspolitikk, og som skolerer ungdommene sine til å bli lojale støttespillere for en aggressiv markedsøkonomisk og imperialistisk politikk (EU og Nato). Men AUF skal ha ros for å rekruttere mange innvandrere — dessverre når en tenker på hvilken politikk Arbeiderpartiet fører. 

Også når det gjelder Politiets sikkerhetstjeneste bekrefter tilfellet Breivik at høyreekstremisme, nok en gang, ikke har vært av deres interesse. Men til forsvar for PSTs høyrevridde verdensbilde skal også sies at enslige uorganiserte terrorister som Breivik er et nytt fenomen.

«Sannhet og metode» som overskrift for argumentasjon for eget standpunkt er pretensiøst. Litt spesielt synes jeg det er når den som klistrer en slik merkelapp til sitt syn har som fundament for sin livssyn at sannhet og metode er hevet over rasjonell argumentasjon, og er basert på kristne dogmer som er i strid med all naturvitenskapelig kunnskap. Men jeg skal se bort fra dette hans utgangspunkt, og prøve å ta Hvervens argumenter på alvor.

Hverven begrunner sin metodekritikk av psykiaterne Husby og Sørheim med «at de i motsetning til Agnar Aspaas og Steinar Tørrisen har vært samkjørte fra første stund». Det er vel å dra Husby og Sørheim sin enighet litt langt, og en påstand Hverven heller ikke fører tilstrekkelig bevis for? Aspaas og Tørrisen har jo forstått hvorfor de ble oppnevnt og hva som krevdes av dem. Og hvilken metode har de brukt for å veie opp det faktum at Breivik hadde lest den første rapporten, ikke likte den og ville stå fram som tilregnelig? Jeg fulgte utspørringa av dem på tv, og jeg syntes ikke deres svar på dette var overbevisende. Om alle psykiaternes metode kan kritiseres, både fra et psykiatrisk faglig ståsted, eller fra et politisk ståsted som Hvervens, må metodekritikken Hverven presterer sies å være svært tynn metodefaglig. Nærmest overflatisk. Ikke egnet til å overbevise andre enn dem med samme syn. Og Hverven glemmer at den rettsmedisinske kommisjonen har godkjent den første erklæringa, men ikke den andre — av metodiske grunner!

Hverven kritiserer videre Husby og Sørheim for at «det virker som om de har lagt til grunn en naiv, naturvitenskapelig oppfatning av hvordan mennesker gjør erfaringer i verden.» Bortsett fra at denne kritikken er lite forståelig: Når kristne kommer med sitt mantra «naiv, naturvitenskapelig oppfatning», veit vi at da er det kun udiskutabel overtro som gjelder. Da blir verken logikk eller fornuft relevante begrep lenger.

Hverven knytter seg videre til argumentene i forsvarer Lippestads prosedyre. Husby/Sørheim skal ikke ha tolket eventuell psykose i lys av hva som er «kulturelt upassende», ved at Breiviks politiske uttalelser, «fakta», ikke «er tolket i en kulturell kontekst». Hverven forsterker med at «de valgte ikke å se terrorhandlingene i den politiske konteksten terroristen selv plasserer handlingene i.». Men det gjorde da vitterlig Husby og Sørheim? Skal en psykiater la seg styre av det pasienten selv sier, uten å vurdere pasientens konkrete påstander, faktisk satt inn i sin kontekst? Tenk på hva alt Breivik kom med om sin rolle som kommandør ditt og datt, om alle de organisasjonene som stod klare til å følge opp hans aksjoner og hans uttalelser om hans rett til å drepe. Disse påstandene har da Husby og Sørheim på alle måter satt inn i en kulturell kontekst? For dette er da hinsides enhver fornuft? Langt fra samfunnets «felles logikk og fornuft»?

Husby og Sørheim bygde sin analyse på sin generelle erfaring om at når de som eksempel får inn pasienter som hevder de er Jesus eller Napoleon (til og med i uniform), så innkaller de verken eksperter på Jesu gjenoppståen eller historikere. Min livserfaring gjør at jeg kan slutte meg til en generell påstand om at det er mulig å fastslå at argumenter og påståtte forklaringer om egen situasjon mer er uttrykk for sjukdom enn politikk — også om vedkommende plasserer seg politisk og religionskritisk inn i et verdensbilde som for meg virker svært fornuftig og riktig. Det er ikke bare politiske argumenter som betyr noe. Dessuten viste Husby og Sørheim til at undersøkelser hadde vist at rundt hver tredje med diagnosen paranoid schizofreni hadde handlingsevne i behold.

Dette gjør etter min mening påstanden om at Breivik er en tilregnelig bevisst fascist ikke så overbevisende utvilsom og så åpenbar uangripelig som Hverven og hans mange meningsfeller i mediene, og enkelte jurister, vil ha det til. Husby og Sørheim kan selvfølgelig ha tatt feil av Breiviks psykiske tilstand, og kanskje har de faktisk det. Men deres konkrete konklusjon er dog basert på et skjønn og en livsfaring med liknende tilfeller — fundert på samfunnets felles logikk og fornuft — som gjør at jeg ikke er enig i at de så enkelt som Hverven og mange andre hevder, kan tilbakevises. De hadde dessuten den åpenbare fordel at de snakka med Breivik som de første, og der Breivik ikke hadde noen kunnskap om hva verden rundt han mente.

Rettssaka styres av jussens regler. Aktoratet anklages for å være «svakt», for å ha «abdisert». Men aktoratet førte en juridisk begrunnelse for sin prinsipale påstand. Det er også en del av vår felles logikk og fornuft. Og den er at med Husby og Sørheims erklæring, som tross alt ikke er en vurdering av hvem som helst, for de er sakkyndige, så finnes det en tvil som er så stor, minst 10-20 %, kanskje større, til at både aktoratet og retten etter tidligere rettspraksis må ta hensyn til den usikkerhet den første erklæringa skaper. Hvis ikke Husbys og Sørheims erklæring betraktes nærmest som en nullitet, så åpenbart feil og håpløs, at retten ikke trenger å ta hensyn til den. Det kan retten selvfølgelig gjøre, men det vil helt klart være en ny juridisk praksis. Og vil ikke være i samsvar med det forsvarer påstår om hva Johs Andenæs skal ha skrevet om hva retten kan gjøre i slike tilfeller og som Hverven slutter seg til.

Harald Stanghelle i Aftenposten påstår at de første sakkyndige har fått dommerkappe og liker ikke at deres tvil skal legges til grunn. Men sånn er nå en gang rettsreglene. Jeg forstår imidlertid mediearbeiderne; domsavsigelser er et område de ikke har så stor kontroll over som de ønsker.

Jeg forstår ellers ikke det politiske behovet for å bruke Breivik som argument i den anti-fascistiske kampen. Han vil da uansett ikke være til særlig nytte? Kan en bare si «Fascisme = Breivik = massemord», og så har en vunnet? For den virkelig farlige fascismen, den som er vanskelig å bekjempe, vil da sørge for å ta nødvendig avstand fra Breivik som ikke representativ for det de står for? 

Tilregnelighet, fascisme og krigsfare

I den pågående rettssaka mot massemorder Breivik har det lenge vært en diskusjon om Breiviks politiske syn og hans helsetilstand. Særlig har journalister og politikere diskutert og blanda seg inn i den såkalte rettsmedisinske vurderinga som de rettsoppnevnte har gjort av Breivik. Jeg har reagert på de krava som er framsatt i den offentlige debatten under henvisning til «den alminnelige rettsoppfatning». For det er ikke «den alminnelige rettsoppfatning», representert av journalister og politikere, som skal avgjøre eller legge premissene for skyld og straff i den enkelte sakene, men rettsapparatet etter fastsatte lover og prosedyrer. Men rettsapparatet er jo foreløpig et samfunnsområde mediearbeiderne ennå ikke kontrollerer — til sin store irritasjon.

For min egen del vil jeg mene at det er vanskelig å forstå at Breivik ikke er tilregnelig, og at han ikke har vært det i den lange prosessen fra planlegging, forberedelse og til gjennomføring. Han har jo uttrykt at han ønsket å drepe, planlagt og gjort et konkret valg av hvem han ønsket å utrydde. Han forstod at noen måtte dø, og gjorde jo til og med unntak for én enkelt person. Det er selvfølgelig vanskelig å forstå at han egentlig har skjønt hva han har gjort, slik jeg kjenner mennesker i Norge og i andre land. Men derfra til å fastslå at hans handlinger er «utilregnelige» i normal forstand, er vanskelig å forstå. Det er jo så uhyrlig at det er utenkelig i vår del av verden nå. For i vår tid sitter massemordene bak skrivebord og signerer utryddelser og bombetokter, de driver ikke personlige løpende henrettelser slik som Breivik gjorde. Likevel er de skyld i fleres død enn Breivik, men de straffes ikke, de tildeles i stedet fredspriser.

Psykose? For noen av oss som mener vi har opplevd maniske og kanskje psykotiske personer, virker ikke Breivik særlig psykotisk i rettssaken, av det vi har fått sett og fått gjengitt at han har sagt og oppført seg. Han kan selvfølgelig ha vært det i gjerningsøyeblikket gjennom selvinntatt dop, men han har jo planlagt det bestialske han har utført.

Jeg blir ikke det minste opprørt om Breivik blir erklært for utilregnelig eller psykotisk, for han blir sittende inne mesteparten av sitt resterende liv likevel. Nødvendigvis. Men i så fall synes jeg psykiaterne kanskje bør begynne å bruke andre betegnelser enn tilregnelighet/ikke tilregnelighet, i og med at det er så lett for oss medisinsk usakkyndige å legge noe helt enkelt «normalt» i tilregnelighetsbegrepet. Det bør jo også kreves litt om karakteristikken «utilregnelighet» skal kvalifisere til straffrihet.

Det er heller ikke noe politisk problem om Breivik blir erklært for utilregnelig. Breivik ønskes framstilt som den store helstøpte fascisten. Derfor er det et sterkt politisk krav om at han skal bli dømt som tilregnelig, særlig er det et krav fra det såkalte «venstre». For meg er det ikke nødvendig for kampen mot fascismen at han erklæres som tilregnelig. Breivik kommer uansett til å bli et unntak og et sidespor i kampen mot fascismen. Han er ingen typisk representant for fascistene, det er å gjøre det altfor enkelt for seg sjøl. Breivik er som noen særinger opptatt av at det er Arbeiderpartiet som er den store politiske faren for velstående folk i Norge. Det er et sært tradisjonelt historisk overklassesjikt fra 1920-tallet som eksisterer den dag i dag. Sist ute var den pensjonerte skipsrederen i Bergen med sin kronikk i Bergens Tidende forrige uke, Dan Odfjell. De hater, som Breivik, Ap over alt i verden. Men da forstår de lite av politikk og hvordan Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet fungerer. Arbeiderpartiets og sosialdemokratiets historiske misjon er å sikre kapitalistene og markedskreftenes makt ved å hjelpe dem til å sikre deres makt mot noen få ubetydelige begrensninger som motytelser, tilpasset historiske politiske konjunkturer.

Breivik forsøkes plassert inn i en situasjon der svært mange på venstresida tror at fascismen er i ferd med å reise seg igjen. Kampen mot denne innbilte og nært forestående fascistiske og nazistiske maktovertakelsen i Europa og Norge gir inspirasjon til mange på venstresida i en ellers slitsom kamp mot redusert velferd der kampen for framskritt er fraværende. Og for mange et innbringende levebrød, som for religionshistorikeren Terje Emberland. Men det er svært lite som tyder på at fascismen og nazismen står foran noen umiddelbar statlig maktovertaking i den samme form som Hitlers eller Mussolinis, eller noe liknende, og med stor folkelig oppslutning i noe land. Det kan selvfølgelig skje, men det er lite som tyder på at de dominerende kapitalistiske og imperialistiske krefter er misfornøyd med dagens politiske ledere i USA, Europa eller i Norge. De politiske lederne, og de som representerer «opposisjonen», støtter fullt opp om vestlige angrep på oljeland og andre strategiske land for Vesten. Den norske rød-grønne regjeringa med SV er en slik pro-kapitalistisk og pro-imperialistisk krigshisserregjering som utgjør en større fare for folk i Europa og verden enn dagens spede tilløp til fascisme, ikke minst fordi den framstår i fåreklær.

Kampen for å stemple Breivik som symbolet på fascismen og derfor er den kampen som er den viktige politiske kampen i dag, er uttrykk for det jeg kaller feil analyse av verdenssituasjonen, og av den politiske situasjonen i Norge.

Breivik: Hvor farlig og viktig for «elver av blod»?

Denne artikkelen står på trykk i Klasse-kampen 21. april:

Redaktør Bjørgulv Braanen trekker i sin leder 18. april, «Elver av blod», en klar konklusjon: «Breiviks politiske oppfatninger, er en direkte forlengelse av mellomkrigstidas fascisme og nazisme». Jeg mener det er å gjøre seg en litt for enkel konklusjon, og gjøre Breivik så betydningsfull som han sjøl hevder å være. Men åpenbart ikke er.

Det er veldig fristende å bruke elementer fra det en ser på som farlig og uønska, som fra nazismen, til å konkludere med at «nå ser vi helheten». Den politiske historia er full av slike feilbedømmelser, ikke minst fra AKP-tida i Norge. Ut fra de politiske standpunktene og politiske retningene som vi er kjent med, har Breivik uforenlige og motstridende enkeltstandpunkter. Han har de tradisjonelle fascistiske standpunktene som Braanen peker på, men ikke bare. Og det er dessuten et tilfredsstillende faktum at den ekstreme og nazistisk prega høyresida i Norge er ubetydelig, slik kjennere beskriver deres styrke og slik de viser at de kan mobilisere. Også i Europa, sjøl om tyske nazister har stått bak målretta drap på innvandrere. Å gjøre de fascistiske og nazistiske gruppene i Norge og Europa så betydningsfulle, er mer en måte for ytre venstre å begrunne sin berettigelse og «samfunnsfrelse» på. Det er litt overraskende at Braanen gir inntrykk av at han støtter opp om et slikt syn. Andre forstørrer fascistfaren for å skaffe seg nye kneblende «argumenter» som den vellykkete bruken av «rasist»-merkelappen.

Journalistene som følger saka sier det er åpenbart at Breiviks forskrudde syn åpenbart ikke kan karakterisere han som «gal». Men den folkelige versjonen av Breiviks keitete, pompøse, selvopptatte og usammenhengende politiske syn er jeg overbevist må være at han er «gal».

Det finnes andre forklaringer på Breiviks politiske syn. Kåre Lunden har her i avisa pekt på at Breivik er uttrykker de historiske holdningene til den typiske deklasserte vestkantungdommen fra Oslo. Der et moderat Arbeiderparti er det mest ekstreme de kan tenke seg og som de avskyr mest. Finn Olstad har i her i avisa omtalt et leserinnlegg fra midten av 1960-tallet om overklasseholdninger til Halvdan Koht som bekrefter Lundens tese. Det er en mye farligere konklusjon å trekke om Breiviks politiske syn at han representerer et historisk tradisjonelt standpunkt fra deklasserte gutter fra Oslo vests velstående sjikt (ambassadørsønn).

Braanen avslutter med at det ideologiske og rasistiske vrakgodset fra europeisk historie som han mener Breivik representerer er en «dødelig handlingsideologi for hat mellom nasjoner og folkegrupper, krig, raseutryddelse og diktatur». Ja. Men frikjenner han ikke da særlig de vestlige stormaktene, Norge inkludert, for dagens stadig hyppigere intervensjonskriger og militære konfrontasjoner og opprustning? Det er vel denne faren for verdenskrig som de «humane» stormaktene med «folkeretten» og FN på sin side som representerer den virkelige faren for «elver av blod» i verden i dag?

Tenk på et tall, skriv en psykiatrierklæring. Eller hvordan imøtekomme et politisk krav om «korrekt» erklæring?

Så kom den nye psykiatrierklæringa om Anders Behring Breivik. Uansett hva den måtte inneholde av faglige riktige konklusjoner, må det være tillatt å være litt «motstrøms» og si at konklusjonen blei som krevd.


Reint umiddelbart og strafferettslig skulle det være uvesentlig om Breivik blei erklært tilregnelig eller ei. Poenget er at han utført noen uhyrlige handlinger, og at han har oppført seg sånn at han aldri kommer til å slippe ut i samfunnet igjen på minst 20 år, enten han blir diagnostisert sånn eller sånn.


Men politisk, særlig fra «venstre», er det uhyre viktig å få Breiviks handlinger erklært utført av en frisk og tilregnelig person. Da kan en nemlig oppnå noe som er viktigere enn å få Breivik dømt, og det er å kriminalisere og kanskje forby enhver mening som en kan hevde skulle være noe i nærheten av det Breivik måtte mene. Men til det er å si: Sjøl nynazister i Norge, som det er så mange som kanskje ti i tallet her i landet, driver ikke med drap i et omfang som Breivik gjorde. Heller ikke noen i Sian (Stopp islamiseringa av Norge) eller andre utgrupper. Heller ikke litt ekstreme sympatisører av Frp, sterkt innvandringsfiendtlige Frp-talspersoner, eller statssekretærer som er så ekstreme at de sender folk med avslåtte asylsøknader ut av landet. Det er behovet for merkelapp-argumentasjon som gjør det så viktig å få Breivik friskmeldt. Så vellykka som «rasist»-merkelappen har vært mot enhvert innvandringskritisk eller religionskritisk argument, gjør at en også vil kunne bruke Breiviks avskyelige — og uforståelige — handlinger til å imøtegå andre synspunkter med å si: Dette betyr i sin konsekvens massedrap! — Men argumenter som ikke kan nyttes uten å bruke Breivik som konsekvens, kan ikke brukes.


Et annet og viktigere poeng, er rettens begrunnelse for å be om ny erklæring. Det har dommerne hevdet å være «hensynet til den alminnelige rettsoppfatninga». Men retten dømmer ikke etter slike oppfatninger, den dømmer etter bevis og vedtatte lover. Faktisk er det et av rettsstatens kjennetegn at folkedomstolens hevngjerrige og tilfeldige makt fratas innflytelse. Folkets rettsoppfatning finnes det heller ingen dokumentasjon på, bare journalistenes.


At psykiaterne med denne erklæringa svekker tilliten til egen profesjon, vil sikkert mange fryde seg over. Jeg vil beklage det, for fortsatt tror jeg psykiatere, med og uten piller, representerer en faglig ressurs som kan være til svært stor nytte for mange med psykiske lidelser.

Nye sakkyndige, som å bøye seg for en mobb

Etter at den vanlige rettsprosedyren har vært fulgt så langt, med to rettspsykiatere og med en vurdering av en fulltallig rettsmedisinsk kommisjon, har retten likevel desavuert disse vurderingene og bedt om en ny rapport. I praksis en konkurrerende rapport. Retten sier iflg NRK i dag: «Dommarane grunngjev utforminga av ein heilt ny rapport med omsynet til den allmenne rettskjensla, altså at samfunnet har uttrykt eit sterkt behov for å få fleire fakta på bordet. – Denne saka er av ein heilt spesiell og særleg alvorleg karakter at det krev ei nærmare utgreiing av tilreknelegheitsspørsmålet, sa tingrettsdommar Wenche Elizabeth Arntzen på ein pressekonferanse i dag.»
For meg er det likegyldig om Breivik er tilregnelig eller ikke, det kan uansett ikke gjøre om igjen hans grusomme handlinger. Men prinsipielt vil jeg se rettens svært uvanlige handlemåte på lik linje med at retten bøyer seg for en mobb.  Riktignok er det ikke en mobb som har krevd dette av retten, men særlig medierepresentanter og en del bistandsadvokater. Om mediene er noe bedre enn en mobb, finnes det jo delte meninger om. 

Retten blander sammen lover, rettsprosedyrer og politiske krav som burde sees på som helt uakseptabelt i rettsstat. Men det beviser nok en gang at juss ikke er noe uavhengig og selvstendig område, kall det gjerne en statsmakt, men bare et underbruk av de til enhver tid sterkeste politiske kravene. Og det finnes mange politiske krav som utløser like mange og enda større politiske protester, men da bøyer ikke rettsapparatet seg. 

Det som gjenstår er om det i det hele tatt er mulig for de nye rettspsykiaterne å komme med en uhildet vurdering. De har fulgt med i den politiske og juridiske debatten, selvfølgelig, og de vet hvorfor de er oppnevnt, og hva det kreves av dem. Det skal godt gjøres om de ikke svarer på oppfordringa. 

Den politiserte rettssaka

Straffesaka mot Anders Behring Breivik er for lengst blitt en politisk rettssak. Innarbeida strafferettsregler blir nå i det offentlige ordskiftet utsatt for politisk press. Og dette politiske presset følger ingen prosedyrer, som politiske prosesser ikke gjør. Særlig ikke når media er med som viktige aktører. 

Det er forståelig at Breiviks bestialske handling blir så politisk viktig, fordi den er politisk begrunna av massemorderen og han handla etter et klart politisk mål. Fra «stadig flere» og «veldig mange mennesker», som debattleder Erik Wold i NRK Debatten 5. januar refererte til, og politikere og redaktører fra blant andre Aftenposten og Klassekampen, utsettes nå tingretten for et press om å bryte innarbeida prosedyrer. Det politiske kravet er at det skal oppnevnes enda flere sakkyndige som skal gi sine mulige konkurrerende vurderinger, ut over det ordinære systemet med to undersøkende rettsoppnevnte psykiatere/psykologer som får sin vurdering vurdert av en overordna rettsoppnevnt kommisjon. Vurderinger som disse må forsvare under rettsforhandlingene. Det politiske presset mot tingretten for nye sakkyndige er en trussel mot et selvstendig rettsvesen. Argumentet om i vareta hensynet til «folks rettsfølelse» er en dårlig begrunnelse, for «folks rettsfølelse» er kunnskapsløs om rettsregler og er en særlig hevngjerrig og hatefull følelse. Politisk styrte rettssaker er ikke en rettsstat verdig.

Bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen var på de overlevendes vegne  i Aktuelt i NRK 4. januar klar på at Breiviks meninger, som han handlet på grunnlag av, ikke kan være resultat av et sykt sinn. For, som Larsen sa, dette er ytringer han deler med svært mange andre. Under ligger premisset om at det er en linje fra ytringer til massemord, slik den svenske journalisten Ola Larsmo hevder i Utrop.

De som vil ha Breivik erklært frisk, er de som er ute etter å bruke Breiviks handlinger som et argument mot sine meningsmotstandere i innvandringspolitikken. Mot dem som er kritisk til innvandring og aksepten av religiøse skikker. Og da passer det ikke inn at Breiviks handlinger skulle være et resultatet av at han er psykisk sjuk. Viktigere enn straffesaka mot Breivik, er å kriminalisere sine meningsmotstandere. Derfor får vi det politiske presset mot tingretten for å friskmelde han.  

Kampen om diagnosen, skjuler kampen om å kneble debatten

Diagnosen som de rettsmedisinsk oppnevnte sakkyndige har gitt Anders Behring Breivik har engasjert mange politisk interesserte mennesker og mange fagpersoner av ulikt slag, og er en viktig sak i det offentlige ordskiftet. Det er det jo sjelden at en slik psykiatrisk diagnose i forbindelse med en rettssak får. Det har ikke bare med denne sakas uhyggelige gjerninger å gjøre.

Kampen om Breiviks diagnose skjuler kampen om hvilke standpunkter som skal kunne aksepteres i det offentlige rom og er egentlig en kamp om å kneble debatten. Den foreløpig gjeldende diagnosen egner seg ikke like godt i det forenklete politiske felttoget som mange nå hadde sett foran seg. Nemlig at enhver kritikk av innvandring og muslimer, og ikke bare slike argumenter som Breiviks ekstreme og åpenbart feilaktige, skal kunne kriminaliseres med å si at handlinger som Breiviks lett kan bli konsekvensen av slike meninger. Eivind Trædals «søppelkronikk» er et varsel på hvordan mange ser en ønsket framtid foran seg. AUFs leder Eskil Pedersen har jo også stilt krav om «ansvar» for ytringer — standardargumentet til statsledere som forsvarer manglende formell ytringsfrihet.

Når det er sagt, må også jeg, som ikke har noen form for medisinsk kunnskap, si at det er merkelig at Breivik kan karakteriseres som ikke tilregnelig og at han er psykotisk, så bevisst handlingsorientert han har vist seg å være over lengre tid. Jeg er uansett imot å diagnostisere politiske standpunkter, spesielt mindretallsstandpunkter og det som et flertall vil karakterisere som «ekstreme» politiske standpunkter. Breiviks politiske standpunkter er åpenbart ikke et uttrykk for noen medisinsk sjukdom; de er til dels godt etablerte politiske standpunkter i Europa, i USA og vel også her i landet.

En annen side ved det politiske engasjementet rundt diagnosen av Breivik, er kravene om straks å endre rettsprosedyrene under denne saka. Det er jo ganske utrolig at slike krav kommer fram under en rettssak fra folk som ellers må antas å akseptere rettsstatens prinsipper. Historiker og seniorforsker ved Holokost-senteret, Terje Emberland  kom jo med et krav i NRK Nyhetene i går om en helt annerledes kommisjon med historisk sakkyndige i denne saka som en korreksjon til de medisinsk sakkyndige. Han kan ikke ha lært mye av det emnet han skal være ekspert på.

Interessant er det også å merke seg at NRK i går kunne melde om at det gikk i retning av at rettspsykiaternes vurdering ble underkjent av den rettsmedisinske kommisjonen. Men så var altså innstillinga alt levert, og den hadde ingen vesentlige innvendinger! Det var en skuffet og irritert leder av NRKs 22. juli-redaksjon som måtte konstatere det i dag morges. 

Twitter-diskusjon om mitt refuserte Dagblad-innlegg

Jeg skreiv en kommentar til Marie Simonsens artikkel i Dagbladet om «De fortapte menn. De frykter ikke bare muslimer. Mest av alt hater de likestilling»,   om anti-feminismen og kvinnefiendtligheten hos de fleste islammotstandere på ytre høyre. Artikkelen blei refusert. Jeg aksepterte det. Men jeg la kommentaren min ut på bloggen min 27.08.11, og nevnte innledningsvis at den var refusert av Dagbladet.

Dette førte til en replikkveksling på twitter, der signaturen @willJens refererte til den. Twitterdiskusjonen om refusjonen ble gjentatt sist helg der til og med Simonsen sjøl var med og karakteriserte min artikkel for å forsvare refusjonen («svevende var svakt sagt», skrev hun om den).

Det er selvfølgelig interessant å bli sentrum for så stor oppmerksomhet blant så mange betydelige offentlige personer. Men jeg ikke har bedt om ny vurdering av artikkelen eller på annen måte klagd på at den ikke ble trykt bortsett fra å opplyse om det. Jeg har heller ikke problemer med å se at den kunne vært bedre og klarere. Jeg skriver noe, og ikke alt er like vellykka, verken i disposisjon eller innhold. Jeg ser også når jeg går gjennom mine egne utkast, at utkastet er svært dårlig. At noen innlegg kommer så langt som til bloggen eller at jeg ber om å få dem trykt uten at de har en god kvalitet, er derfor ikke usannsynlig.

Men sett bort fra det så er det jo ikke sånn at artikler og innlegg bare blir trykt etter i hvilken grad de er gode. «God» om artikkel er jo en subjektiv vurdering. Minst like viktig som innholdet, budskapet, er hvem som skriver. I Dagbladet er det ekstra viktig, og særlig er det viktig å representere en organisasjon. Ellers mener Dagbladet som andre avisredaksjoner at det er viktig å opplyse om skribentens skattekommune for de andre leserne.

Marie Simonsen karakteriserte de fortapte menn på en helt presis måte — når det gjaldt deres holdning til kvinner og kvinners rolle i samfunnet. Men det er også mer som karakteriserer dem. Mitt poeng som jeg prøvde å få fram var hva kan vi gjøre for å få dem med i samfunnet. Det synes jeg faktisk er viktigere enn å konstatere deres fortapthet.

Følgen av Breiviks diagnose: Et tapt argument

Så erklærte de oppnevnte rettspsykiaterne Anders Behring Breivik som en sjuk person med diagnosen paranoid schizofreni. Mer enn det var uventa, ble det et politisk sjokk, og aller mest: et politisk tap. Det «anti-rasistiske» Norge er i sjokk. De har basert mye av sin argumentasjon for ubegrensa innvandring og aksept av og gjeninnføring av nedkjempa religiøse skikker på at «Islamofobi betyr massedrap» eller «Rasisme ender i massedrap». Det er en behagelig debatteknikk. I følge Rødts «rasismeprogram», er det rasisme å sende tilbake avviste innvandrere og avviste asylsøkere. Det rammer jo sterkt Ap og regjeringa inkludert SV, i og med at det er nettopp det regjeringa gjør.

Det er noen som tror på åpenbart uriktige ideer som at enhver muslim er i Europa som soldat for å islamisere Europa med vold. Sentrale politikere fra Frp støtter opp om slike gruppediskriminerende argumenter, mens de omfavner reaksjonære kristne. Men det er ikke dermed sagt at de går rundt og skyter folk, har oppfordret til det eller har den minste skyld for Breiviks avskyelige handlinger. Tenk om en annen paranoid schizofren person hadde gått løs på finanselitens klakører på Økonomisk institutt på Blindern, på ledelsen i Finansdepartementet og i Noregs Bank, og skutt og drept flere titalls av dem med begrunnelsen at disse arbeidet mot folkets økonomiske interesser og motarbeidet en nødvendig sosialistisk revolusjon. Begrunnelsen er jo helt korrekt. Men skulle en da gjøre sosialistiske partier og sosialistiske agitatorer medansvarlige for denne syke mannens drap?

Nei. Kampen for ubegrensa innvandring og for gjeninnføring av religiøse diskriminerende skikker må nå føres uten at en kan påstå at de som er uenig står for massedrap. Det er en mye vanskeligere oppgave. Heldigvis.