Testamenttolking av Nobelprisen: Jus eller politikk?

I diskusjonen rundt hvordan en skal forstå Nobels testament, og dermed vilje, har Nobelkomiteen svart på kritikken med å snakke om politiske vurderinger og å følge med tida. Men er det egentlig en motsetning?

Reint juridisk må det være hevet over tvil at Nobels formulering «den som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser» ikke tilsier at prisen skal tildeles sanitetspersonell, treplantere og de som lager filmer om viktige emner. For det er klart i strid med en juridisk eksklusiv testamenttolking som Ragnar Knophs: «hva denne testator i denne situasjon mente med disse ord i denne forbindelse». Men jeg kan heller ikke forstå at det skal være mulig å bruke et dagsaktuelt politisk skjønn for å forsvare komiteens syn på Nobels hensikter. For Nobels formuleringer i sitt testament kan jo ikke forståes på annen måte enn som et — sterkt — politisk ønske. Dette bekreftes også av hans synspunkter han sjøl framførte skriftlig og muntlig. Nobel var rett og slett mot krig, og det ønsket framførte han til og med før de to verdenskrigene som slaktet ned millioner av mennesker. En viktig forutsetning for å hindre krig er jo nettopp å sørge for «afskaffande eller minskning af stående armeer».

Få pristildelinger har oppfylt Nobels ønske. Og med et økende antall kriger de siste tiåra, og med eksistensen av alle ødeleggelsesvåpen nå, er Nobels klare uttrykte ønske viktigere å tilgodese nå enn noen gang før. Å arbeide mot regimer som vestlige stater ikke liker, men med fredelige midler, er vanskelig å forstå kan passe med Nobels testamente.

Det er imidlertid ikke slik at mange av dem som har fått tildelt Nobelkomiteens pris, ikke fortjener en heder for sin innsats. For eksempel Sør-Afrikas tidligere president de Klerk for å gi opp apartheidregimet uten å kjempe til siste hvite mann for å opprettholde det. Tross sine tidligere forbrytelser. Faktisk også USAs tidligere utenriksminister Kissinger, for å ha kasta kortene før alle vietnamesere var drept — hvis det var det han gjorde det, da. Og mineryddere, og andre som deler ut mat og medisiner. Alt sammen viktig og fortjenstfullt arbeid. Viktig lindrende veldedighet. Men det var ikke noe av dette Nobel tenkte på, og som han ønsket i sitt testamente at hans formue skulle brukes til å belønne. Nobels formål med sin pris er ikke til å misforstå verken med en politisk eller en juridisk tolking av testamentet. Men Nobelkomiteens medlemmer er jo uenig i Nobels politiske mål, slik det politiske Norge også er. De har gjort prisen til et politisk verktøy for vestlige interesser. Det er hovedpoenget, ikke hvordan Nobels vilje bortforklares.