Politiets store problem: All godviljen og fraværet av kritikk som fører til manglende evne til effektiv bruk av de økte bevilgningene

På mandag kommer 22. juli-kommisjonen med sin rapport. Den tar konkret for seg hvordan politiet løste utfordringene før og under terroraksjonen i fjor. Jeg vil imidlertid peke på noe generelt som ligger i bånn og som jeg mener kan forklare noen av de manglene ved politiarbeidet som i mange år har vært synlig. Helt uavhengig av de feil som måtte være gjort i tilknytning til terroraksjonen.

Den store politiske bakgrunnen er at Fremskrittspartiet har dominert og i praksis styrt den offentlige debatten om politiet de siste 20-30 åra, som med svært mange andre saksområder. Og der kravet har vært monomant: mer penger, mer penger og mer penger til politiet. Dette har vært grunnlaget for ethvert politisk ordskifte om politiet.

Jeg hører til dem som har tillit til politiet, for deres samfunnsoppgave generelt og jeg møter enhver polititjenestemann jeg forholder meg til med tillit. Tross den åpenbare amatørismen som kommer fram om noe av politikulturen; overvåkingspolitiets hjelpesløse overvåking av meg i tjue år. Jeg støtter fortsatt det kravet jeg slutta opp om i en ulovlig demonstrasjon 1. mai 1968 for å «frigjøre» en fengsla Vietnam-demonstrant utafor Botsfengslet i Åkebergveien. Da det ble håndgemeng mellom politifolk på hester og på bakken og noen av oss demonstranter, starta en av oss et talekor (jeg mener å huske hvem det var): «Høyere lønn til purken». (En av demonstrantene ropte også at sigarettene skulle stikkes inn i hestene).

Jeg hadde gjerne ønska at all form for kriminalitet blei hindra, og at atskillig flere tjuverier og innbrudd hos vanlige folk blei etterforska og straffa. Men det går uansett ei grense for hva vi skal bruke på kriminalitetsbekjemping for et helt «reint» samfunn, og den innsatsen vi bør sette inn på forebyggende arbeid. Om vi har funnet den grensa, er jeg ikke sikker på.

Jeg husker jeg meldte bilen min stjålet på Majorstua politistasjon i det nye bygget til Politihøgskolen i nærheten av Volvat. Året var 1997, hvertfall mellom 1996 og 1998. Da satt det en polititjenestemann og skreiv ned anmeldelsen, med en og en finger, ikke på en datamaskin, men på en helt flunkers ny skrivemaskin av god gammel sort! Det var i ei tid da alle andre offentlige institusjoner for lengst hadde innført datamaskiner. Men altså ikke politiet. Jeg ser det som et eksempel på at politiet lå etter i effektiv organisering i hele sin etat. I tillegg var det innforstått at dette arbeidet bare var en formalitet. Dette ene eksemplet ser jeg på som representativt. Riksrevisjonen la 31. januar i år fram en rapport der de viste til at oppklaringsprosenten for vinningskriminalitet sank fra 2006 til 2010. Hele ni av ti boliginnbrudd blir aldri oppklart. Vinningskriminalitet utgjør hele 60 % av all meldt kriminalitet. Politiet prioriterer ikke dette arbeidet, påstod Riksrevisjonen. Nylig ble også politiet kritisert for seindrektige prosedyrer i forbindelse med utstedelse av pass. 

Min kunnskap om politiets organisering er ikke særlig inngående. Men det sier seg selv at den som bare krever og faktisk får mesteparten av det en ber om, den blir ikke særlig effektiv. Så hovedproblemet for politiet er ikke å løse alle dets organisatoriske problemer med å pøse på med ytterligere milliarder, men faktisk å gjennomføre en etatsintern organisatorisk kulturrevolusjon.

Det er allerede snakka om å gjøre noen personlig ansvarlig for de feil som måtte ha blitt gjort 22. juli 2011. Det er selvfølgelig viktigere å snakke om systemfeil. De er, uansett hvilke personlige feil og feilvurderinger polititjenestemenn måtte ha gjort 22. juli, mye viktigere for framtida.

Det er ett parti og en person som peker seg ut som spydspisser for at det ikke har blitt stilt samme krav til politietaten som til andre offentlige instanser. Det ene er Fremskrittspartiets ensidige gnål om mer penger uten krav. Med støtte av det øvrige politiske sjiktet og deres assosierte journalister som ikke har turt å ta til motmæle mot Fremskrittspartiets monomane pengekrav uten krav til gjenytelse. En kan jo spørre Frp og de andre partiene, hvorfor er det for eksempel bare er lærere og hjemmehjelpere det skal stilles krav til, og ikke politifolk? Den enkeltpersonen som mest har bidratt til politiets manglende effektivitet og utvikling, er uten tvil lederen av Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen. Han skulle egentlig arbeide for bedre lønn til politiets ansatte, men har krevd og fått en offentlig rolle som den reelle kombinerte rikspolitisjef og riksadvokat. Siden han ble leder av Politiets Fellesforbund i 2000 har han hatt nesten daglige opptredener i Dagsrevyen og andre medier for å si sin mening om straff og anklager, og å si «stakkars politifolk». Jeg kan ikke forstå annet enn at Johannessens politiske linje har demoralisert politietatens evne til å utvikle sin effektivitet.

Det er liten grunn til å tro at politikere og medier vil gå særlig grundig til verks for å finne andre feil og systemfeil enn de som passer inn i den oppfatninga de allerede har av politietatens oppgaveløsning. At politiet kan ha blitt for lite effektive av aldri å bli stilt de samme kravene til som andre offentlige etater, hører helt klart ikke med i politikernes og medienes «verktøykasse». Det er ikke en dårligere forklaring av den grunn.