Aps nye innvandrings- og «integreringsord»: Snur det nå? Nei, det er ikke ideologisk mulig

Skjermdump fra VG 29.01.18

Arbeiderpartiet har fått en ny innvandringspolitisk talsperson, Masud Gharahkhani, med en helt ny politikk, og de danske sosialdemokratene med Norge på slep har varsla en helt annerledes politikk overfor både innvandring og i hvilken grad innvandrerne skal tilpasse seg det norske samfunnet. I virkeligheten hvor mye norsk samfunnsliv skal endres for å tilpasse seg innvandrernes medbrakte økonomiske, sosiale og religiøse tradisjoner. Orda fra Gharahkhani er så tydelige og tidligere ikke så klart uttrykt, at det bryter klart med politikken de siste tjue, tretti åra. Det bryter så mye at det er større grunn til å snakke om dette politiske skiftet som «før og etter», enn metoo-kampanjen. Så mye at det er grunn til å spørre: Snur det nå? 

Men nei, dette er et politikkområde det er verken ideologisk eller økonomisk mulig å endre. Ikke på svært lenge.

Sist høst var Stein Erik Lauvås innvandringspolitisk talsperson for Ap på Stortinget. Det første Ap jobba for politisk, var sammen med Rødt, SV, Venstre og Kristelig Folkeparti å påføre Høyre/Frp-regjeringa et nederlag for å få til en ny vurdering av velvoksne afghanske unge menn som hadde fått avslag på asylsøknaden sin, omtalt som «oktoberbarna». For Arbeiderpartiets del etter press fra lokale medlemmer der det var lokale asylmottak og som på Dagsrevyen fikk uttale at «jeg kjenner ikke igjen mitt eget parti». Hvis altså ikke personer som hadde fått avslag på innvandring etter å ha fått en konkret behandling, fikk en ny behandling med nye kriterier som er til fordel for dem.

Ny talsperson, nye ord mot det Støre kaller en gal strategi

Derfor kom det nesten som et sjokk, nærmest som lyn fra klar himmel, både at det plutselig blei en ny innvandringspolitisk talsperson og at den nye talspersonen skulle uttale seg som kritikerne sier, nærmest som en Frp-politiker. For Aps stortingsrepresentant og nye innvandringspolitiske talsperson, Masud Gharahkhani, skreiv 29. januar i en kronikk i VG med overskriften «Bor du i Norge, så skal du akseptere frihet, demokrati og likestilling» der han blant annet hevda at «Vi må ta et kritisk blikk på ressursbruken i Norge og i Europa. I Sverige brukte de mer penger på asylinnvandrere enn [FNs flytningsorganisasjon] bruker på all verdens flyktninger. Altså de svakeste av de svakeste. Er dette virkelig human, rettferdig eller solidarisk?» Med støtte fra Støre 10. februar.

Det danske sosialdemokratiske partiet fulgte opp på den felles nordiske sosialdemokratiske konferansen SAMAK 5.-6. februar i år med et forslag om at det ikke lenger skulle være mulig å søke asyl i Danmark, men bare fra et annet land. Og det blei uttrykt at dagens asylkonvensjon fra 1950-tallet, tilrettelagt for politiske flyktninger fra kommuniststater, ikke er bærekraftig. Når verdens 65 millioner flyktninger og all verdens fattige etter dagens asylkonvensjon prinsipielt har krav på å kunne innvandre til et hvilket som helst mer vellykka stater som de ønsker seg til og har betalt titusenvis av dollar til menneskesmuglere for å komme til. Et linjeskift som av Aps partileder Jonas Gahr Støre ble møtt med heller stor forståelse og mer tilslutning til den nye danske politikken  enn skarp avstandtaking med ord som «dette er Listhaugs retorikk». Avisa Nordland gjengir Støre i en NTB-melding 10. februar i år: 

Vår viktigste innsats for mennesker på flukt kan aldri bli å ta dem imot i Norge. Det er ikke bærekraftig. Det er heller ikke solidarisk.

Ifølge Ap-lederen har partiets nye innvandrings-politiske talsperson Masud Gharahkhani sagt det de aller fleste ser, nemlig at dagens asyl- og flyktningpolitikk i Europa truer selve asylinstituttet.

Støre understreker at Aps politikk på området skal være streng, rettferdig og human, men stiller deretter spørsmål om dagens praksis er rettferdig og human.

Ap-lederens utspill kommer etter et par uker med heftig debatt om partiets asyl- og innvandringspolitikk, en diskusjon Gharahkhani har gått i bresjen for.

– Vi har til tider veket unna spørsmål om innvandring for ikke å diskutere på Frps premisser, som nettopp har innvandring som sin viktigste sak. Det har vært en gal strategi, slår Støre fast.

Partilederen sier videre at Ap trenger «en ærlig gjennomgåelse, også der meningene er delte».

Gharahkhanis uttalelse og linjeskiftet blant nordiske sosialdemokrater med de danske i spissen, innevarsler et politisk skifte. Et sterkt etterlengta, og i virkeligheten uunngåelig skifte.

Er det ny politikk?

Skiftet i klar tale er markant og uventa positivt, men i praksis er ikke skiftet så stort. Ap har lenge ført en streng innvandringspolitikk, men har i liten grad markedsført den utenom statssekretærer som Pål Lønseth og Liebe Rieber-Mohn. Ap har latt Frp ta støyten, og latt som de er helt enig med innvandringsentuasiastene i Rødt, SV, Venstre og KrF og alle de statlige finansierte innvandringsorganisasjonene sammen med de dominerende journalistene. Eller riktigere sagt, latt Frp ta æren for en politikk som Frp ikke en gang praktiserer.

Men med et Arbeiderparti i krise, og et parti som framstiller seg som partiet til innvandringsentusiastene der 38 prosent av velgermassen mener innvandring var siste stortingsvalgs viktigste sak, blei det etter hvert politisk umulig å la være å signalisere at Ap ikke er for ubegrensa, eller i det minste betydelig, innvandring. Særlig fra fattige  og muslimske land. Som den store samfunnsmessige politiske og økonomiske løsninga for millioner på flukt fra kriger og manglende rikdom (det er ikke de fattigste som flykter, de har ikke råd til å betale menneskesmuglerne).

Spontan og kraftig motstand

Dette store politiske skiftet i ord, uttalt i klart språk fra en helt ny representativ Ap-politiker, førte sjølsagt til spontan og kraftig motstand, nærmest sjokk for mange. Aps mest aktive kvinne i hornet på veggen, tidligere stortingsrepresentant Grete Fossum, reagerer på at «Gharahkhani tar Frps ordbruk for god fisk ved å blande sammen innvandring og flyktningepolitikk». Også tidligere statsråd Tove Strand, tidligere Tove Strand Gerhardsen, reagerte mot Gharahkhani. Å ikke støtte økt og betydelig  innvandring er også rasistisk, innrømmer Antirasistisk Senter ved daglig leder Rune Berglund Steen: «Det siste dette samfunnet trenger, er at politikken blir et karneval hvor stadig flere vil kle seg ut som Sylvi Listhaug». SVs Kari Elisabeth Kaski hevder «- Mitt inntrykk er at de kjører fram dette som et kappløp om å være strengest, uten den politiske eller faglige ballasten som trengs for å komme opp med konkrete løsninger.» Sitatene fra Fossum, Strand, Steen og Kaski. 

Så klart er noen av Skam-jentene frampå, og skyver kongens parktale foran seg.   

…også fra Manifest

Magnus Marsdal kan ses på som partiet Rødts ideologiske leder. Han leder og danna  «tankesmia» Manifest, og er mannen bak boka «Frp-koden» (Begrepet er Martin Kolbergs). Ideen i boka Frp-koden er at når sosialdemokratene og andre venstreorienterte forlater å fremme økonomiske krav, så vinner høyresida fram med verdibasert politikk som kamp mot innvandring og muslimsk religion. Marsdal er imot det han kaller den «uregulerte arbeidsinnvandringa» fra EU gjennom EØS-avtalen og kritiserer i Dagsavisen 23. januar i år Ap for at «Med mindre det blir tatt grep, vil den uregulerte arbeidsinnvandringen fra fattigere EU-land rive beina under rettigheter fagbevegelsen har brukt 100 år på å jobbe fram.» Mens altså generell innvandring for fattige og uutdanna er helt i orden. Og svakhetene med integreringa har ingenting med innvandrerne å gjøre etter Marsdals syn, bare fordi «vi» anklager dem for uvilje og ikke legger forholda til rette for dem. Det skriver Marsdal i en lang artikkel i Klassekampen 10. februar med den hånlige overskriften «De som kommer og knekker vår elskede velferdsstat». I motsetning til EØS-arbeidstakerne.

Marsdals artikkel i Klassekampen 10.02.2018

Dagens politikk: Individualistisk, moralistisk, inhuman og uten krav om strukturelle endringer

Å løse verdens fattigdoms- og utviklingsproblemer med å la de mest velstående av dem komme til mer organiserte samfunn, er bare en håpløs politikk. Like håpløs som at vi i Norge fortsetter den kristne misjoneringa verden over med å frata statene behovet og initiativet for sjøl å skape velferd for eget folk med årlig å kaste 35 milliarder kroner etter dem, er helt vilt. Som å fortsette med å legge til rette for å lokke folk i livsfarlige seilaser over Middelhavet. Det er uforståelig at våre best utdanna mennesker og politiske ledere kan tro på en sånn strategi. Mot innvandringsstrømmen fra Afrika og Midtøsten finnes det bare to alternativer: Stenge veien helt, eller la EU/EØS overta transporten opp gjennom hele Afrika og til de landa i Europa som innvandrerne vil til. I partiprogrammet begrunner Rødt sin politikk med å øke antallet innvandrere med at «Norge har råd, rom og plikt til å ta imot mennesker på flukt …» Råd og rom, hvilket relevant argument er det? Og «plikt», hva slags strukturell systemendrende politikk ligger bak «plikt» annet enn moralisme?

Kampen for innvandring som politisk løsning går sammen med økt støtte til religiøs intoleranse og ignoranse overfor til middelalderske sosiale skikker gjennom det svært uklare begrepet «integrering». Og ignorering av antiimperialistisk kamp og kampen mot det nasjonale sjølstyret. Rett nok slåss fortsatt noen som kaller seg sosialister mot det store pensjonsranet og enkelte andre konkrete økonomiske saker, men det er kampen for innvandring og for middelalderskikker under integreringens og menneskerettighetenes fane som engasjerer de velutdanna og egenpåståtte venstreorienterte. Ikke kamp mot norske regimekastende intervensjoner som i Libya og Syria.

En støttespiller for innvandring og innvandrernes sosiale skikker, Ragnar Hertzberg Næss, skreiv på Facebook i en kommentar onsdag: «samtidig tror jeg at de som uttrykker sin humanitet ved å kreve at tusener av asylsøkere og flyktninger skal komme til Norge, bommer!». 

Gøteborgsposten skribent Ann Charlott Altstadt skreiv 3. februar i år i artikkelen «Slaget om Sverige-bildene står nå»: «Den nya vänsterns fotfolk är däremot via dagens postkolonialism tillbaka i en mer romantisk 70-tals idé om tredje världens heroiska bondemassor. De ska inte längre bygga upp sina egna länder utan det nya Sverige» og «Medan dagens nyvänster hyllar de liberala mänskliga rättigheterna som om de var Maos lilla röda. De förespråkar inte längre att det är rätt att göra uppror för tredjevärldens bondemassor utan istället rättigheten att ansluta sig till det svenska socialförsäkrings- och bidragssystemen.»(mine uthevinger). Det er kanskje den siste formuleringa som inspirerte Marsdal til å skrive den hånlige artikkelen i Klassekampen på lørdag?

Nei, det snur ikke — ikke på lenge

Politikken er nok ikke i praksis foreslått endra, ikke fra Ap. Ikke før asylkonvensjonen blir oppheva eller i det minste at praksisen endres bort fra et reint innvandringsinstitutt. Heller ikke før alle konvensjoner som baserer seg på ideen om én verden styrt av sjøloppnevnte verdensfrelsere gjennom FN og kontrollert av verdens mektigste imperialistiske stater, blir oppheva og en verden styrt av sjølstendige stater i samarbeid, tar over.

Det er et bastant dominerende ideologisk og statsfinansiert sjikt som har fullstendig kontroll over premisser og som argumenterer med skjellsorda sine i denne debatten. De er så fulle av sjølrettferdighet at de ikke ser behov for noe annet enn å være mest morsomme seg imellom om de dumme og fæle «rasistene» og «fremmedfrykterne». Det må nok helt nye aktører på banen, med et annet ideologisk og økonomisk fundament enn dagens. De, som må være yngre, er ikke lett å få øye på.

Asyl- og innvandringsforliket: Viser skinnuenigheten mellom Frp og Ap/V/KrF

Innvandring: Ap, H, KrF, Venstre og Frp 
er enige, ikke uenige!

Mye av valgkampen dreidde seg om den uforsonlige politiske kampen mellom «uhyret» Sylvi Listhaug og de moralske respektable personene i Arbeiderpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Journalistene fulgte som vanlig villig opp uenigheten på vanlig ukritisk vis. 

Det er bare det at alle disse kamphanene er veldig enig om det Ap, KrF og Venstre gir inntrykk av å være uenige med Frp om. Det går på rask retur formulert med den tradisjonelle Frp-formuleringa «åpenbart grunnløse asylsøknader», at norske ytelser i utlandet skal reduseres, at barn skal sendes ut når de blir 18 år og erkjennelsen av at «Internasjonale konvensjoner er mindre tilpasset dagens situasjon enn den tid da de ble skrevet.» Jf særlig kritikken av Listhaug for å ville se på disse konvensjonene som menneskerettighets-konvensjonen. 

Det eneste som kan forsvare den innbilte uenigheten, er å erklære at de opphever stortingsforliket fra 3. desember 2015. Og slutter seg til SVs, MDGs og Rødts svært så liberale innvandringspolitikk. 

Jeg gjengir her i sin helhet stortingsforliket fra 3. desember 2015, og avslører dermed Aps, Venstres og KrFs hykleri og feilinformering om sin innvandringspolitikk [min utheving av første setning i hvert punkt]:

1. Prioritere arbeidet med rask retur av personer som har fått avslag på sin asylsøknad, og i særdeleshet prioritere retur av grupper der dette vil ha effekt på tilstrømningen fremover. Videre bes regjeringen kontinuerlig sørge for at aktuelle myndigheter har tilstrekkelig med ressurser for å kunne drive et effektivt returarbeid. Regjeringen bes videre om å foreslå at utgifter knyttet til utsendelse av straffedømte utlendinger skilles ut i egen post, som gjøres til en overslagsbevilgning. Herunder bes regjeringen om følgende:

• ·   Vurdere endring i forskrift til utlendingsloven for å redusere anketiden fra tre uker, for søkere som åpenbart ikke har beskyttelsesbehov.
• ·   Intensivere samarbeid med IOM for å sikre økonomiske incentiver til rask retur av grunnløse asylsøkere.
• ·   Utvide 48-timersregelen til å omfatte flere land, der det foreligger et faglig grunnlag for dette, og styrke dialogen med de sentrale returlandene.
• ·   Fortsette arbeidet med å differensiere ulike grupper asylsøkere i saksbehandlingen for å sikre raskere returer av personer som ikke har behov for beskyttelse.
• ·   Vurdere sentrale sider ved norsk utlendingslovgivning og gjennomgå norsk praksis der Norge har en annen vurdering av beskyttelsesbehovet for ulike nasjonaliteter sammenlignet med praksis i land det er naturlig å sammenligne oss med. Regjeringen bes fortløpende vurdere forslag til lovendringer, forskriftsendringer og justere aktuelle instrukser med sikte på å oppnå innstramminger.
• ·   Sikre en effektiv ID-avklaring og samarbeide med nærstående land om dette.
• ·   Opprette en hurtigfil for asylsøkere som blir tatt for kriminelle handlinger (som f.eks. besittelse og salg av narkotika), der søknaden behandles raskt og søkeren returneres til opprinnelseslandet ved avslag.

2. Sikre retur av personer med åpenbart grunnløse asylsøknader til Norge eller personer som har fått avslag på søknaden, og gi dette arbeidet høyeste prioritet, samt sikre tilfredsstillende fasiliteter ved Storskog og i Kirkenes.

Videre bes regjeringen sikre tilstrekkelige ressurser til å iverksette retur av personer som ikke har rett til opphold i Norge. Både UDI og PU må få tilført tilstrekkelig ressurser til å gi arbeidet med retur ved den norsk-russiske grensen høy prioritet.

3. Avlaste og styrke UDI.

Hente inn jurister og annet nøkkelpersonell fra andre offentlige etater. Sørge for at alle relevante offentlige etater bidrar inn i arbeidet.

Sikre effektiv saksbehandling fra UDI og oppfordre til nye samarbeidsformer mellom UDI og PU og andre relevante etater, for å sikre en mest mulig effektiv og hensiktsmessig saksbehandling.

Vurdere om UDI bør innføre ordning med registrering etter modell av den PU benytter. Eksempelvis kan en se for seg en registreringsapplikasjon hvor søker selv legger inn grunnleggende informasjon om seg selv.

4. Suspendere utlendingsforskriften § 8-2 inntil videre (15-månedersregelen).

Under opphold i asylmottak må det tas særlig hensyn til barnas behov, samt legge til rette for språkopplæring, egenaktivisering, og mulighet for å gjøre arbeidsoppgaver i tilknytning til asylmottaket.

5. Sørge for at utlendingsmyndighetene uten ugrunnet opphold kan starte med tilbakekalling av oppholdstillatelsen

dersom grunnlaget for midlertidig beskyttelse kan ha falt bort som følge av politiske, sosiale eller humanitære forbedringer i hjemlandet, for de som fikk opphold på slikt grunnlag.

6. Sørge for at nivået på ytelsene til asylsøkere skal være av en slik art at Norge ikke fremstår som økonomisk attraktiv i forhold til sammenlignbare europeiske land.

Disse vurderingene må skje fortløpende. Det bør iverksettes nødvendige tiltak for å hindre misbruk av ordningene. Videre bes regjeringen vurdere ordninger for i størst mulig grad å erstatte kontantytelser med en ordning der asylsøkerne får betalingskort (elektronisk som bankkort) som kan innløses i butikker for kjøp av mat og klær. Det er viktig at det lages ordninger som forhindrer at asylsøkerne blir presset til å betale gjeld til menneskesmuglere istedenfor å kjøpe mat.

7. Arbeide med ordninger som forsterker koblingen mellom ytelser og krav og fremme nødvendige lovendringer som bidrar til dette.

Konkrete arbeidsoppgaver i mottak må i enda større grad enn i dag må kunne utføres av asylsøkerne selv. Det vurderes innført plikt til å delta i norskopplæring, samt insentiver for den enkelte asylsøker til å aktivisere seg i mottakssituasjonen. Fremfor tildeling av arbeidsoppgaver bør en legge om måten mottakene organiseres på, ved at de i større grad drives av beboere og at frivillige aktører bidrar mer.

8. Ta initiativ til et sterkere internasjonalt politisamarbeid, for å jobbe mot menneskesmugling og for å sikre gode returordninger for asylsøkere uten krav på beskyttelse.

De land som mottar norsk bistand forventes å respektere forpliktelsen til å ta imot egne lands borgere.

9. Opprette en ordning med direktefly til de viktigste avsenderlandene for å sikre rask retur av asylsøkere uten reelt beskyttelsesbehov.

10. Legge spesiell vekt på enslige, mindreårige asylsøkere i asylmottak.

Videre bes regjeringen sørge for et bredt spekter av botilbud med sterk barnefaglig kompetanse, herunder vurdere ulike ordninger for bofellesskap, eksempelvis fosterhjemsordninger, SOS Barnebyer samt benytte folkehøyskoler der det er ledig kapasitet.

11. Foreslå økt bistand til mottaksapparatene i Sør-Europa.

Deler av EØS-midlene øremerkes til saksbehandlingskapasitet i middelhavsland som er medlem av EØS sine asylsinstitusjoner, slik at flere av de som kommer får behandlet sine asylsøknader der. Dette vil være gjenstand for forhandlinger mellom det enkelte land og Norge.

12. Overvåke nøye utvikling i fluktrutene over Middelhavet, med henblikk på å allokere norsk innsats der det er størst behov. Økt norsk tilstedeværelse skal vurderes.

13. Fremme et lovforslag om nye midlertidige beskyttelsesformer, der oppholdstid ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse.

Beskyttelsesbehov skal ligge til grunn for innvilgelse av permanent opphold. Proposisjonen skal også omhandle bruk av integreringskriterier for innvilgelse av permanent opphold (dette i kombinasjon med krav til oppholdstid ut over fem år for enkelte beskyttelseskategorier). Saken skal legges frem slik at tiltakene kan iverksettes i løpet av første halvår 2016.

14. Fremme et lovforslag om å stramme inn retten til familieinnvandring for asylsøkere og flyktninger.

15. Arbeide for opprettelse av omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere i opprinnelsesland for å forebygge at enslige mindreårige sendes ut på farefulle reiser og for å legge til rette for trygg retur. Slike sentre må drives forsvarlig og i tråd med grunnleggende menneskerettigheter.

16. Igangsette et arbeid i løpet av våren 2016 med sikte på innføring av botidskrav for mottak av kontantstøtte og ytelser som ikke støtter opp om arbeid og aktivitet.

17. Gjennomgå særordninger for flyktninger og asylsøkere i folketrygden og sørge for at det stilles aktivitets- og opptjeningskrav til disse der det er naturlig, med sikte på dette fremmes for Stortinget så raskt som mulig.

18. Internasjonale konvensjoner er mindre tilpasset dagens situasjon enn den tid da de ble skrevet. For at både det internasjonale samfunnet og Norge skal være best mulig rustet til å håndtere store migrasjonsbølger, bes regjeringen ta et internasjonalt initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner, for at disse i bedre grad kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon.

Masseinnvandringa er en villet politikk, og asylanter og flyktninger er også innvandrere

Masseinnvandringen sterkt ønska av motstridende grunner: De som vil senke lønningene og velferden ved å skape splid blant arbeidere, kjemper sammen med dem som har moralismen og antirasismen som utgangspunkt for sitt politiske engasjement.

Pål Steigan la 1. juli ut en artikkel på sin nettside, Massemigrasjonen er en villet politikk. Denne artikkelen er et modig og sterkt angrep på den rådende holdninga til alt som har med innvandring å gjøre. Særlig er artikkelen er sterkt angrep på politikken til partiet Rødt. Rødt er sammen med SV de mest konsekvente og ivrige partiene for innvandring til Norge uten «metningspunkt», slik som Rødts sentralstyremedlem og leder av partiets antirasistiske og minoritetspolitiske utvalg, Mariette Lobo, hevder. Steigans kritikk går til sjølve kjerneeksistensen av den moderne venstresida og dem som styrer «den opplyste allmennhet» i spørsmål som innvandring og antirasisme.

Masseinnvandring til Europa: En villet politikk

I artikkelen viser Steigan at masseimigrasjonen til Europa er en villet politikk. Han viser til vedtaket i Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) sitt vedtak på sommersesjonen i slutten av juni i år i Strasbourg. Til grunn for vedtaket lå en rapport utarbeida av Andrea Rigoni, Migration as anopportunity for European development.   I sammendraget for denne rapporten heter det «Denne rapporten utfordrer den vanlige misforståelsen om at innvandrere er en trussel mot lokalbefolkningen, da de vil ta jobbene deres og utnytte de sosiale sikkerhetssystemene. Den gir konkrete eksempler på hvordan innvandrere bidrar til økt økonomisk vekst».

Steigan siterer også fra World Economic Forum sitt dokument fra konferansen i 2013 der de skriver:

Det er et uomgjengelig faktum at en velorganisert migrasjonspolitikk kan bidra til nasjonal, regional og global økonomisk vekst. Innvandrere i begge ender av kvalifikasjonsskalen kan spille en rolle ved å gjøre arbeid som lokalbefolkningen ikke er villig til å gjøre (selv under lavkonjunktur), så vel som å gjøre arbeid som lokalbefolkningen ikke kan gjøre fordi de mangler kvalifikasjoner. Bedriftenes konkurranseevne, som de fleste moderne økonomier er avhengige av, kan åpenbart styrkes av innvandrere og migrasjon. Statlig politikk som er restriktiv og lite fleksibel setter sine bedrifter i fare for å tape i den globale konkurransen om begrensede kvalifikasjoner og kan undergrave deres generelle konkurranseevne. Videre fører innvandring til «big business» - både som gründere som skaper arbeid, og som forbrukere som skaper etterspørsel.

[I min oversetting etter et forslag fra google translate. Min utheving].

Forskjell på flyktninger og innvandrere? Og på asylsøkere og innvandrere?

I artikkelen skriver Steigan at «Massemigrasjonen er en annen sak» enn innvandrere som kommer som flyktninger. En av SVs mange innvandringsentusiaster, selvsagt også derfor (bakside)skribent i Klassekampen, Elisabeth Reehorst, reagerer kraftig på Steigans artikkel i kommentarfeltet til hans artikkel på steigan.no. Med påstand om at Steigan dermed sier nei til å ta imot flyktninger i et betydelig omfang. Men som Steigan skriver i artikkelen og hevder i kommentaren: han skiller mellom flyktninger og andre innvandrere med sin formulering i artikkelen, «Massemigrasjonen er en annen sak» enn å ta imot flyktninger.

Men sjøl om at Steigan sier at han ser dette som to forskjellige saker, er det umulig å skille på disse to gruppene når en skal vurdere hvor ønskelig og gunstig det er å få et betydelig antall innvandrere til Norge, og innvandrere uten grunnutdanning og fagkvalifikasjoner.

Verken Store Norske Leksikon eller i Sverige skilles det mellom flyktninger og innvandrere

Store Norske Leksikon skriver: «I debatten om innvandringspolitikken blandes iblant begrepene innvandrer, migrant, flyktning og asylsøker. Både flyktninger, asylsøkere og andre migranter er å regne som innvandrere dersom de flytter inn i landet. Innvandrere/migranter omfatter også for eksempel arbeidsinnvandrere, familieinnvandrere og utdanningsinnvandrere.» Altså skilles det ikke som Steigan vil, mellom innvandrere og flyktninger.  

I Sverige blir i følge Nationalencyklopedien en innvandrer karakterisert som en «person som flytter fra ett land til ett annet for å bosette seg der i lengre tid, etter folkeregisterføringen i minst ett år» [min oversetting fra svensk]. Når flyktningen har vært i Sverige i ett år, blir han en innvandrer.

Til tross for at Steigan ikke vil problematisere flyktninger, bare innvandring, skilles det verken i Sverige eller Norge mellom dem — etter ett år. De sosiale, økonomiske og politiske problemene er like store for flyktningens vedkommende, som for dem som EU, George Soros og andre rikfolk i Norge som i utlandet ønsker skal komme for å hjelpe dem med å senke både lønninger og skape dårlige arbeidsforhold.

Asylordninga og flyktningeordninga

er i dag reine innvandringsinstitutter — for massemigrasjon

Om asyl

Politisk opposisjonelle i andre land får ikke politisk asyl i Norge, slik en skulle tro. Julian Assange og Edgar Snowdon får ikke asyl i Norge, eller fredsprisvinner Liu — som heller ikke Leo Trotskij fikk i Norge. Før 1975 ble det gitt asyl til noen få personer, men etter 1975 økte antall innvilga asylsøknader betydelig. Hvorfor? Fordi fra 1975 ble det innført en innvandringsstopp, og asylordninga fikk en ny og viktigere funksjon: å omgå innvandringsstoppen. Bruken av asyl for å øke innvandringa til Norge har bare økt. Asyl har blitt et reint innvandringsinstitutt. Jf også innlegget av Per Steinar Runde på verdidebatt.no 10.04.15,  og ikke minst tidligere NOAS-arbeider Sylo Taraku sin bok Innvandringsrealisme fra 2016.

Om flyktninger som innvandrere

Pr 1. januar i år er det 724 987 innvandrere i Norge, pluss 158 764 norskfødte med innvandrerforeldre i følge SSB. Antallet innvandrere er på ti år litt mer enn dobla. Av ikke-nordiske innvandrere etter 1989 ble 23 % av disse 725 000 klassifisert som flyktninger, dvs 166 747 personer. Halvparten, 53 prosent, kommer fra Europa, i praksis fra Østeuropa, innvandrere først og fremst for å presse ned lønninger og norsk velferd.

Norge har hatt Europas største innvandringsøkning i Europa mellom 2010 og 2015, og flyktninger utgjør hele 167 000 personer. «Det kom i 2016 også flere på grunn av flukt enn arbeid», iflg SSB. Det er derfor umulig å la være å anse også flyktninger som en del av massemigrasjonen til Europa og Norge.

Asylretten og flyktningretten må opprettholdes,

men da kun for reelle politiske flyktninger som gis asyl, flyktninger som er forfulgt og som flukter for å redde livet for en akutt livsfare. Ikke flyktninger som vil ha et bedre økonomisk liv, slik som flyktningene som i 2016 med vold slo seg gjennom Makedonias grenser fra et land der de overhodet ikke var truet på livet og ikke bare skulle flukte, men skulle til to konkrete land, Tyskland og Sverige. (Hvorfor akkurat dit?)

Landsstyremedlem Mariette Lobo i Rødt mener det samme som World Economic Forum og Europarådets parlamentarikerforsamling

Sentralstyremedlem i Rødt, Mariette Lobo, leder av partiets antirasistiske utvalg, skryter uhemma av den økonomisk gunstige innvirkninga nærmest ubegrensa innvandring har for Norge. Hun skriver i partiets tidsskrift Rødt, nå skifta navn til Gnist, nr 3 for 2016, nærmest som en utdyping av uttalelsen fra riksmannsklubben World Economic Forum: «Mengden arbeidsplasser, lønn eller velferdsgoder er ikke noe konstant, men gjenstand for politisk kamp. Derfor er det heller ikke en grense for hvor mange flyktninger som kan tas imot i Norge. Flyktninger skaper arbeidsplasser i form av behov for mottak, boliger, skoleplasser, helsetjenester og andre tjenester. Etter hvert bidrar de også til fellesskapet gjennom arbeid og annen samfunnsdeltakelse. Ved å slå fast at det finnes et metningspunkt, ser [en] bort fra dette.» [min utheving]

Både Lobo, EU og World Economic Forum tar feil

Virkeligheten viser at det Lobo påstår sammen med EU og WEF om alle de positive ringvirkningene av innvandring, stemmer ikke. Somaliske og syriske innvandrere, i aldersgruppa 20-35 år, har en sysselsettingsgrad i Norge på 27 og 26 prosent. Totalt er sysselsettinga blant innvandrere fra Afrika (asylanter og flyktninger), på 42,3 prosent (SSB). Innvandrere jobber også sjelden mer enn ti år før de går over på uførepensjon.

I 2016 var sysselsettinga i Norge for personer mellom 15 og 74 år på 65,6 prosent, mens den for innvandrerne var 60,2. Det siste tallet er egentlig for høyt når en tenker på at halvparten var fra Øst-Europa, og svært mange av disse var i arbeid. Bare 51,9 prosent fra Asia, flesteparten fra Pakistan, var i arbeid.

I Sverige er Lobos drømmerier enda mer feil. «Innvandrernes andel av Sveriges arbeidsløse har økt fra 23 prosent i 2006 til 54 prosent i slutten av 2016. …60 prosent av alle som har vært arbeidsløse i mer enn ett år i Sverige er født i utlandet». Sitert fra Tino Sanandaji i boka Massutmaning fra 2016 side 151, igjen sitert fra det svenske statistiske sentralbyåret. Lobos arbeidsplasser skapes ikke, og innvandringa fører til økt arbeidsløshet. I 2015 viste den svenske Socialstyrelsen at innvandrerhusholdningene tok imot 60 prosent av alle utbetalte sosialbidrag og stod for to tredeler av økninga av utbetaling siden år 1990.

Er rasismen forklaringa?

De venstreorienterte og godhetens og moralismens talspersoner vil selvfølgelig ikke hevde at innvandrernes manglende sysselsetting har noe med innvandringa eller innvandrerne å gjøre, men først og fremst med nordmenns rasisme. Men om rasismen står sterkt i Norge, hvis det skulle stemme, kan det neppe være slik i Sverige med all den bastante innvandringsentusiasmen fra samfunnets ledende sjikt der. Dessuten er jo arbeidsgivere som andre ledende høyreorienterte i begge land dem som er mest positive til innvandring, mens de lavest lønte og lavest utdanna av opprinnelig befolkning er mest negativ. Men de lavest lønna ansetter ingen, og styrer ingen skoler og universiteter eller er redaktører.

Ikke kvalifisert for høyteknologisk arbeid

Derimot er forklaringa på innvandrernes arbeidsløshet helt andre. Altfor mange innvandrere er uten noen form for utdanning fra hjemlandet, både grunnleggende og fagutdanning. Norge er et høykompetant land, ufaglærte jobber reduseres sterkt og påståes av SSB i 2025 å utgjøre bare 3,5 prosent av alle sysselsatte. SSB anslår at i 2025 vil ufaglærte utgjøre 3,5 prosent. I forhold til Afrika og Midtøsten, er også Europa et høyteknologisk kontinent som gjør sysselsetting vanskelig for dem som kommer derfra. Massemigrasjonen består av mennesker som dessverre ikke er egna til å gå inn i et høyteknologisk samfunn som arbeidstakere. Men bare til å oppfylle det den internasjonale kapitalens eliteforum ønsker: senke lønningene, svekke fagorganisasjonene og den generelle velferden, sånn at flere skatteletter for de rikeste kan gjennomføres.

Migrasjon og mottak av mange flyktninger: Irrasjonell fattigdomsbekjemping

Det er flott at vi mennesker, flest mulig av oss, vil hjelpe andre som har vanskeligheter. Men med utvikling av samfunn, betyr også at måten å hjelpe mennesker på må endres fra individuelle tiltak til samfunnsmessige tiltak. I verden der millioner, mer enn en milliard, er alt fra fattige til håpløse, nytter det ikke å la en million eller så komme til Norge eller titalls milliarder til Europa. Det er noen få som blir hjulpet, men til en uakseptabel pris. Det har ikke annen konsekvens enn å ødelegge samfunnene i Europa, og har ingen reell betydning for verdens fattigdom.

Stans av kriger, og endring av handelsforholda, er grunnleggende nødvendige tiltak. Men ethverts folks frigjøring er dets eget verk, det hjelper ikke med innsamlinger i syklubber fra tidligere undertrykkere. Det er ingenting som hindrer mennesker i Midtøsten og i Afrika å reise seg til motstand mot utenlandske imperialister og internasjonale urimelige handelsavtaler — og lokale løpegutter for utenlandske utsugere.

Men dessverre, de har foreløpig valgt seg udugelige kompass og å satse på å øke velferden sin med flest mulige barn. Det er ingen grunn til å hjelpe dem videre på den vegen med å belønne disse ubrukelige kompassene. Kina og Sovjet/Russland er gode eksempler å lære av, og også Norges historiske politisk valgte samfunnsutvikling. Men norsk utviklingshjelp er ekstremt destruktiv for sjølstendig samfunnsutvikling i Afrika — som å lette sin samvittighet med å få «de stakkars hjelpesløse» til Europa og Norge.