Støtten til «Føderasjonen Nord-Syria» — Midtøstens «unike stat»

Skjermdump fra nrk.no, Dagsnytt 18, 28.05.18

Jeg merka meg i Dagsnytt 18 i dag at to kjerne-AKPere som Erling Folkvord og Johan Petter Andresen står fram for at Norge skal hente hjem overbeviste IS-krigere og sympatisører. Ikke overraskende, men litt overraskende kanskje at de vil ha dem hjem for å straffe dem. 


Det som imidlertid slo meg mest under innslaget var Folkvords gjentatte ordbruk om «Føderasjonen Nord-Syria» som det frigjorte demokratiske sekulære tverrkulturelle som fører makt fra menn til kvinner. Føderasjonen med sin utenriksminister og gode og ansvarlige etterretningstjeneste. Midtøstens mest oppsiktsvekkende og eneste gode stat, iflg Folkvord. Som det var viktig for norsk UD å ta kontakt med for å hjelpe IS-dama hjem.

Sjøl vi som ikke er rakettforskere registrerer Rødts enorme politiske problem med Syria-krigen, uten at vi er sikker på om det skyldes frykt for å bli kritisert av det gode selskap, eller det skyldes at for Rødt er støtten til danning av en kurdisk stat viktigere enn alt annet.

For Folkvord kan det ikke være tvil om at han så på «Føderasjonen Nord-Syria» som paradis på jord med godorda «demokratisk», «sekulært», «tverrkulturelt», «maktoverføring fra menn til kvinner» — alt «unikt» i Midtøsten. Alt det som har erstatta sosialismen i identitetspolitikken.

Folkvord sa til og med at føderasjonens eksistens og «unike» samfunnssystem var «årsaken til eller hovedårsaken til» at Tyrkia og IS fører krig mot dem for å hindre denne samfunnsforma. Altså at kamp mot Assad og for oppløsing av Syria ikke var noe særlig viktig. Men innslaget i Dagsnytt 18 bekrefter hvertfall at Folkvord/Andresen støtter at kurdiske krefter bare uten videre kan okkupere og erobre deler av Syria, og at det er helt topp og et stort framskritt.

Jeg støtter også kurderne. Kurderne utgjør tross alt mellom 25 og 30 millioner grenseområdene mellom Tyrkia, Iran, Irak og Syria. Kanskje opp mot 40 millioner i alt. Men skal de få sin egen stat, bare ved å rappe en bit fra en stat utsatt for et sterkt imperialistisk angrep, uten at alle lokale stater kan forhandle seg fram til en avtalt kurdisk stat? Og er kurderne så enige at de er i stand til å samle seg i en kurdisk nasjon? Er ikke kurderne i krig med hverandre, og i praksis at kurderfraksjoner er gisler for imperialistmakter?

Med Folkvords/Andresens kamp for norsk anerkjenning av «den kurdiske staten», «Føderasjonen» i Nord-Syria, kan de to gutta hjelpe særlig Ap og også Solberg-regjeringa med å forsvare deltaking i krigen med at de drev kamp for den kurdiske føderasjonen — tverrkulturell med kvinnemakt! Og alle hjerter smelter!

Mange fluer i en smekk — men ikke for alle.

Demoniseringa av Assad — nødvendig for krigen mot Syria

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag, med en litt annen overskrift:

Den utenlandske invasjonen av Syria med de siste bombeangrepene fra USA, og vestmaktenes og nabostatens behov for å oppløse Syria, er helt avhengig av å demonisere Assad for å skape politisk støtte for krigshandlingene. Eller kanskje viktigere: å hindre en protestbevegelse mot krigen og alle bruddene på folkeretten. Brudd som forsvares både av statsminister Erna Solberg og opposisjonsleder Jonas G. Støre.

Rødts sentralstyremedlem, Marielle Leraand, etterlyste på sin Facebook-side lørdag motstand mot krigen. Hun viste til motstanden mot Irak-krigen som samlet 60 000 i Oslo, mens bare 100 blei mobilisert mot det norske angrepet på Libya i 2011 med SV i regjering. USAs nederlag i Vietnam var ikke bare militært, det var også et medienederlag. Det har USA og dets allierte lært av. Det beste en kan gjøre for å vinne tilslutning til krig, er å vise lidende barn. Med bilder av lidende barn kan krigshisserne få opinionen med på å støtte opp om mer krig som fører til flere drepte og skadde barn — merkelig nok. I Libya var det tilstrekkelig å kutte i en film for å få Nato til å gå til krig for å oppløse nok en stat.

Slik Der Spiegel agiterer mot Russland med å demonisere Putin med to forsider i 2014 (Brannstifteren og Stopp Putin nå!), slik ble Assad demonisert fra første stund angrepene mot Syria begynte. Dessverre har de vestlige imperialistmaktene fått de venstreorienterte, som gjør krav på å være det, med på sin side. Som tidligere er mange venstreorienterte, sjølerklærte, nå så oppsatt på opprette rettferd og «demokrati» over alt i verden at de er villig til, og mange av dem ivrer for det, å gå til bombekriger for «rettferden». Som landsmøtet i SV i 1999 var for Natos krig i Jugoslavia, og SV i regjering var for Natos regimeskifte i Libya i 2011 og statsoppløsning. Alt i strid med folkeretten.

Sjøl om en kan finne demokratiske mangler med Assads styre, var det under hans styre ikke 400 000 syrere som drept og mange millioner som ble drevet på flukt. Både i Norge, i Europa, og USA, er det som oppfattes som venstreside, og de som oppfatter seg som det, så lamma av vestmaktenes ensidige kritikk av Assad at de ikke klarer å reise seg til motstand mot denne sju år lange folkerettsstridige krigen. På samme måte som venstresida deler de dominerende økonomiske høyrekreftenes syn på økt innvandring, deler de de samme kreftenes syn på Assad.

Det er nødvendig å reise en antikrigsbevegelse ikke bare mot krigen mot Syria, men også mot det økende antallet kriger. Og det er ikke mulig uten å forsvare Syrias rett til sjølstyre for deres eneste lovlig valgte regjering i et land der det ikke finnes noen som helst sjølstendig stor opposisjonsbevegelse. Det er nødvendig å tilbakevise vestmaktenes propaganda om «monsteret» Assad, og kreve «Seier for Assad – for et sjølstendig Syria». Å gå i strupen på krigerne og krigshisserne. 

Men finnes det krefter sterke nok til å reise en antikrigsbevegelse nå? For vi er vel igjen i samme situasjon som før første verdenskrig, at arbeiderbevegelsen slutter opp om egen nasjons røverkrig?

Rødts problemer med krigen i Syria: Tør ikke si «Seier for Assad», det eneste som vil stanse krigen og føre til fred

Det er all grunn til å være glad for at to partier i Norge nå er imot Norges militære deltaking i krigen Syria, nemlig Rødt og SV.

Moxnes´ kronikk i Klassekampen 13.04.2018

13. april skreiv Rødts leder Bjørnar Moxnes en kronikk i Klasse-kampen der han tok avstand fra det varsla angrepet mot Syria fra USA, Storbritannia og Frankrike. Og kalte det innledninga til en ny folkerettsstridig krig. Det er mange gode argumenter i kronikken. Som at Nato ikke har «foreslått noen sanksjoner i tilfellene der islamistgruppene har brukt eller mistenkes for å ha brukt kjemiske våpen», og at Rødt «setter folkeretten og norske borgeres sikkerhet foran USA, Nato-eliten og Saudi-Arabias geopolitiske interesser». Det er bra at Moxnes på vegne av Rødt tar dette standpunktet. Men vil Rødts landsstyre også stille seg bak disse synspunktene? For det bryter med Rødts og Moxnes´ tidligere politikk og analyse av krigen i Syria. 

Rødt om Syria: Som Vesten

Sammen med det øvrige humanitær-politiske komplekset i Norge har Rødt direkte og indirekte bidratt til å gi inntrykk av at krigen i Syria dreier seg om et rettferdig masseopprør mot et monster av en diktatorisk statsleder, Assad. Rødt har ikke tatt til motmæle mot påstanden om at krigen i Syria dreier seg om et væpna masseopprør og borgerkrig. Rødt har heller ikke uttalt at krigen dreier seg om regimeskifte for imperialistisk omfordeling av geopolitiske maktforhold, initiert av Israel, Saudi-Arabia og Tyrkia foruten USA og EU. Med å godta og underbygge det vestlige imperialistiske premisset om «monsteret Assad» har det heller ikke vært mulig å reise en massebevegelse mot krigen som har kosta 400 000 syrere livet og drevet millioner på flukt. En massebevegelse Rødts kvinnepolitiske leder Marielle Leraand etterlyste på sin Facebook-side lørdag. Hele det europeiske venstre er fanga i premisset til det imperialistiske Vesten om monsteret Assad.

Syria - heller ikke viktig nok

I tillegg til et feil syn på hva krigen i Syria dreier seg om, er Syriapolitikken heller ikke viktig nok for Rødt. Kampanjen Norge ut av krigen i Syria  er en ikke-sak for de dominerende venstrekreftene i Norge. Det er derimot ikke kamp for økt innvandring og identitetskamp for religiøse grupper. Før i kronikken der Moxnes skriver at det vil være «et svik mot det norske folks sikkerhetsinteresser» å støtte et nytt angrep på Syria, var det bare mot stortingsflertallet som ville ta imot færre syriske flyktninger enn det Rødt ville, at han brukte orda «svik» og «kvalmende dobbeltmoral». Ikke imot Norges deltaking i krigen mot Syria og de lidelsene det syriske folket har måttet gjennomgå. 

Uansvarlig voldelig revolusjonsromantikk
AKP(m-l) møtte mye avsky for sitt standpunkt om «væpna revolusjon», både misforstått og en unødvendig politisk parole. Men med Rødts og øvrige venstreorientertes støtte til det militære opprøret i Syria, åpenbart svakt og uten den minste mulighet til å seire, uttrykker Rødt bare revolusjonsromantikk. Dette er et uansvarlig militært opprør, i den grad det er nasjonalt initiert, som bare har ført til unødvendige folkelige lidelser. 

Rødts historie om krigen i Syria:

Rødt har på sin hjemmeside ingen emneknagg for Syria under internasjonal solidaritet slik det er for Palestina, Vest-Sahara, Kurdistan, Afghanistan, og EU og EØS. Likevel er det mulig å finne ut noe om hva Rødt har ment og sannsynligvis fortsatt mener.

2012:
Daværende medlem av Rødts arbeidsutvalg, Vegard Velle, sa til Klassekampen 7. juni 2012 at «Syrerne gjør rett i å slåss for frihet», samtidig som han beklager manglende hjelp til opprørerne med å hevde «Så langt har Israel og Vesten motsatt seg en slik intervensjon …»
Rødts daværende nestleder Marielle Leraand sa i juli: «– Vi står solidarisk med det syriske folket i kravet om å få slutt på det diktatoriske styret til president Bashar al-Assad.» Hvem var det på vegne av folket som gikk til opprør, mindretallet som tapte valgene? Rett nok la Leraand heldigvis til: «Men militær innblanding utenfra, enten den kommer fra Saudi-Arabia og Qatar, Israel eller USA representerer ingen demokratisk kraft. Det er syrerne selv som må få skape morgendagens Syria. Derfor er det viktig for Rødt å understreke at vi er motstandere av militær intervensjon.»
 
2013:
I en uttalelse 27.08.2013 sier Moxnes at krigen er en borgerkrig (borgerkrigsrammet), og foreslår en våpenembargo. 
 
2015:
Landsstyret i oktober: «– Norge må si klart nei til stormaktenes innblanding i Syria, enten det gjelder USA eller Russland, sier et enstemmig landsstyre i Rødt.» Rødt godtok da ikke at Syria som en sjølstendig stat som har rett til å be hvem som helst om hjelp for å forsvare sin sjølstendighet (Russland). 
 
2016:
Landsstyret i oktober: «Norge må kreve at USA og Russland stanser sin kamp om kontroll over Syria og at de bidrar til å få sine krigspartnere til forhandlingsbordet.» Underkjenning av Syrias rett som sjølstendig stat igjen (Russland). 
 
2017:
I landsmøtetalen i april nevner ikke partileder Moxnes med ett ord Norges deltaking i krigen i Syria. Som Pål Steigan skriver: «Dette er naturligvis ikke en glipp. Bjørnar Moxnes er en så proff politiker at han velger helt bevisst hva han skal snakke om og hva han ikke skal snakke om. Og han synes altså åpenbart ikke at Rødt foran valget i 2017 skal profilere seg som antikrigsparti eller gå i strupen på Norges deltakelse i USAs og NATOs krigsprosjekter.» 

Flere mener det samme…

I 2012 var det en annen politiker som sa «Verden ikke bare skal stå og se på konflikten utvikle seg. - De (opprørerne, journ.anm) vil finne et sted, en måte, å forsvare seg selv på, i tillegg til å iverksette offensive tiltak, … Verdenssamfunnet skal ikke stå passivt å se på». Det høres ut som en Rødt-politiker og hvilken som helst høyre- og venstreorientert politiker i Norge i dag. Men det var daværende utenriksminister Hillary Clinton som sa det.

Ikke seier for Syria og Assad-regimet, men «alle fremmede tropper og våpen ut»

1. mai 1966, fra Arbeiderbevegelsens
arkiv og bibliotek, ukjent fotograf

USAs støttespillere i Norge under Vietnam-krigen, kom opp med parolen «Alle fremmede tropper ut» når det ikke lenger var mulig å støtte USA politisk. Mens Solidaritetskomiteen for Vietnam kort og godt reiste parolen «Seier for FNL». Rødts og SVs frykt for å bli kritisert av det vestlige «eneste mulige standpunkt» om «monsteret Assad», gjør at de ikke kan gå ut å jobbe for seier for Assad, det eneste muligheten for fred, stans i lidelsene og gjenoppbygging. Moxnes manglende omtale av krigen i Syria i sin landsmøtetale i 2017 bekrefter den frykten. I kronikken i Klassekampen viser han til at «Rødt støtter ønsket om demokratiske reformer i Syria». Men nå gjelder det å knuse all regimemotstand militært, før det blir det ikke snakk om noe demokrati uansett. En irrelevant bemerkning som åpenbart bare er tatt med for tilfredsstille trotskistene i Rødt og skjerme seg mot å bli gjort spedalsk av norske journalister og politikere og Rødts viktige velgergrunnlag i det humanitær-politiske komplekset.

Kinoreklame fra Berlin.

Den beste politikken mot Norges, USAs, Israels, de andre statenes og Natos krig, er å jobbe for militær seier for Assad-regimet — nå straks. Norske soldater, sendt av norske regjeringer i strid med folkeretten, må komme hjem som tapere, som løslatte krigsfanger. Støtten til Assad-regimets militære seier innebærer også et viktig oppsving for folkeretten, for det fredelige ikke-innblandingsprinsippet. Moxnes skryter av av sin påståtte brøytetaktikk i Stortinget i samme utgave av Klassekampen som kronikken, men den gjelder åpenbart ikke overfor de «humanitære» krigerne i det gode norske selskapet.  

Syria: Hvor mye blod?

Anders Sollli Sal har i flere innlegg i Klassekampen uttrykt sin misnøye og sin motstand mot Assad-regimet i Syria. Det har han og mange andre i Syria åpenbart god grunn til, sjøl når vi tar hensyn til at Assad i valget i 2012 fikk overveldende oppslutning med en valgdeltaking på nær 60 %.

Faktum er at opprørerne i Syria har begynt et opprør som ikke kan kalles som annet enn uansvarlig og folkefiendtlig. Hittil har dette ført til minst 70 000 døde, mange millioner på flukt og enorme ødeleggelser av landets infrastruktur.

Med å kreve vestmaktenes militære støtte baserer Sal seg ikke seg på at kasting av Assad-regimet skal være syrernes eget verk for å overta et nytt Syria styrt av syrere. Syria-opprørerne, med Norges og vestmaktenes politiske støtte (foreløpig), baserer seg ikke på å beskytte og skåne sivilbefolkninga i sitt militære opprør, slik geriljakrigens strategi forutsetter.

Sal kaller Reehorst og andre med hennes synspunkter mot vestlig militær inngripen for å ta kontroll over Syria som «reaksjonært». Sjøl tar han ikke avstand fra opprørernes uansvarlige blodtapping av den syriske befolkninga. Hvor går grensa for hvor mange syriske liv og lidelser Sal vil ofre for et svært uklart politisk og religiøst alternativ til Assad?

Norge i Syria

I Klasse-kampen svarte stats-sekretær i Utenriks-departe-mentet, Torgeir Larsen, mitt innlegg om Norges inn-blanding i Syria. Han skreiv blant annet: «…Ove Bengt Berg [omtaler] at forståelsen som Utenriksdepartementet har undertegnet med den syriske Nasjonalkoalisasjonen er innblanding i et annet lands anliggende. Det er ikke bare feil. Berg har også misforstått hva Norge faktisk gir av støtte.» I Klassekampen i dag står mitt svar til Larsen:

Statssekretær i Utenriksdepartementet, Torgeir Larsen, hevder i Klassekampen 1. juni at jeg tar feil og har misforstått om min påpeking av Norges innblanding i Syria. Men hele innlegget hans er jo en bekreftelse på at jeg har rett. Han vedgår at Norge ikke lenger anerkjenner den regjeringa som fortsatt har kontrollen over mesteparten av Syrias territorium. Norge har fra 8. desember 2012 støttet Syrias Nasjonalkoalisjon (SNC) som statens Syrias representant sammen med Vesten, Saudi-Arabia og Qatar.

I Klassekampen 1. juni går det fram at SNC nærmest gikk i oppløsning ved avslutninga av møtet i Istanbul forrige fredag. Dette vaklende initiativet med høyst uklar politikk, med det muslimske brorskapet som den sterkeste fraksjonen, er det Norge anerkjenner som representant for territoriet Syria. FN-granskeren Paolo Pinheiro sa 29. mai at det er vanskelig å finne noen grupper blant opprørerne som arbeider for et demokratisk Syria.

Statssekretær Larsen bekrefter at Norges nye linje er straks å støtte militære opprør i stater og anerkjenne opprørsbevegelsen som statens nye representant — hvis det tjener vestlige interesser. Men opprørerne i Tyrkia vil ikke bli støtta. Nato-landet Tyrkia tar i Syria-konflikten de tyngste militære oppgavene for USA og EU, og fører i økende grad en reaksjonær inhuman politikk overfor sine innbyggere. Opprørerne i Tyrkia vil åpenbart være en opposisjon som ikke vil få vestmaktenes, og dermed Norges politiske, økonomiske og militære støtte.

Norge i ny krig - inn i Syria

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag:

Den 22. mai i år inngikk regjeringa en lite omtalt intensjonsavtale om å støtte en av opprørsgruppene i Syria med 60 millioner kroner for å bygge opp et sivilt samfunn og sikre kvinnerettigheter. I et land i borgerkrig med stormaktene siklende rundt!

Regjeringa blander seg nok en gang inn i en annen stat for å støtte en gruppe som har gått til væpna revolusjon mot sitt eget regime. Helt sikkert med støtte fra hver eneste stortingsrepresentant. Bevilgninga bekrefter den nye norske utenrikspolitiske linja med innblanding i andre staters politikk og regimestyrting. I Syria med penger, som også kan brukes til våpenkjøp, eller bombing for å drepe statslederen, som i Libya.

Tidligere var politikken ikke-innblanding og akseptering av ethvert regime som har hatt kontroll over en stats område. Uavhengig av om den norske regjeringa likte regimet politisk. Derfor anerkjente Norge Folkerepublikken Kina straks i 1949, mens USA venta helt til 1972 før de formelt uttrykte at verdens største stat fantes.

Assad-regimet i Syria er et regime som vestmaktene gjerne ser fjerna. Denne gang gikk ikke FNs sikkerhetsråd med på en ny Vestens krig under FN-flagg. Kina og Russland la ned veto. Men regimemotstandere verden over har merka seg vestmaktenes politikk. Det er bare å starte militære opprør. Å vurdere sannsynlighet for seier, veid opp mot kostnadene i tapte liv og lidelser for sivilbefolkninga, blir for opprørerne helt uvesentlig. De har lært at vestmaktene griper inn på deres side.

Men væpna revolusjon for vestlig støtta regimeskifter har ikke ført til noen fredeligere eller bedre verden. De væpna opprørerne i Syria har hittil påført det syriske folk mer drap og lidelser enn Assad-regimet har klart.

Fredsprisvinner Obama har åpna for muligheten at USA ikke ville bry seg om FNs ikke-innblandingsvedtak, men gå inn med militær støtte. Det virker usannsynlig at ikke Norges støtte til opprørerne er et svar på et krav fra USA. Fredsprisvinner EU åpna 27. mai opp for at medlemslandene kunne engasjere seg militært på opprørernes side. Vil Russland og Kina bøye av for en slik «fredspolitikk»? Det er mange maktbalanser som settes i spill i området, og som har tråder til hele verden. Det blir mer uro og kriger.

Den nye aggressive norske utenrikspolitikken speiler den nye verdenssituasjonen. Det er moralistene som har overtatt hegemoniet på den internasjonale arenaen også. Moralistene er de som legger til rette for flest kriger og mest omfattende kriger, i sin kompromissløse kamp for «rettferdighet» og «menneskerettigheter». Som tilfeldigvis faller sammen med de økonomiske interessene til stormaktene. Faren for store regionale kriger, og en ny verdenskrig, øker med moralistene i førersetet. Men de står i første rekke når Thorbjørn Jagland skal dele ut sine krigspriser under navnet Nobels fredspris.