Fredsprisen til Russland og Kina!

Tre ganger nå har Russland og Kina lagt ned veto mot at FN skal gå militært inn på opprørernes side for å velte et godt etablert regime med regjering som ikke er til sjenanse for sine naboland. Disse vetoene har hindret vestmaktene i å bruke sine enorme militærressurser til en voldsom krig i Syria. At USA, Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia og EU har gitt politisk og militær støtte (Norge politisk og med økonomiske sanksjoner) til de voldelige opprørerne til tross for at de ikke fikk FNs støtte, endrer ikke på at krigen må bli mindre voldsom uten FNs godkjenning til massiv vestlig militær innsats. Russlands og Kinas vetoer oppfyller FN-paktenes hovedformål om å hindre krig og redusere krig.

I FN-paktens punkt 2 nr 4 heter det: «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trussel om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners mål.» Dette er jo ikke på noen måte overholdt i Syria, eller i Libya for den del, av vestmaktene. Mens altså Russland og Kina med sitt veto har etterlevd FN-paktens bestemmelser, og sørget for at FN overholder dem og etterlever dermed folkeretten slik den fastslår at angrep på andre land ikke er tillatt.

FN-vedtaket om krigsinnsatsen til fordel for de ulike opprørerne i Libya, der Russland, Kina og Tyskland stemte avholdende, ble iverksatt under påskuddet om å redde sivilbefolkninga fra ytterligere lidelser. Men Natos inngripen på FNs vegne (som formelt ikke var vedtaket, men et misbruk av det), førte til at alle fredelige handlingsalternativer ble utelukket. Krigen varte lenger enn forutsatt, og ofrene for sivilbefolkninga ble større enn vestmaktene påstod på forhånd.

USA og Europa har i dag store økonomiske problemer. Samtidig vokser Kina sterkt, og får innflytelse særlig i Afrika på USAs og Europas bekostning. Russland styrker seg militært og politisk. Alle er avhengig av olja fra Midt-Østen, og dermed av lojale klientstater. Når alle land er innlemmet i de mektiges innflytelsessfære som i dag, kan utvidelse kun skje på bekostning av motparten. I tillegg har Vesten uansvarlige ledere som starter håpløse kriger de taper, som angrepet på Irak og Afghanistan. Regimeskifter i arabiske land er viktig for alle. Vestlige interesser var svært viktige for å få til regimeskifter i Tunisia og Egypt, og militær innsats var nødvendig i Libya. Også i Syria er politisk og militær støtte utenifra for å kaste regimet nødvendig. Når Russland og Kina tre ganger har lagt ned veto mot en slik militær støtte til de splittete Syria-oppførerne, kan det sees på som et varsko til alle som vil væpna revolusjon mot sitt regime: Det er ingen automatikk i militær FN-støtte til opprøret. Stol ikke på Vestmaktenes løfter om dette. Som om budskapet er: Gjør gjerne opprør mot deres eget regime, men gjør det med egen innsats og stol bare på at fredelig og politisk motstand er det som nytter.

Slik vurdert er Russlands og Kinas veto et prinsipielt bidrag til mer fred i en verden som helt sikkert kommer til å oppleve et økende antall kriger om stadig knappere ressurser. Selvfølgelig er ikke Russland og Kina noen uskyldigheter som ikke er opptatt av egne interesser; interesser som selvfølgelig også de vil bruke makt for å forfølge. Som Russland i Tsjetsjenia — med Vestens stilltiende støtte. Det nye ved verdens situasjon nå er at diktatoriske regimer som før ikke var noe problem for stormaktene, nå kan brukes til ekspansjon under dekke av framgang for «demokrati og menneskerettigheter». Etterkrigstidas anti-krigsbevegelse er knust, og med det også tanken på en fredeligere og mer nedrusta verden. Merkelig nok begrunna med en mer «human» verden. Leda av «hellige rettferdighetskrigere» som Erik Solheim. Men demokrati og menneskerettigheter er ikke tjent med utenlandsk innblanding og støtte til borgerkriger med FN som deltaker.

Et FN som aktiv aktør i borgerkriger som stormaktene oppmuntrer til, er et opplegg for å overflødiggjøre FN og fjerne en internasjonal plattform for dialog. Vestmaktene vil helt åpenbart ikke ha FN lenger, og USAs president og vinner av Nobels fredspris, er stadig mer innstilt på «alenegang» utafor FN. For USA og vestmaktene står vetoretten i FNs sikkerhetsråd i vegen for det de definerer som «verdenssamfunnets» interesser.

USAs utenriksminister Clinton planlegger iflg NRK tekst-tv 7. august for å hindre at Syria utvikler seg til en slagmark for sekteriske kriger. Det kan ikke forståes på annen måte enn at USA planlegger å okkupere landet. USA har etterlatt Irak og Afghanistan  i kaos etter angrep. Syria må altså være viktigere for USA enn Irak og Afghanistan.

Russlands og Kinas veto må sees på som et prinsipielt veto mot å misbruke FN til å føre militær krig mot regimer en ikke liker, slik som Sikkerhetsrådets Libya-vedtak ble misbrukt. Et slikt prinsipielt standpunkt i en så viktig sak for fred fortjener en fredspris, særlig i ei tid med økende krigsfare støttet av de mange faktorene som bygger opp om en ny verdenskrig.

Men det er selvfølgelig ikke aktuelt å tildele Russland og Kina Nobels fredspris. For Nobels fredspris er ikke en fredspris, men en pris som de norske politikerne dels bruker for å gjøre seg godvenner med vestlige ledere og særlig amerikanske presidenter fra Det demokratiske partiet; men mest for å støtte vestlig ekspansjon overfor Vestens imperialistiske konkurrenter.