Lovteksten er viktigste rettskilde

Følgende innlegg står på trykk i Klassekampen i dag: 

Tidligere leder av justiskomiteen på Stortinget, Lisbeth Holand, omtaler i Klassekampen 18. juli forarbeidene til den nye formuleringa av straffelovens § 44 i 1996 som hun var med på å vedta. Hun hevder at det aktoratet la til grunn i straffesaka mot Breivik, er feil. Aktoratet la til grunn at dersom det er rimelig tvil om den tiltalte er tilregnelig, så skal tvilen komme ham til gode slik at han kan vurderes utilregnelig og straffefri. Den 7. august skriver også redaktør Braanen en leder om bevisbyrden, der han med utgangspunkt i blant annet stortingsdebatten i 1996 om lovbehandlinga slutter seg til Cato Schiøtz når denne hevder at aktoratet har vist unnlatelsessynder når de ikke har belyst hva som kom fram i stortingsdebatten.

Det er merkelig at denne kritikken mot aktoratet kommer nå. Aktoratet ga lenge før rettssaken uttrykk for hva tiltalen kunne bli. Merkelig er det også at tiltalen, sannsynligvis utarbeida i samråd med riksadvokaten, skal være så dårlig som de nevnte nå gir inntrykk av. Aktoratet baserte seg jo også på rettskilder. Ikke på stortingsrepresentanters innlegg, men tidligere rettsavgjørelser.

Jeg vil trekke inn et sentralt lovtolkingsmoment: Hvis dette var så klart og ønskelig for lovmakerne, stortingsrepresentantene, som Lisbeth Holand nå hevder, hvorfor ville de ikke sørge for at denne påståtte åpenbare mening og hensikt kom klart inn i lovteksten? Hvorfor unnlate å avklare enhver tvil?

Et eksempel: I folketrygdloven står det at de som har fått sin inntektsevne «varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte», kan få uførepensjon. Uten utdyping av hva som menes med disse vilkåra. I forarbeidene fra departementets innstilling stod det klart at personer med diagnoser som narkomani, alkoholisme m. m. ikke fylte vilkåret for uførepensjon. Dette var stortingsrepresentantene enig i, og slik praktiserte også Rikstrygdeverket loven. Men etter noen år tok Trygderetten denne praksisen opp til brei juridisk vurdering. Trygderetten mente at forarbeidene var uklare. For Trygderetten var likevel det avgjørende at lovgiverne valgte bare å skrive «sykdom, skade eller lyte» i lovteksten, uten forbehold: «Retten skal først bemerke at utgangspunktet for all lovtolkning er lovens egen ordlyd…».

Rettspraksis er nå endret, med samme lovtekst. Alkoholikere kan nå få uførepensjon. Og nylig avsa Høyesteretts ankeutvalg dom i en annen sak at lovtekstens oppramsing om hva som i 1902 mentes med offentlige utsagn, da internett ikke fantes, ikke kunne brukes utvidende til å straffe noen for blogging i dag. For internett er ikke nevnt i lovteksten.

Det er faktisk tvilsom jus å sette til side lovtekster for å gi forrang til tolking av forarbeider og innlegg fra stortingsrepresentanter under lovbehandlinga. Heldigvis.