Om noen vil faste, anser jeg det som en privatsak. Men når
noen skriver en naiv hyllest til rituell faste som Ramadan, som Shoaib Sultan gjør
20. august i Klassekampens spalte Fokus, tillater jeg meg å reagere. Fullt vitende om hvilken
anklage jeg da utsetter meg for.
For det første innebærer rituell faste, at en ikke faster
som privatperson. Fasten er et pålegg til alle voksne muslimer. Det er minst
det sosiologene kaller sosial tvang (ikke voldelig). Slik sosial tvang bevares
bare over tid med å sette inn sanksjoner, en form for straff, mot de som ikke
følger de påbudte tradisjonene. Innafor enhver slik subkultur er det noen med
makt til å sanksjonere. Sultan: Hvilke sanksjoner blir de som ikke vil faste,
utsatt for?
Sultan hevder at fasten gjør det mulig å reflektere over seg
sjøl. Enig, det er nyttig. Men hvordan oppsummeres sjølrefleksjonen? Er de
reelle og konkrete, eller bare en floskel til støtte for fasten? Og: Kan vi
ikke forbedre oss uten faste?
Når det gjelder helse, er det jo sånn at mange har et arbeid
eller studium å utføre 8 timer om dagen. Da vil lavt blodsukker føre til svekka
oppmerksomhet og problemer med å utføre normalt arbeid. I følge
Helsedirektoratet er Ramadan faktisk en helsefare for mange muslimer, og leger
er bedt om å fraråde mange å faste. Helsemyndighetene i Norge og andre utvikla
land går ikke inn for faste for alle etter opplegget til muslimene. For lar
nytten for helsa seg dokumentere? Er ikke Ramadan mer en helsefare enn et
helsetiltak?
Jeg merker meg at muslimske organisasjoner reagerer på at
olympiske leker legges samtidig med fasten, og vil flytte dem utenom fasten for
at fastende idrettsutøvere skal få konkurrere på like vilkår. Disse muslimske
tilhengerne av faste og jeg er derfor enige om at faste ikke er så sunt. Men
altså ikke Sultan?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.