Eksklusiv verdighet

Etter krav på lederplass i Dagens Næringsliv, mange debattinnlegg fra særlig Civitas om fordelene ved en svekka arbeidsmiljølov for å få til mer arbeid utafor normalarbeidstid, er det nå åpna for en ny aksjon i Dagens Næringsliv. Denne gang vil mange ledere og fagforeningsledere oppheve aldersgrensa. Heldigvis har statsråd Bjurstrøm avvist å endre aldersgrensa. Jeg kunne ikke dy meg og tok til motmæle, og fikk faktisk dette innlegget på trykk, uten redaksjonelle endringer:

En lege har fått Bærum kommune til å heve aldersgrensa for leger, og fagorganisasjonen Akademikerne vil fjerne den øvre aldersgrensa helt. Organisasjonspsykolog Finn Bjørnar Lund vil i DN 8. august også fjerne aldersgrensa. For å ivareta hensynet til arbeidstakernes «verdighet».

Argumentet om verdighet for å arbeide lengre er en eksklusiv diskusjon for velstående personer i givende og mektige posisjoner. Heldigvis kommer DNs egen kommentator Eva Grinde 8. august med en viktig motforestilling: Faren for å få arbeidsplasser der en stadig eldre garde utgjør en uoppsigelig propp som hindrer utskifting og fornyelse.

Jeg gikk av som 62-åring etter 38 års arbeid. Det hevdes at min helse for alderen er svært god. Ikke hadde jeg hatt fysisk slitsomt arbeid heller. Jeg er tilhenger av å gjøre min plikt for samfunnet med kjedelig arbeid om det er nødvendig, men ikke ett minutt ut over det jeg må. Få av mine år i arbeidslivet har vært av andre grunner enn at jeg ble tvunget til det for å få mat og bolig. Arbeidslivet er fullt av meningsløse rammer og tilfeldige utfall fra mer eller mindre psykopatiske, autoritære og ustabile ledere. Det er ille nok å vente til disse lederne blir 70 år, om de ikke også skal bli sittende til de dør i sjefsstolen.

Jeg er tilhenger av Christian Vennerøds parole «Arbeid mindre — lev mer». Når mennesker med akademisk utdanning er 70 år, har de allerede arbeidet i 45 år i pensjonsgivende arbeid. Andre har arbeidd lengre. Det er mer enn nok. Det er flott om slike 70-åringer har god livsevne og arbeidsevne igjen. Den tida kan de bruke til det den unge Karl Marx forespeilte: «…å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet kritisere så meget jeg lyster…». Og til å bidra til samfunnsmessig viktig frivillig organisasjonsarbeid, berikende selvstudier og hjelp i nærmiljøet til familie, venner og naboer. Og til fysisk trening. Som eksempel.

De godt lønna sjefene med et oppslukende arbeid de ikke vil gi slipp på, bør minnes om at det i Norge fortsatt finnes både industriarbeidere og sykehjemsarbeidere og mange andre med hardt fysisk arbeid. For dem er 70 år en for høy aldersgrense. Og ikke minst er det mange kontorister som avskyr å være lekeklosser for organisasjonspsykologer. For slike bør det være 50 års aldersgrense — helst lavere.