Finnes det noe raseri som brer om seg i Europa? Nei, og politisk ufarlig, om så

Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen 14. juli i år:

Klassekampen skriver på sin forside 1. juli (feildatert 1. juni) at «Raseriet brer seg i Europa». Det kan da ikke stemme? Særlig ikke hvis en er opptatt av at dette raseriet skal få politiske konsekvenser, det vil si at det vil utgjøre noen trussel for de som har makt til å styre folks liv. «Raseriet» Klassekampen omtaler er blinde, uorganiserte og voldelige miniaksjoner uten mål og mening. EUs, IMFs, USAs og de store internasjonale finans- og produksjonsselskapenes makt med den reelle verdensregjeringa OECD, trues ikke. Anarkistisk voldelig ungdom i Aten har ikke folks velferd på agendaen. Klassekampen videreformidler enkeltindividers oppfatning i fravær av politiske opprørsledere. Rødts alternativ til boligpolitikken i Norge, er i Oslo å prioritere å gå høyt på banen ved å støtte husokkupasjoner fra utgrupper framfor boligpolitiske tiltak for flertallet.

«Raseriet» som Klassekampen påstår finnes har ingen grobunn som kan få politiske konsekvenser med det første. Politisk er det dessverre slik at Europas og Nord-Europas folk i økende grad gjennom valg og meningsmålinger blir overbevist om riktigheten av en politikk som gir mer til de rikeste og større byrder for dem sjøl. Derfor slutter de opp om partier som vil føre en politikk som reduserer deres levestandard enda mer. Dagens Næringsliv skriver, også 1. juli, at Europas folk må endre sine vaner, og at de kan tåle det fordi de fortsatt vil ha det bedre enn mange andre i verden. Og det må også folk flest tro på. OECD og EU kan trygt klemme enda hardere til.

For det finnes ingen politisk organiserte motkrefter. Sosialdemokratiske partier legger premisser og gjennomfører den samme politikken til mikroskopisk forskjell fra tradisjonelle høyrepartier og EUs markedsøkonomiske diktat. Enhver opposisjon, som sosialdemokratisk politikk ala 1950-tallet, er politisk kriminalisert og selvkriminalisert. Selv Norges relativt sterke LO er ikke noe redskap mot nedskjæringene, kontrollert av Ap som de er.

Det finnes faktisk ingen politisk hørbar kraft som kan forklare de økonomiske problemene på en riktig og troverdig måte, og som kan komme opp med et alternativ for Vestens folk. Det er heller ikke en oppgave noen politisk organisasjon i Norge har stilt seg. SV bomber i Libya av prinsipielle grunner, og SVs og Rødts støttespillere har ellers sitt intense engasjement i å gi forrang til undertrykkende og reaksjonære kulturelle og religiøse tiltak i antirasismens navn. De som styrer verden og tjener på dagens politiske og økonomiske utvikling, kan sove trygt. Mer trygt enn på årtier. Brechts beskrivelse fra 1933 om at «Urettferdigheten går i dag trygt omkring», gjelder enda mer i dag. Det finnes ikke noe raseri og sinne i Europa og i Nord-Amerika, og hvertfall ikke noe som truer makta eller hjelper folk flest. Og der det er sinne, som i Gaza, er de maktesløse. For spøkelset fra 1848 er dødt og gravlagt. Brechts håpefulle påstand om at «de beseirede av i dag er de seirende av i morgen», er det ikke mulig å se sannheten i.

Foto OBB: Statue av Marcus Thrane på stedet han i Drammen 1848 startet Norges første arbeiderforening.