Reiseglimt fra Tyskland

Etter noen dager i Partenkirchen og Berlin har jeg registrert noen glimt av virkeligheten. Uten krav på representativitet, men dog.

Ganske radikale?

På Kramerspitze møtte jeg en eldre mann som hadde begynt å mosjonere på sine eldre dager, og gikk dit rundt 4 ganger i året. Og mente han hadde blitt i bedre form av det. En tur på 12-1300 høydemetre opp og ned på en 5-6 timers tur. Han viste meg noen ville store hjortedyr på avstand på nordsida av ryggen. Han var veldig imot OL i 2018, og hadde ikke noe tro på fordelen ved det. Han mente at folk ikke var begeistra for OL, trass i at 60 % hadde stemt for i en avstemning der 60 % deltok.

Etter at jeg tok meg en pause på St. Martin Grasberghütte på 1000 m for å nyte utsikten og en øl, slo jeg følge med en annen ned den siste halvtimen. En han andre og jeg fraråda å gå helt på toppen da han hadde langt igjen og var ganske sliten. Han kunne fortelle at han hadde flytta vestfra og bodde nå i Leipzig. Det viste seg at han var veldig imot bombinga av Libya, og i det hele tatt mange av de imperialistiske krigene.

Merkelig at jeg skulle treffe to så kritiske…

Stagnasjon?

Ellers så jeg at det var mange butikklokaler i sentrale Partenkirchen som stod tomme, særlig også i turistgata Ludwig-Straße. Det var få gjester på det lille private gjestehuset jeg bodde. Vertinna forklarte nedlagte butikker med store kjøpesentre utafor byen som disse tradisjonsrike småbutikkene ikke kunne konkurrere med. Når det gjaldt hennes gjester, sa hun at de tidligere tradisjonelle gjestene hennes nå enten var blitt for gamle til å reise dit eller hadde dødd… Og at ungdommen ikke lenger reiste til feriesteder som Garmisch-Partenkirchen, men fløy til Middelhavet, Tyrkia og Asia…

Av fjøsene i Partenkirchen, bak kirka, var det nå bare ett igjen i bruk. Et annet tegn. Det er kanskje mer økonomisk aktivitet borte i Garmisch. Der var de flere yngre blant de mange eldre også der. En tidligere pub var gjort om kaffebar…

Apple i München

Imponert blei jeg over Apple-butikken i München, like bak gågata like ved Rådhuset. Etter at to unggutter ikke klarte å fikse nettlesebrettet mitt på toget, som de trodde de kunne, gikk jeg til Apple-butikken. Sprengfullt av folk i flere etasjer, med prøvebord, opplæringsbord, reparasjonsdisker der en kunne bestille time, og en hel haug med ansatte hjelpere. Rundt to hundre mennesker må ha vært der inne, og særlig ledig plass til albuer var det ikke. Apple er nesten blitt litt for popp? Kanskje var det hyggeligere når vi Mac-brukere bare utgjorde noen få av databrukerne, var for

hatt og håna og nekta tilgang til de fleste nettsider som NRK og banker? For ikke å snakke om bruk på jobben. Utviklinga har gått forferdelig fort, og kanskje var det iFonen som endra det hele?

Stagnasjon og liv

Om det var dårlig i Partenkirchen, så var det heller ikke bedre i DDR-regimets gamle paradeboliggate, Karl-Marx-Allee (bygd som Stalinallee, men navnet blei endra ca 1958). Den var heller ikke i så god forfatning med tanke på økonomi og folkeliv. Den gamle statuskinoen FOKUS var omgjort til messe- og forsamlingslokale. Min gamle stamrestaurant, fra 1994 (etter!), i tsjekkisk stil, hadde knapt gjester. Og mange ulike greske, meksikanske og andre restauranter ved siden av konkurrerte om de samme fraværende gjestene.

Men i hele boligkomplekset bor det stort sett bare «seniorer», sa servitøren. De var ikke så ofte ute med sine stokker. Det er såvidt økonomien på restauranten går rundt. Dårligere besøk enn sist både siste sommer og vinteren før der. Kanskje har jeg besøkt Prager Hopfenstube for siste gang?

Strøket rundt Simon-Dach-Str , sør for Warschauer-Straße, viste seg imidlertid å ha et yrende liv. Mer enn en km lang gate med fortausrestauranter på begge sider, av alle typer kombinert med små kneiper og småbutikker. Full av turister, studenter og fastboende. I et eldre boligstrøk, delvis med oppussa fasader. Og i mange sidegater. Hvor kommer alle disse folka fra, hva gjør de der? Hva jobber de med?

Litt for seint oppdaga jeg et kombinert antikvariat i den delen av Karl-Marx-Allee som ligger øst for de to Frankfurter Tor-tårnene, og der gata skifter navn til Frankfurter-Allee, men til og begynne med i samme byggestil. Her er husene forfalne med råtne vindusrammer og der mange av flisene er falt av. Men det står at de er verneverdige, og blir kanskje pussa opp? I denne gata, i nummer 11, er det et kombinert antikvariat og liten kafe med gammel møblement. Ikke så fint og moderne som i Paludan i København, men dog. Neste gang prøver jeg et lengre opphold der. De solgte blant annet ei bok av Erich Fromm om Marx sitt menneskesyn, som jeg imidlertid ikke kjøpte.

Netttilgang

Nettilgang er et viktig spørsmål for utlendinger i Tyskland. Tyskland er et land som ikke er i front med mobilteknologi, og nettilgang. De stiller seg heller bak i køen, er min erfaring. Rundt 1993 var jeg på bilutstillinga i Frankfurt, og spurte en av Mercedes-forhandlerne hvorfor de siste Mercedes-modellene kom med sigarettenner og radio, men ikke fast standardopplegg for mobiltelefon. Det avviste han med at det bare var i Skandinavia at mobiltelefoner var særlig utbredt. Internasjonale kredittkort går ikke på billettautomatene til Deutsche Bahn og kollektivnettet i Berlin. Kortbruk er lite utbredt, få butikker har det, og som oftest går kun tyskutstedte kort i kortmaskinene.

De få utestedene som har wi-fi-tilgang, har den ofte svært komplisert. Det er ikke bare å få passordet til et slikt nettverk med stedets eget navn. En må også få oppgitt eget brukernavn og eget passord. Som regel funker ikke dette for telefoner, bare for brett eller bærbare. Dårlig tilrettelagt. En kafe, Kafe Rizz i Grimmstraße, der en kan se den kunstmalerbutikken Dag Solstad omtaler i en av bøkene sine, hadde oppslag på enkelte bord om at «På dette bordet var pc-bruk uønska.»

Sykling, ja. Bilene prioriteres i Berlin, også nå i øst som tidligere nesten ikke hadde biler. Der det er lagt til rette for sykkel, er prinsippet at det er lagt merka baner på fortau, svingende rundt trær. Der forgjengerne også går (særlig hvis de er fra Norge). Det mest positive som kan sies er at i kryss er det ofte merka opp egne felt for syklister i gatene, med egne trafikklys noen steder. I noen

strøk, som i Grimmstraße og Simon-Dach-Straße, sykles det på fortau uten sykkeltilrettelegging. I til dels stor fart, og ofte egentlig mellom bordene på fortausrestaurantene. Ikke særlig populært eller praktisk. Men en oppnår jo hovedhensikten, å hindre at syklistene sjenerer bilistene. Også i Berlin…