Noen har lært.....Kasta seg i døden før, tar over statstyringa nå

Under krakket i New York i 1929 kasta mange i finanseliten seg ut fra skyskraperne og i døden. De hadde tapt alt og hadde ingen framtid lenger. Dagens finanselite har også satsa feil og tapt. Tilsynelatende. Men de har lært. De kaster ikke seg ikke i døden, i stedet tvinger de den ene staten etter den andre i kne, for å redde hver krone de i sin grådighet og mislykte dristighet frykter å tape. En mye lurere, og dessverre mer vellykka strategi. 

Torsdag skreiv norske aviser at franske statsobligasjoner blei angripi av de internasjonale finanskapitalistene. Samme dag skreiv østerrikske aviser at finansaktørene «angrep» østerrikske statsobligasjoner, og at landets topp kredittvurdering var trua. Regjeringa i Wien diskuterer intenst i tidsnød hvilke sosiale nedskjæringer som skal vedtas for å redde landets kredittvurdering og beholde spekulantenes gunst.

Hvilke europeiske stater kan holde seg unna angrepene? Som sjefsøkonom Steinar Juel sier i Aftenposten  17.11.11 om utviklinga i eurosonen, det er som en flom. Først tar den de små husa, før den kommer og river byene med seg. Først nærmest umerkelig om Irland, så mye langvarig ståk om Hellas og så enda mer om Italia. Spania var problemet på tirsdag, så Frankrike og Østerrike torsdag. Hvem slipper unna?

Kampen dreier seg selvfølgelig om hvem som skal ta tapet. Finansfolka kaster seg ikke lenger i døden, men tviholder på de nettbaserte høye og oppskrudde papirverdiene sine. I motsetning til i 1929 har de overtatt kontrollen over politikerne i USA og Europa og gjort dem til sine umælende nikkedukker.

Finanspolitikerne er i stand til å diktere politikerne hvilke lover som skal gjelde for finanstransaksjoner, og om forholdet mellom produksjon av konkrete verdier (industri) og finanser. Statene med sine regjeringer står maktesløse, tross sine enorme militære ressurser. Det er utenkelig for dem å sette makt bak sin egen befolknings behov. De har ikke problemer med å tape mot «markedets» renteforhøyelser. De kappes i stedet om å tilfredsstille markedet på bekostning av sine velgere. Mens politikken på 1930-tallet var å øke etterspørselen ved å gi folk penger for å få den øknomiske sirkulasjonen i gang (keynsianisme), er den udiskutable politikken i dag å inndra kjøpekraft gjennom sosiale nedskjæringer og lavere lønninger. Med en uunngåelig skjerping av krisa som resultat. Men som finansspekulantene har lært, det er bare å knekke til, så viker all motsrand unna.

Noen har klart å lære noe det siste mer enn halve århundret. Er vi ingen andre som har lært?