Rødgrønn regjering? Fra bedrag til selvbedrag

Jeg har kommet til at jeg vil legge ut min lange artikkel i Klassekampen 25. juli 2005 i serien «Med andre ord». Først og fremst for å ha den alminnelig tilgjengelig på nett. I ettertid ser en alltid at er det noe som kunne vært skrevet annerledes. Men jeg kan ikke se at den inneholder avgjørende feil, særlig ikke at Ap fikk flertall i regjeringa etter valget i 2009.

Klassekampens debattredaktør ville ikke trykke artikkelen, men etter at jeg kontaktet redaktør Bjørgulv Braanen, fikk jeg den på trykk. Artikkelen utløste ingen debatt eller kommentarer i Klassekampen etterpå, etter det jeg kan huske. En fagforeningstilsatt innvendte overfor meg at «de så litt mer praktisk på dette». Artikkelen kan også sees i forhold til uttalelsen fra den avsatte statsråd Øystein Djupedal i 6. april i år i Dagsnytt 18 om at den rødgrønne regjeringa har «snudd og endra Norge totalt» og synspunktene til nylig SV-utmeldte Tore Linné Eriksen.

Klassekampen presenterte artikkelen med følgende utdrag: «SV er et parti oppstått av motstand mot Arbeiderpartiet, en motstand som det nå finnes større grunn til enn for 40 år sida, skriver Ove Bengt Berg». Sjøl ville jeg heller ha framheva følgende: «Jeg skjønner ikke hvorfor det er bedre og riktigere at Arbeiderpartiet, SV og Sp skjærer ned på sosiale ytelser og unnlater å satse på sykkel og kollektivtrafikk framfor økt bilbruk, enn at de «borgerlige» partiene gjennomfører den samme politikken.»

Fra Klassekampen Med andre ord 25.07.2005:

Årets stortingsvalg vil ikke gi landet en regjering som vi etter fire nye år vil kunne oppsummere som en som brøyt med en økt tilpasning til en markedsliberalistisk politikk underlagt imperialistiske ønsker. Politikken vil i all hovedsak bli den samme enten statsministeren vil hete Bondevik, Solberg, Hagen eller Stoltenberg. Forskjellen dreier seg ikke om retning, bare om ulikt tempo og taktikk for den samme politikken. Regjeringsalternativet «rødgrønt» mellom Ap, SV og Sp er verken rødt eller grønt. Det er et bedrag i strid med all virkelighet at vi står overfor «en ny kurs» eller «et nytt flertall» med dette alternativet. Opposisjonelle som hevder dette, gjør seg til et offer for et selvbedrag.

Allerede på begynnelsen av 1960-tallet dokumenterte SFs ukeavis Orientering (nåværende Ny Tid) at i alle vesentlige utenrikspolitiske og tunge innenrikspolitiske saker som økonomi, så stod Arbeiderpartiet sammen med Høyre og de andre borgerlige partiene. Klassekampen har også dokumentert hvor ofte på 1990-tallet Ap stemte sammen med Høyre og de andre borgerlige partiene i slike viktige saker. Den aktuelle «rødgrønne» statsministerkandidaten Jens Stoltenbergs nære politiske historie viser hvor feilaktig påstanden om «et nytt flertall» er. Han har innad i partiet kjempet gjennom en privatisering av Statoil, og med det delt ut det norske folkets felleseiendom til Norges og verdens rikeste. Slik han og partiet hans dels har gått i spissen for, dels bidratt til, til å frata folket fellesverdiene opparbeidet i Televerket, Posten, NSB, elektrisitetsverkene og sjukehusa. Fellesverdiene er fjernet fra politisk og demokratisk kontroll. Om framgangsmåten er ulik; resultatet er det samme som for det russiske og de andre folkene i den tidligere Sovjetunionen som har blitt fratatt sine fellesverdier.

Det var Arbeiderpartiet med Jens Stoltenberg som statsråd som fikk drivi gjennom anbud i norsk samferdselspolitikk, der lavere lønn og lavere pensjon for transportarbeiderne er den erkjente og uunngåelige konsekvensen. I valgkampen for åtte år sia gikk Stoltenberg ut med høyrekritikk av sjukelønnsordninga, i strid med partiets politikk. Stoltenberg tok i 2000 regjeringsmakt for å øke Norges bidrag til verdens miljøforurensing ved å gå inn for å bygge forurensende gasskraftverk. I denne sammenheng er det viktig å understreke at det var Høyre som hjalp Stoltenberg til de regjeringstaburettene han og partiet hans mottok med sånn glede.

Umiddelbart etter å ha inntatt statsministerkontoret lanserte han programmet «Modernisering av offentlig sektor». Et til da ukjent politisk program snytt ut av markedsliberalismens språkbruk og med de samme premisser og politikk. Toppen av all den sosiale raseringa er det økonomiske ranet som nedskjæringene av folketrygda med 20 prosent som årets stortingsforlik om de framtidige pensjonene innebærer. Stoltenberg har ikke bare hatt regien over avslutninga av nedbygginga av folketrygda, han har også lagt premissene og dels leda et mangeårig løp som endte med pensjonsforliket i Stortinget. Nå gleder finansbransjen seg over milliardinntekter som de skal få fra arbeidsfolk gjennom tjenestepensjonsordninga som Stoltenberg dreiv gjennom.

Stoltenberg gjentar i ett sett at «Bondeviks høyreregjering gir skattelette til dem som har mest fra før». Men Stoltenberg støtta og gikk i spissen for dagens aksjebeskatning som gir enorme skatteletter til rikfolk og som har gjort Norge til et lite skatteparadis. Dette utgjør mer enn det som Bondeviks regjering gir i skattelette til de samme gruppene, noe også Bondevik sjøl korrekt påpeker i debatter.

Videre har nå Ap-ledelsen styrka kontrollen over LO, Arbeiderpartiets egen «leikegrind». Denne kontrollen bruker partiet til å hente politisk og økonomisk støtte fra LO. LO-lederen og forbundsleder Jan Davidsen er nye medlemmer i Aps sentralstyre, i tillegg til den konservative og miljøfiendtlige forbundslederen Kjell Bjørndalen. Partilojaliteten deres går sjølsagt foran lojaliteten til de fagorganiserte. Politisk pålegges LO-ledelsen å støtte Ap i opposisjon, og hjelpe et Ap i regjering til å dempe og hindre de fagorganisertes motstand mot de sosiale nedskjæringene og den økte markedsliberalismen som en Ap-ledet regjering nødvendigvis kommer til å gjennomføre.

Noen påstår nå at Ap har tatt et oppgjør med den ekstreme markedsliberalistiske høyrepolitikken i åra under Brundtland og Stoltenberg. Men jeg har ikke sett noen form for sjølkritikk eller annen form for konkret egen påvisning av hva de har gjort feil. Og ingen personer i ledelsen er skifta ut for å vise en slik snuoperasjon. Drivkrafta bak det å prøve å gi inntrykk av at de er mot knefallet for markedsliberalismen, kan like godt sees på som et tiltak for å opprettholde rekruttering gjennom å fortsatt kunne lokke med å tilby medlemmene statsrådsposter, statssekretærstillinger, ledere av statsetater og LO-forbund. Foran valget har Ap rydda unna noen saker de ikke vil ta en politisk kamp om. Forslaget fra Fagforbundets og Norsk Tjenestemannslags forbundsledere om at de offentlige skatteinntektene kunne øke noe for å finansiere viktige fellesbehov, ble kontant avvist. Ikke en gang kontantstøtten, som er så politisk upopulær, vil han ta kamp med Bondevik-regjeringa om.

Det er åpenbart at den alternative regjeringa til en regjering med partiet Høyre i lederrollen, verken er «rød» eller «grønn». Ap prioriterer kortsiktige næringsinteresser framfor vern av natur, vil ha mer skuterkjøring i fjell og skog, og er kun for kollektivtrafikk og sykkelbruk så lenge det ikke blir vanskeligere eller dyrere å bruke bil. Senterpartiet er hakket verre. Med sitt symbolkrav om å utrydde ulven, viser det hvordan det vil framstå som «grønt». Miljøpolitisk stiller Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet i en suveren verstinggruppe av norske partier med svært lik praktisk politikk, tett fulgt av Høyre.

Jeg skjønner ikke hvorfor det er bedre og riktigere at Arbeiderpartiet, SV og Sp skjærer ned på sosiale ytelser og unnlater å satse på sykkel og kollektivtrafikk framfor økt bilbruk, enn at de «borgerlige» partiene gjennomfører den samme politikken. (Utheva i dag). Den naturlige regjeringa sett ut fra de faktiske standpunktene de norske partiene tar og handler i samsvar med, er en flerpartiregjering mellom Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Disse partiene er enige om alle strategiske og viktige utenrikspolitiske, næringspolitiske og miljøpolitiske spørsmål. En slik regjering ville klargjort de reelle politiske alternativene i Norge, og gjort det mulig å skape en kraftig og innsiktsfull opposisjon som kunne ha bremsa og snudd politikken i riktig retning.

Merkelig nok er «venstre»-politikere og mesteparten av journalistkorpset rasende forbanna på Kristelig Folkeparti, og særlig statsrådene Høybråten og Haugland for deres «moralisme». Det trass i at SV så seint som 1. mai i år prøvde å lokke KrF ut av Høyres favn, og de samme indignerte «moralisme»-kritikerne ikke har ett kritisk ord å si om ekstreme muslimer og sharia.

En «rødgrønn» regjering betyr også en gravlegging av SV som et opposisjonsparti. SV vil ikke få gjennom noe vesentlig av den opposisjonspolitikken det har stått for de siste 40 åra og samla støtte til. I toppen en returpantordning som er de tyske grønnes eneste resultat etter åtte års regjeringssamarbeid med de tyske sosialdemokratene. SV har alt tapt oppslutning ved å la Ap å framstå som et ledende opposisjonsparti mot markedsliberalismen. Altfor mange kjenner til Stoltenbergs politiske bedrifter og har lært at de ikke kan stole på det partiet han leder. Det er også lett for nåværende regjering å dokumentere at Stoltenberg i praktisk politikk har stått for noe helt annet enn det han nå prøver å gi inntrykk av.

I stedet burde SV droppet regjeringsalternativet med Ap, og ført en valgkamp for de økonomiske kjernesakene til SV de siste åra. SV er et parti oppstått av motstand mot Arbeiderpartiet, en motstand som det nå finnes større grunn til enn for 40 år sida. Å trekke seg nå, slik SV gjør ved å overlate det politiske lederskapet og initiativet til Ap, er som å bryte et maratonløp 100 meter før mål. Derfor går nå velgerne over fra SV til Ap. EU står med sine fire markedsliberalistiske friheter for den politikken som nå er så upopulær og som Ap også prøver å innbille folk at de er imot. Men for Arbeiderpartiet er det å få Norge inn som fullt medlem i EU en viktigere sak enn å opprettholde den «rødgrønne»-regjeringa. EU-kamp i samarbeid med Høyre, nok en gang. Denne klare politiske meldinga fra Ap kan jeg ikke forstå at «venstresida» ikke tar konsekvensen av, i stedet for å la seg bedra nok en gang av Aps politikk med venstre i opposisjon og høyre i regjering.

Artikkel i serien Med andre ord fra Klassekampen 25. juli 2005.