Treholtdommen: Blir ikke gjenopptatt — selvfølgelig ikke

Det kan ikke være tvil: Gjenopptakingskommisjonen kommer ikke til å gjenåpne Treholt-saka. Påtalemyndigheten er fornøyd med gjenopptakingskommisjonens undersøkelser — Treholts forsvarer advokat Stabell er det ikke. Etter at kommisjonens leder 16. februar i år hadde uttalt til NRK tekst-tv :

«Vi mener at vi har fått frem nye opplysninger som er relevante for vår avgjørelse av saken
– Som har stor betydning betydning for om saken kan gjenopptas eller ikke? Vi mener det ja, svarer Sæter.»

mente Hallvard Bakke i en kronikk i Klassekampen at det gikk i retning av gjenopptaking, mens jeg i mitt innlegg skreiv at det mer sannsynlig betyr avslag.

Politisk og moralsk er det ikke tvil om at Treholt har forbrutt seg mot sin arbeidsgiver Utenriksdepartementet, og dermed også det norske folket. Ved bak UDs rygg å ha hatt hemmelige møter med representanter for en fremmed stat, særlig på et tidspunkt vi var inne i vanskelige forhandlinger med Sovjet om delelinja i Barentshavet. Treholt må også ha hatt et unormalt stort og innbilsk ego for å tro at han personlig skulle fikse og ordne opp i disse forhandlingene, eller i de store spørsmål om krig og fred mellom øst- og vestmaktene i den kalde krigen. Det er å håpe at det er slike feil Treholt tenker på når han i det siste har uttalt til blant andre Aftenposten at «Jeg er ingen forfulgt uskyldighet». Jeg skreiv om dette i mitt første blogginnlegg om Treholt, 12. september i 2010:

Jeg veit ikke om noen som ikke mener at Treholt har gjort seg skyldig i brudd på tjenestemannsloven. Det må være åpenbart at bruddene ville ha ført til avskjed, og sikkert fengselsstraff et par-tre år i tillegg. Men altså spion for Sovjet mot betaling som gir 20 års fengsel? Er det egentlig bevist? Det såkalte «Pengebeviset» blei lagt fram midt under rettssaka for å bevise at Treholt mottok penger, masse dollar. Dollar som måtte stamme fra Sovjet. Og dermed at han var spion som skulle få tjue år bak lås og slå. Dette beviset er omstridt. Det var også Treholts tidligere forsvarer, avdøde Arne Haugestad, sitt hovedspor at det ikke kunne ha vært så mange dollar i konvolutten under ransakinga som aktoratet påstod. Men riksadvokat Busch mener at pengebeviset ikke var og er sentralt og viktig for spiondommen. Både om pengebeviset er holdbart, og/eller sentralt, er det uenighet om.

I tillegg er jeg ikke i tvil om at det ligger et bakteppe bak denne konflikten: Overvåkingspolitiet, og dagens Politiets sikkerhetstjeneste, er befolka med personer med et sterkt høyrevridd syn på nasjonale og verdenspolitiske konflikter. For dem er alle som har det disse mener er venstreorienterte synspunkter, en trussel og en fare. Som dagens motstandere mot datalagringsdirektivet? Sjefen for overvåkingspolitiet på 1960-tallet, Asbjørn Bryhn, sa jo offentlig at alle EU-motstandere utgjorde en nasjonal sikkerhetsfare. De som er opptatt av rikdom og penger, som de høyreorienterte jo er, for de vil jo gjerne kjøpe seg en villa til minst 30 millioner kroner i Holmenkollåsen, på Bygdøy eller tilsvarende steder, er lite begeistra for skatt og arbeidsmiljølov; disse er ikke en gruppe som er i det politiske politiets søkelys. Andre sentrale personer i forsvaret og sentraladministrasjonen er også utafor mistanke. Treholt var suspekt fordi han, merkelig nok, blei sett på som «venstre». Det var sikkert fordi han var mot militærjuntaens udemokratiske statskupp i Hellas, som Norge som Nato-medlem slutta opp om (i demokratiets navn). Til nød ser politiet på høyreekstreme galninger, men aldri blant de etablerte og respekterte grupper og folk. Det er ikke tilfeldig at overvåkingspolitiets resultater de siste 65 åra er så dårlige, for det politiske politiet ser i feil retning. Det høyrevridde sikkerhetspolitiet er i seg sjøl en nasjonal sikkerhetsrisiko.

Men altså til bevisene mot Treholt for spionasje og mulighetene for gjenopptaking etter de påstandene som blei lagt fram i boka «FORFALSKNINGEN». Forfatterne påstod, og mente å kunne bevise, at bildene av kofferten med pengene i konvolutten blei tatt etterpå. Bildene fikk forfatterne utlevert av Politiets sikkertjeneste med gjentatt forsikring om at dette var bildene som blei lagt fram i rettssaka.

• · I løpet av Gjenopptakingskommisjonens nåværende arbeid kommer det gjennom lekkasjer i Aftenposten fram at de bildene forfatterne fikk overlatt, og som forfatterne analyserte, likevel ikke var bildene som blei påstått lagt fram i rettssaka. Verken bildet av konvolutten med pengene, eller pengene bretta ut på et bord, og som åpenbart var feil. De riktige bildene hadde en av de pensjonerte etterforskerne fortsatt i et privat arkiv hos PST! Men blei disse «private» bildene faktisk lagt fram i rettssaka?
• · Analysen fra det engelske fotolaboratoriet konkluderer med at kofferten i bildet fra arrestasjonen av Treholt ikke har den tapebiten som er på kofferten i dag, men som var på de bildene forfatterne av boka Forfalskningen fikk utlevert og granska, og som skulle ha blitt tatt under ransakinga — før arrestasjonen! Gjenopptakingskommisjonen har, etter lekkasjer som har kommet fram, enten avvist analysen fra det engelske firmaet eller at det med tapebiten er et relevant poeng. For Aftenposten mente at to av laboratoriene overfor Gjenopptakingskommisjonen forsvarte at kofferten var snudd, slik at tapebiten kunne være på den andre sida enn den synlige, slik at politiets forklaring kan holde (at bildene av kofferten med penga i blei tatt før han blei arrestert.
• · Det foreligger en rekke uforenlige påståtte originaler av den skriftlige dommen, se Arild Rønsens artikkel i Klassekampen 16. mars.
• · Det beløpet, 15 000 $, og den fordelinga av sedler som blei påstått å være i konvolutten i pengebeviset, forutsetter kun én bestemt fordeling: 290 femtidollarsedler og 25 tjuedollarsedler. Hvor sannsynlig er det?
• · Lydbåndopptaket fra opplesinga av dommen i lagmannsretten er også borte.
• · Videre har pressekorpset i Norge bedt om en offentliggjøring av hele dommen. Det er avslått.
• · Statsadvokat Lasse Qvigstad og riksadvokat Tor-Aksel Busch er tross sin åpenbare personlige prestisje knytta til denne saka, erklært habile av regjeringa. Den tidligere lederen av Gjenopptakingskommisjonen, som sist avviste gjenopptaking av Treholtsaka, er nå leder av Politiets sikkerhetstjeneste og kommer med innspill mot gjenopptaking.
• · Jurister burde være eksperter på formaliteter. Det er i Treholtsaka svært mange mangler i formalitet, som en ikke trenger å ha mye forståelse av byråkrati og jus for å skjønne at ikke holder mål. Tilsatte i overvåkingspolitiet føler seg hevet over alminnelig norsk lov, og går ulovlige «snarveger» når de finner det hensiktsmessig. Som ulovlig videoovervåking og ransaking av Treholts leilighet.

Jeg må si at jeg ikke forstår at ikke de nye bevisene, eller riktigere påstandene, kan legges fram i full offentlighet i en ny rettssak utenom kommisjonens hemmelige drøftinger. Ville ikke det skapt en helt annen ro og aksept for at det er bevist med betydelig større sannsynlighet enn i dag at Treholt faktisk var spion, og at han fikk betalt for det? Jeg for min del støtter en slik framgangsmåte. Men forfatterne kan reddes, og kanskje Treholt og, hvis etterforskerne gjør alvor av å gå til rettssak mot forfatterne for falske anklager.

Det gjenopptakingskommisjonen skal vurdere, er om nye bevis, eller svekking av de framlagte bevis, kan føre til et annet resultat. Om «Det foreligger nye bevis eller nye omstendigheter som kan være egnet til å føre til frifinnelse eller gi mildere straff.» Hovedpoenget er om nye bevis eller «omstendigheter» «kan være egnet til å føre til frifinnelse…». Å vurdere omstendigheter kan gjøres helt uavhengig av bevisenes styrke. Det kan jo like godt være en politisk vurdering av mulighetene for hel eller delvis frikjenning. Og en trenger ikke mye politisk forståelse for å forstå at Treholt vanskelig kan frikjennes for spiondommen. Det dreier ikke en hvilken som helst sak. Det som står på spill er kanskje den viktigste av alle hegemoniske symbolsaker siden 1945 for den bestående maktstruktur og overvåkingspolitiets prestisje. Det dreier seg ikke om et simpelt juridisk overgrep mot en ressursfattig uførepensjonist. Jeg kan ikke forstå at det går i retning av gjenopptaking.