Treholtsaka: Er kjernen for streng straff eller politiets imperialistiske verdensbilde?

Det er ingen tvil om at Treholt har handla kriminelt og politisk uakseptabelt , og at han både er skyldig i avskjed og straff. Men spion mot betaling? Det er der striden står. Jeg viser til mitt blogginnlegg 12. september 2010: «Treholtsaka — forfalsket bevis for spionanklagen?».

Jeg kan gjøre Jahn Otto Johansens ord i Dagsavisen til min egne: «Det bildet som jeg tror blir stående av Arne Treholt, på tross av venners mytedannelser, er en usedvanlig selvopptatt mann som følte seg hevet over alle lover og regler og muligens så på seg selv som «a spy for peace». I virkeligheten sviktet han sin familie, sitt land og sine venner, ikke minst Jens Evensen… » Når Johansen legger til at han mottok penger, hvertfall det beløpet som er påstått i dommen, er det jo der stridsspørsmålet står. Vil dagens dom fra Gjenopptakingskommisjonen avklare spørsmålet om hvorfor han måtte dømmes til 20 år, og for eksempel ikke til tre år som hans nest siste forsvarer Arne Haugestad antyda straffen hadde blitt om pengebeviset hadde falt?

Det kan godt være at Treholts venner har skapt en myte om ham. Jeg for min del føler overhodet ingen sympati for hans handlemåte, ikke da han blei avslørt og ikke i dag. Det er for meg helt utenkelig å forsvare hans handlinger, han var hevet over tvil en streber som valgte sin egen veg. I håp om ekstra suksess, men som i stedet ble til et stort tap. Han er jo sjøl inne på det, ved å hevde at han ikke er feilfri. Jeg må ellers bemerke at twitter er oversvømma av nye deltakere som i en tydeligvis planlagt organisert heksejakt (fra sjukesenga?), der twittrere deltar i en samstemt fordømming og håning av Treholt. Toppen i uvitenhet tar twitreren @Rolfmk, Kvinnherad, lærer i økonomi (oversatt til norsk av meg, for han presenterer seg på engelsk i Norge), som twitrer: «Treholt er så 70-talls…». Så kunnskapsløs går det med selvsikkerhet an å bli, men så er han jo lærer i økonomi også. Treholt er overhodet ikke «70-talls». Heller er Treholt et eksempel på Frp-ernes eget 1990-tall: Der det gjelder på individuelt vis å mæle sin egen kake.

Jeg må si jeg har stussa på de stadig gjentatte markeringsinnlegga i Klassekampen av avisas faste spaltist, Hallvard Bakke, om at det med nødvendighet går mot gjenopptakelse i denne saka. Det er på kanten av å være naivt. Det gjelder dog den mest prestisjefylte saka for den norske statsmakta mellom 1945 og i dag. Det tilsier i seg sjøl at da er gjenopptaking ualminnelig usannsynlig. Man kødder ikke med bildet av en ufeilbarlig statsmakt i grunnleggende spørsmål — rett og slett. Jeg har indirekte tatt til motmæle mot Bakke i flere blogginnlegg, se alle mine Treholtblogginnlegg.

Og så kan det jo hende at kommisjonen faktisk har rett slik de påstår. Tenk om kofferten var snudd på bildet? På en måte ser jeg det som om gjenopptakingskommisjonen kommer med nytt materiale som svekker Treholts sak om at han ikke mottok mange penger. Men jeg synes det er merkelig at dette ikke blei lagt fram før. Hvorfor er arkivene i POT/PST privatisert? Hva slags holdning uttrykker en slik praksis?

Men uten sympati for Arne Treholt lurer jeg ikke likevel på om han fikk en for streng dom. En kan spørre seg hvorfor ikke «makta» i Norge kan være så romslig at den kan tillate seg å prøve spionanklagene på nytt, for å få plassert graden av hans forbrytelser mer riktig og dermed også dommen av han, for å skape oppslutning om et felles syn på Treholtsaka? Men det er ikke gjenopptakingskommisjonens oppgave, det er heller ikke rettsvesenets.

Hvis det er riktig, som Jahn Otto Johansen hevder, og som jeg tror, at Treholt var «en usedvanlig selvopptatt mann som følte seg hevet over alle lover og regler og muligens så på seg selv som «a spy for peace»… », så kan jo det brukes som et sterkt bevis på at Overvåkingspolitiet, i dag Politiets sikkerhetstjeneste, er svært så effektive og flinke i arbeidet. Men hadde en mann med samme forbrytelser ikke gitt uttrykk for at han hørte til Aps venstrefløy, han var vel mot Natos støtte til det «demokratiske kuppet i Hellas», ville han da blitt oppdaga? Jeg tviler litt på det. Men på den andre sida tilhørte jo Treholt alt makteliten, hvertfall en fløy av den.

Treholt er ikke så viktig i dag. Det er viktigere at vi har en overvåkingstjeneste som handler politisk riktig. Hvem rekrutteres egentlig inn i denne tjenesten, og hvilke syn utvikler de i tjenesten? Overvåkerne vikles inn i et internasjonelt vestlig imperialistisk syn, og deler ikke bare informasjoner, men også etterhvert synspunkter. Som med vår viktige samarbeidspartner Mossad (Israel)? PSTs perspektiv er USAs imperialistiske verdensperspektiv, som er regjeringas og dermed også SVs. Det er det viktigste. Og da kan vi spørre om vi har en pålitelig sikkerhetstjeneste.

SKUP-prisen 2011 — betryggende lojal

SKUP-prisen er journalistenes egen pris for framragende arbeid. (SKUP: Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse). Journalistene mener de er kritiske, og har en kritisk holdning til maktmennesker og verdens begivenheter. Som for eksempel til vedtak 1973 i FNs sikkerhetsråd og praktiseringa av den? Ja, det går vel klart fram?

Journalistenes vurderingsgrunnlag for hva som er kritisk, det er det de til enhver tid måtte tenke sjøl som riktig. Altså at deres tanker for hva som er rett, detter ned fra himmelen som udiskutable dogmer.

SKUP-prisen ble delt ut i går. I årsmeldinga for 2009 står det at «SKUPs prisjury består nå av leder Thor Woje (Romerikes Blad), Lars A. Kristiansen (NRK), Ida Grieg Riisnæs (Dagens Næringsliv), Kari Aarstad Aase (VG), Svein Brurås (Høgskulen i Volda), Anne Berit Bjørken (Adresseavisen) og Anne Hovden (Bergens Tidende).» «Prisutdelingen er av kommentatorer kalt "Norgesmesterskapet i journalistikk" og omfattes med betydelig prestisje», skriver SKUP på sin egen side om prisen.

Styreleder Thor Woje sier om begrunnelsen: « - Et enkelt case om Hjørdis på 85 som sto i sykehjemskø, ble til en stor avsløring av køer kommunene har ønsket å skjule og som derfor var ukjente for lokalbefolkning og sentrale myndigheter. Det bildet som er skapt av eldresektoren i den politiske debatten, viste seg ikke å stemme,» sa juryleder Thor Woje om begrunnelsen for hvorfor prisen gikk til denne TV 2-reportasjen. Og la til: « - Metodebruken i prosjektet har blitt til på veien. Hindringer førte til utvikling av nye metoder eller at gamle metoder måtte brukes på nye måter. Prosjektet preges av systematikk, troverdighet og god kildekritisk håndtering». Jeg gjentar: «Utvikling av nye metoder»? Casestudier, eller tilfellestudier som en professor i statsvitenskap helst vil kalle det, er jo et metodeområde med en omfattende nasjonal og internasjonal samfunnsfaglig litteratur. Tror journalistene at de har finni opp noe helt nytt? Da er de utrolig mer uvitende enn jeg kunne forestilt meg.

For meg har det siste året vært dominert av to store journalistiske bragder: Geir Selvik Malthe-Sørenssens og Kjetil Bortelids Mælands bok «FORFALSKNINGEN — POLITIETS LØGN I TREHOL-SAKEN». Og for det andre TV2s avsløring av amerikanske spioner i Norge, faktisk pensjonerte politiske overvåkere fra vår egen nasjons «Politiets sikkerhetstjeneste». Men disse sakene nådde ikke opp i SKUP-komiteen til hovedprisen. Jeg har ikke finni noen vurdering av hvorfor disse sakene ikke nådde opp. Kanskje finnes det journalistiske argumenter mot boka og TV2-avsløringa. TV2s spionavsløring kan kanskje sies å være et kompromiss, i og med at de faktisk fikk en mindre SKUP-pris. Når det gjelder Treholtsaka er jo forfatterne delvis lurt av PST, i og med at de er blitt forelagt bilder som er påstått lagt fram i retten, men som en PST-pensjonist påstod likevel ikke er de som ble lagt fram i retten. Men uten at noen veit hva som blei lagt fram i retten. Hva som faktisk er avgitt skriftlig dom, kan jo heller ikke dokumenteres av rettsapparatet.

Men jeg er ganske sikker på noe: Uansett hvor god Selvik Malthe-Sørenssen/Bortelids Mælands bok er, og særlig TV2s spionavsløring, er det tilnærmet politisk umulig for SKUP å gi hovedprisenprisen til disse to, med all den oppmerksom og motstand dette ville ført til. Den kritiske journalistikken ville fått de mest grunnleggende institusjonene til makthaverne i Norge mot seg. Og særlig deres mest sentrale mektige støttespillere. Det går ikke, det finnes da dog grenser for kritisk holdning!

Treholtdommen: Blir ikke gjenopptatt — selvfølgelig ikke

Det kan ikke være tvil: Gjenopptakingskommisjonen kommer ikke til å gjenåpne Treholt-saka. Påtalemyndigheten er fornøyd med gjenopptakingskommisjonens undersøkelser — Treholts forsvarer advokat Stabell er det ikke. Etter at kommisjonens leder 16. februar i år hadde uttalt til NRK tekst-tv :

«Vi mener at vi har fått frem nye opplysninger som er relevante for vår avgjørelse av saken
– Som har stor betydning betydning for om saken kan gjenopptas eller ikke? Vi mener det ja, svarer Sæter.»

mente Hallvard Bakke i en kronikk i Klassekampen at det gikk i retning av gjenopptaking, mens jeg i mitt innlegg skreiv at det mer sannsynlig betyr avslag.

Politisk og moralsk er det ikke tvil om at Treholt har forbrutt seg mot sin arbeidsgiver Utenriksdepartementet, og dermed også det norske folket. Ved bak UDs rygg å ha hatt hemmelige møter med representanter for en fremmed stat, særlig på et tidspunkt vi var inne i vanskelige forhandlinger med Sovjet om delelinja i Barentshavet. Treholt må også ha hatt et unormalt stort og innbilsk ego for å tro at han personlig skulle fikse og ordne opp i disse forhandlingene, eller i de store spørsmål om krig og fred mellom øst- og vestmaktene i den kalde krigen. Det er å håpe at det er slike feil Treholt tenker på når han i det siste har uttalt til blant andre Aftenposten at «Jeg er ingen forfulgt uskyldighet». Jeg skreiv om dette i mitt første blogginnlegg om Treholt, 12. september i 2010:

Jeg veit ikke om noen som ikke mener at Treholt har gjort seg skyldig i brudd på tjenestemannsloven. Det må være åpenbart at bruddene ville ha ført til avskjed, og sikkert fengselsstraff et par-tre år i tillegg. Men altså spion for Sovjet mot betaling som gir 20 års fengsel? Er det egentlig bevist? Det såkalte «Pengebeviset» blei lagt fram midt under rettssaka for å bevise at Treholt mottok penger, masse dollar. Dollar som måtte stamme fra Sovjet. Og dermed at han var spion som skulle få tjue år bak lås og slå. Dette beviset er omstridt. Det var også Treholts tidligere forsvarer, avdøde Arne Haugestad, sitt hovedspor at det ikke kunne ha vært så mange dollar i konvolutten under ransakinga som aktoratet påstod. Men riksadvokat Busch mener at pengebeviset ikke var og er sentralt og viktig for spiondommen. Både om pengebeviset er holdbart, og/eller sentralt, er det uenighet om.

I tillegg er jeg ikke i tvil om at det ligger et bakteppe bak denne konflikten: Overvåkingspolitiet, og dagens Politiets sikkerhetstjeneste, er befolka med personer med et sterkt høyrevridd syn på nasjonale og verdenspolitiske konflikter. For dem er alle som har det disse mener er venstreorienterte synspunkter, en trussel og en fare. Som dagens motstandere mot datalagringsdirektivet? Sjefen for overvåkingspolitiet på 1960-tallet, Asbjørn Bryhn, sa jo offentlig at alle EU-motstandere utgjorde en nasjonal sikkerhetsfare. De som er opptatt av rikdom og penger, som de høyreorienterte jo er, for de vil jo gjerne kjøpe seg en villa til minst 30 millioner kroner i Holmenkollåsen, på Bygdøy eller tilsvarende steder, er lite begeistra for skatt og arbeidsmiljølov; disse er ikke en gruppe som er i det politiske politiets søkelys. Andre sentrale personer i forsvaret og sentraladministrasjonen er også utafor mistanke. Treholt var suspekt fordi han, merkelig nok, blei sett på som «venstre». Det var sikkert fordi han var mot militærjuntaens udemokratiske statskupp i Hellas, som Norge som Nato-medlem slutta opp om (i demokratiets navn). Til nød ser politiet på høyreekstreme galninger, men aldri blant de etablerte og respekterte grupper og folk. Det er ikke tilfeldig at overvåkingspolitiets resultater de siste 65 åra er så dårlige, for det politiske politiet ser i feil retning. Det høyrevridde sikkerhetspolitiet er i seg sjøl en nasjonal sikkerhetsrisiko.

Men altså til bevisene mot Treholt for spionasje og mulighetene for gjenopptaking etter de påstandene som blei lagt fram i boka «FORFALSKNINGEN». Forfatterne påstod, og mente å kunne bevise, at bildene av kofferten med pengene i konvolutten blei tatt etterpå. Bildene fikk forfatterne utlevert av Politiets sikkertjeneste med gjentatt forsikring om at dette var bildene som blei lagt fram i rettssaka.

• · I løpet av Gjenopptakingskommisjonens nåværende arbeid kommer det gjennom lekkasjer i Aftenposten fram at de bildene forfatterne fikk overlatt, og som forfatterne analyserte, likevel ikke var bildene som blei påstått lagt fram i rettssaka. Verken bildet av konvolutten med pengene, eller pengene bretta ut på et bord, og som åpenbart var feil. De riktige bildene hadde en av de pensjonerte etterforskerne fortsatt i et privat arkiv hos PST! Men blei disse «private» bildene faktisk lagt fram i rettssaka?
• · Analysen fra det engelske fotolaboratoriet konkluderer med at kofferten i bildet fra arrestasjonen av Treholt ikke har den tapebiten som er på kofferten i dag, men som var på de bildene forfatterne av boka Forfalskningen fikk utlevert og granska, og som skulle ha blitt tatt under ransakinga — før arrestasjonen! Gjenopptakingskommisjonen har, etter lekkasjer som har kommet fram, enten avvist analysen fra det engelske firmaet eller at det med tapebiten er et relevant poeng. For Aftenposten mente at to av laboratoriene overfor Gjenopptakingskommisjonen forsvarte at kofferten var snudd, slik at tapebiten kunne være på den andre sida enn den synlige, slik at politiets forklaring kan holde (at bildene av kofferten med penga i blei tatt før han blei arrestert.
• · Det foreligger en rekke uforenlige påståtte originaler av den skriftlige dommen, se Arild Rønsens artikkel i Klassekampen 16. mars.
• · Det beløpet, 15 000 $, og den fordelinga av sedler som blei påstått å være i konvolutten i pengebeviset, forutsetter kun én bestemt fordeling: 290 femtidollarsedler og 25 tjuedollarsedler. Hvor sannsynlig er det?
• · Lydbåndopptaket fra opplesinga av dommen i lagmannsretten er også borte.
• · Videre har pressekorpset i Norge bedt om en offentliggjøring av hele dommen. Det er avslått.
• · Statsadvokat Lasse Qvigstad og riksadvokat Tor-Aksel Busch er tross sin åpenbare personlige prestisje knytta til denne saka, erklært habile av regjeringa. Den tidligere lederen av Gjenopptakingskommisjonen, som sist avviste gjenopptaking av Treholtsaka, er nå leder av Politiets sikkerhetstjeneste og kommer med innspill mot gjenopptaking.
• · Jurister burde være eksperter på formaliteter. Det er i Treholtsaka svært mange mangler i formalitet, som en ikke trenger å ha mye forståelse av byråkrati og jus for å skjønne at ikke holder mål. Tilsatte i overvåkingspolitiet føler seg hevet over alminnelig norsk lov, og går ulovlige «snarveger» når de finner det hensiktsmessig. Som ulovlig videoovervåking og ransaking av Treholts leilighet.

Jeg må si at jeg ikke forstår at ikke de nye bevisene, eller riktigere påstandene, kan legges fram i full offentlighet i en ny rettssak utenom kommisjonens hemmelige drøftinger. Ville ikke det skapt en helt annen ro og aksept for at det er bevist med betydelig større sannsynlighet enn i dag at Treholt faktisk var spion, og at han fikk betalt for det? Jeg for min del støtter en slik framgangsmåte. Men forfatterne kan reddes, og kanskje Treholt og, hvis etterforskerne gjør alvor av å gå til rettssak mot forfatterne for falske anklager.

Det gjenopptakingskommisjonen skal vurdere, er om nye bevis, eller svekking av de framlagte bevis, kan føre til et annet resultat. Om «Det foreligger nye bevis eller nye omstendigheter som kan være egnet til å føre til frifinnelse eller gi mildere straff.» Hovedpoenget er om nye bevis eller «omstendigheter» «kan være egnet til å føre til frifinnelse…». Å vurdere omstendigheter kan gjøres helt uavhengig av bevisenes styrke. Det kan jo like godt være en politisk vurdering av mulighetene for hel eller delvis frikjenning. Og en trenger ikke mye politisk forståelse for å forstå at Treholt vanskelig kan frikjennes for spiondommen. Det dreier ikke en hvilken som helst sak. Det som står på spill er kanskje den viktigste av alle hegemoniske symbolsaker siden 1945 for den bestående maktstruktur og overvåkingspolitiets prestisje. Det dreier seg ikke om et simpelt juridisk overgrep mot en ressursfattig uførepensjonist. Jeg kan ikke forstå at det går i retning av gjenopptaking.

Treholt: «Nye opplysninger som er relevante for vår avgjørelse av saken» — hva betyr egentlig det?

Fra NRKs nettside i dag, leder i Gjenopptakingskommisjonen Helen Sæter blir intervjua:

«– Vi mener at vi har fått frem nye opplysninger som er relevante for vår avgjørelse av saken, sier Sæter til NRK.

– Som har stor betydning betydning for om saken kan gjenopptas eller ikke?

– Vi mener det ja, svarer Sæter.»

Reint umiddelbart kan en tru at det er nye opplysninger som fører til gjenopptaking. Men det kan jo like godt være nye relevante opplysninger som tilbakeviser det som kommer fram om bildene i boka «Forfalskningen». Eller et varsel til omverden og «det bestående Norge» om at det går i retning av delvis gjenopptaking. Men jeg kan ikke tro på noen form for gjenopptaking før jeg ser det.

Interessant er det også at politispanerne fra den gang i følge dagens nettside på NRK blir sitert på at de planlegger rettssak mot forfatterne av boka. Dette er også gjengitt på vg.no. Det tyder ikke på at de har fått motbør i Gjenopptakingskommisjonen.

Både Treholts forsvarer og Politiets sikkerhetstjeneste har nå fått kommisjonens foreløpige funn til uttalelse. Om kort tid kommer helt sikkert den foreløpige rapporten til å bli offentliggjort i husorganet til Politiets sikkerhetstjeneste, VG, Verdens Gang.

Treholt kan uansett selvfølgelig ikke frikjennes fullstendig, verken juridisk eller moralsk. Se også mitt blogginnlegg om dette. Men det står om det er bevist at han har mottatt penger fra Sovjetunionen, og dermed kan dømmes som spion. Eller bare har vært forvirra og fullstendig på politisk villspor i en form for personlig stormannsgalskap.

Det er helt uforståelig at de bildene PST i dag mener er det bevismaterialet som blei lagt fram i retten, de bildene som er gjengitt i boka FORFALSKNINGEN, kan være tatt på ei seng i Treholts soverom. Men åpenbart på et kontor, noe også et prøvebilde på den utleverte negativfilmen viste. Skal PST frikjennes, må det jo legges fram andre bilder, eller gis en ualminnelig god forklaring på at de arkiverte bildene likevel ikke var de som blei lagt fram i retten. Samme om tape-biten på stresskofferten. Det må være ualminnelige gode forklaringer som kan tilbakevise de ekstremt grundige fototekniske analysene som konkluderte med at tapebiten ikke fantes på kofferten da Treholt blei arrestert.

Jeg tror ikke Treholtsaka blir tatt opp igjen, delvis som er det som er aktuelt. Jeg tror det rett og slett ikke er politisk mulig.

SISTE, Aftenposten kl 23.19 i dag:

«De to nye rapportene, som er bestilt av kommisjonen, konkluderer også med at det ikke er noen synlig tapebit på Treholts koffert på «fornebubildet».

Dette er tatt av PST rett før Treholt ble arrestert.

Men mens britiske LGC er helt sikre («strong support») på at fraværet av tapebiten på fornebubildet ikke skyldes at Treholt holder kofferten «feil vei» på bildet – altså at tapebiten ikke kan finnes på den andre siden av håndtaket på kofferten som er usynlig på bildet - så åpner de to andre rapportene for at kofferten kan være nettopp det.


Men rapportene konkluderer ikke sikkert – noen vei.»

Dette peker i retning av ikke gjenopptaking. For i slike saker gjelder ikke det at påtalemyndigheten må bevise noens skyld. Men det motsatte prinsipp, at det er den dømte som må bevise sin uskyld. Her står også PSTs og hele den offentlige kongelige verdighet på spill; da blir det ikke lett.

Til Ingjald Ørbeck Sørheims minne: Hans siste avisinnleggg

Ingjald Ørbeck Sørheim var en viktig og interessant stemme i det offentlige rommet. Og en radikal uredd stemme på Arbeiderpartiets venstre fløy. I det siste tok han også parti for palestinerne, mot den ukritiske støtten til Israel. For Treholt var Ørbeck Sørheim en viktig støttespiller, omtrent fra første stund. Til hans minne gjengis hans innlegg i Dagsavisen, 16. september, to dager før han døde, «Hvem skal rydde opp», der emnet er «Hvem vokter hvem?»:

Hovedaktører i Treholt-saken leder i dag rettslivet i Norge: Aktorene Busch og Qvigstad er riksadvokat og førstestatsadvokat. Sakens dommer Tore Schei er justitiarius i Norges høyesterett. Janne Kristiansen ledet kommisjonen som avviste gjenopptakelse i 2008. Kort etter ble hun leder for det hemmelige politi, PST, hovedansvarlig for dagens skandale. Statsadvokat Stein Vale var påtalemaktens mann i gjenopptakelsessaken, før nestleder i POT (nå PST). I fjor skrev han en meget problematisk bok om Treholt-saken.

Aftenposten drøfter habilitetsproblemet på lederplass 13.9. og kritiserer de jusspolitiske talsmenn for Høyre og Frp. Det er rett at tidligere rolle som aktor ikke automatisk gir inhabilitet. Men slik jeg leste de to talsmenn ga de ikke uttrykk for dette. De la vekt på det fundamentale – allmennhetens tillit til rettssystemet.

Konstellasjonene her er så spesielle at det må være legitimt at stortingspolitikere reiser tvil om hvor troverdig det er å sette dypt involverte aktører til å stå for oppryddingen. Som representanten Astrup (H) sier 14.9: «Dette er personer som har investert så mye prestisje i å få Treholt dømt, at det kan være grunn til å spørre om de er forutinntatt».

Astrup mener habiliteten må vurderes av en uavhengig instans, «det er ikke tilstrekkelig å proklamere egen habilitet».

Meget alvorlige spørsmål trenger seg på i denne saken: Visste ledere i politi og påtalemyndighet om det fabrikkerte beviset? Hvorfor fulgte ingen opp den dokumentasjonen Arne Haugestad la fram i boken «Kappefall», etter 20 års intenst arbeid? Han ga sterke grunner for at beviset ikke kunne være ekte. Hvorfor avslørte ingen i gjenopptakelseskommisjonen eller påtalemyndigheten det den kritiske journalist Geir Selvik maktet?

Vi behøver ikke spørre hvor Stortinget var: Alle unntatt to stemte for å frata Treholt lønn og pensjon lenge før rettssaken. Georg Apenes og Åge Hovengen sto oppreist, alene. Hva gjør vi når systemet råtner innenfra? Hva gjør vi dersom politiet lyver? Hvordan kan folket ha tillit til politi, påtalemyndighet og domstoler hvis de berørte ledere blir sittende i sine embeter og derfra leder etterforskning, eventuell tiltale og rettergang som kan berøre dem selv?

Aftenposten treffer godt når de spør hvor klokt det var av riksadvokaten å sette statsadvokat Stein Vale på saken. Vales bok i 2009 forega å gi «den endelige sannheten» om Treholt-saken. Aftenposten har full dekning for å skrive: «Boken «Teppefall i Treholt-saken» er dessuten så full av feil og misforståelser at vi er sterkt i tvil om hva den tidligere overvåkingsmannen Vale har forstått av saken». 14.9 opplyser Aftenposten at Vale har trukket seg fra saken som følge av den tvil som er reist. Dette var en overmoden konklusjon. Det overraskende og kritikkverdige er at riksadvokaten ikke selv innså dette.

Geir Selvik opplyser i sin bok at Janne Kristiansen i gjenopptakelsessaken først var innstilt på å utlevere negativene til pengebevisbildene. Etter samtale med Vale snudde hun og sa til den sakkyndige professor Hådem at kommisjonen hadde vedtatt å droppe nye undersøkelser av pengebeviset «fordi det kun ville være av marginal interesse for saken». «Marginal» er nok ikke ordet her.

Nære personforbindelser og lojalitetsbånd blant jurister kan true rettssikkerheten og folkets tillit til rettsstaten. Ansvaret ligger nå hos riksadvokat Busch. Han bør gjøre to ting:

1. Erklære seg inhabil. Da blir alle hans underordnede inhabile.

2. Foreslå for sin overordnede, Kongen i statsråd, å oppnevne en setteriksadvokat.

Bare uhildede folk kan gjenreise folkets tillit til at rettferdighet skjer i vårt land. Spørsmålet er det evige: Hvem vokter vokterne?

Se ellers den interessante nettdebatten som ligger etter Sørheims innlegg på dagsavisen.no.

Ikke inhabile? Men Qvigstad og Busch skal jo granske seg sjøl!

Det er lagt fram påstander om at påtalemyndigheten i Treholtsaka la fram forfalskete bevis. Riksadvokat Busch har nå bedt førstestatsadvokat Lasse Qvigstad om å granske om påtalemyndigheten la fram forfalskete bevis. Det virker ganske naturlig.

Men hvem er de personene Busch og Qvigstad skal granske for å ha lagt fram forfalska bevis i Treholt-saka! Jo, nettopp Qvigstad og Busch! «Går det an, det´a?». Ja, det gjør visst det. Det dreier seg jo om ei sak der hele det norske overvåkingspolitiets og den norske statens politiprestisje står på spill.

Høyres stortingsrepresentant Nikolai Astrup har bedt om at deres habilitet skal vurderes, i følge Aftenposten nett 14.09. Professor i rettsvitenskap, Eivind Smith sier i følge Aftenposten nett til NTB: «Men det at spørsmålet om deres habilitet kan reises, taler for at de bør tas av saken, mener han. I så fall må det oppnevnes en setteriksadvokat, sier Smith.»

Men fagdirektør Sylvia Peters i Politiavdelingen i Justisdepartementet sier merkelig nok, at dette ikke er Justisdepartementets bord. For påtalespørsmål er ikke noe Justisdepartementet har noe med, der er Riksadvokaten suveren! Det må for det første være et viktig prinsipielt spørsmål, for det betyr at riksadvokaten er gitt en særstilling der han kan hindre anklager mot seg sjøl å bli behandla. Derfor kunne tidligere riksadvokat Dorenfeldt ha en så suveren posisjon? Dette må da være et rettssikkerhets spørsmål?

Men til den konkrete saka, kan, når Qvigstad og Busch gransker seg sjøl, komme til at Qvigstad og Busch gjorde straffbare handlinger i forbindelse med Treholtsaka og foreslå seg sjøl straffa??

Qvigstad spilte en helt sentral rolle for å hindre at det kom fram at konvolutten ikke kunne inneholde så mange penger som påstått. Med hjelp av Overvåkingspolitiets sine agenter på NTH kritiserte Qvigstad «konvoluttekspert» Ingolf Hådem sine beregninger alt før Hådem hadde endelig konkludert og før han sendte sine beregninger inn til påtalemyndigheten. Qvigstad presset i følge boka Forfalskningen, side 127, Hådem til å konkludere som han ville. Qvigstad var altså ikke interessert i uavhengige fakta. Qvigstad hadde en konklusjon som passet med hans påstand i anklagen, og den arbeidet han sterkt for at ikke skulle svekkes av brysomme fakta. Det er ikke slik en polititjenestemann skal opptre etter våre prinsipper. Er det sannsynlig å tro at dagens førstestatsadvokat Qvigstad skal komme fram til at statsadvokat Qvigstad i Treholtsaka har opptrått klanderverdig og straffbart? Hva? Really? Det er ennå en stund til jul…

Det er helt uforståelig at det ikke blir et sterkt politisk press mot at Qvigstad og Busch skal granske seg sjøl. Det er interessant at de sjøl tviholder på sine posisjoner. Men her er vi kommet i en situasjon at de som er mest høylydt og sterkest i sitt forsvar for liberale rettsstatsprinsipper, kan bli avslørt for det de er: kortsiktige forsvarere av egne politiske posisjoner og økonomiske interesser — mer enn gjerne på tvers av de prinsippene de påstår at de støtter. Prinsipper er bare taktiske politiske argumenter mot politiske motstandere, framført med makt og uten ubehagelig lys fra en påstått kritisk presse.

Treholtsaka - forfalsket bevis for spionanklagen?

Jeg hører ikke til dem som har vært så opptatt av om spiondommen mot Treholts har skyldtes en konspirasjon av det lukkete og åpenbart politisk sterkt høyre-orienterte overvåkingspolitiet. Treholt hørte ikke til en politisk retning som min. Han var ikke noe aktiv i det store allmenne studentmiljøet jeg vanket i, trass i at jeg var oppe til de samme eksamenene som han bare et år seinere. Treholt ville gjøre karriere i Arbeiderpartiet, noe som av politiske grunner, særlig Aps kraftige støtte til USAs krig mot Vietnam, var helt utenkelig for meg. På venstresida var det samtidig ei gruppe som så det som viktig å forstå og samarbeide med Sovjet-blokka, mens jeg hørte til den retninga som var like mot Sovjet som mot USA.

Da Treholt blei arrestert for spionasje til fordel for Sovjet-unionen, forsøkt dokumentert med bildet av ham sammen med Titov i Wien, tok jeg det for gitt at dette var i samsvar med virkeligheten. At en byråsjef i UD reiser rundt på egen hånd og har hemmelige møter med andre staters representanter, og særlig representanter for andres staters etterretningsorganisasjoner, var og er for meg helt utenkelig, uakseptabelt og kriminelt. Jeg har ikke hatt stor forståelse for alle dem som på Arbeiderpartiets venstrefløy og andre venstreerklærte som har forsvart Treholt som uskyldig dømt.

Der har jeg nok vært litt upresis. Treholt er dømt for en rekke forhold der han sjøl innrømmer at han har opptrådt klanderverdig i. Men han, og hans støttespillere, har alltid hevdet at han aldri har vært spion for Sovjetunionen, aldri har levert dokumenter som kan ha skadet Norges sikkerhet eller fått betaling for å gjøre dette. Og det er det som er grunnlaget for spiondommen og at dommen førte til så mange år i fengsel. Som han sjøl sier til Aftenposten: « - Jeg er ingen forfulgt uskyldighet. Jeg erkjenner at livet ikke alltid er så enkelt å forholde seg til og at man iblant gjør noe man kan angre på i ettertid. Men det betyr ikke at man har gått rundt og solgt statshemmeligheter! sier Treholt…»

Grunnlaget for spiondommen er at lagmannsretten med Høyesteretts tilslutning har funnet det bevist at Treholt har tatt imot penger, og mye penger, 15 000 dollar som var mye på 1980-tallet og er mye i dag. Fordi han har fått så mye penger, må det ha vært verdifulle dokumenter han har overlevert til Sovjet. Den såkalte «sirkelargumentasjonen». Men det er ikke bevist hvilke dokumenter med fare for rikets sikkerhet, som er overlevert Sovjet. Og det er også bare påstander om hvor mye penger det var han skulle ha fått. Derav det såkalte «pengebeviset». Under en ransaking i Treholts leilighet, før han ble arrestert, fotograferte overvåkingspolitiet innholdet i Treholts koffert, der det var en konvolutt med penger i. Treholts tidligere forsvarer, avdøde Arne Haugestad, forsøkte å bevise at den konvolutten på bildet til overvåkingspolitiet ikke kunne inneholde så mye penger. Han kom ingen veg med det sporet.

For, den personen som er kilden og utgangspunktet for den nye boka til Geir Selvik Malthe-Sørenssen og Kjetil Bortelid Mæland, «Forfalskningen - Politiets løgn i Treholt-saken», sa at rett nok var Haugestad på sporet, men han leita feil. For kilden sa at overvåkingspolitiets bilder er ikke tatt i Treholts leilighet før han ble arrestert, men rekonstruert i overvåkingspolitiets kontorer lenge etterpå! Forfatterne dokumenterer på overbevisende måte at så er tilfellet. Treholts koffert før han ble arrestert, hadde ikke et klistremerke som er på alle bilder seinere. Overvåkingspolitiet har et vell av bilder av kofferten som de ikke har kontroll over, og bare ett sett på tre er lagt fram for retten. Og ett av originalfotoene er temmelig avslørende. På samme negativrullen som de tre bildene som ble lagt fram for Lagmannsretten og Høyesterett, viste seg å være et negativ før disse tre. Og dette første bildet viste klart og tydelig at bildene ikke var tatt som påstått på Treholts uoppredde seng, men på et moderne kontor! Hvilket? Jo, nettopp!

Det er åpenbart at bildene er tatt etter det de er påstått å være tatt. Det betyr ikke at politiet ikke har ransaket leiligheten hans og funnet penger på det tidspunktet de hevdet. Men at de ikke har notert det ned da. Det er først etterpå at påtalemyndigheten kom på at bevisene for en spiondom ikke holdt, og at det trengtes mer bevis. Og så konstruerte de et bevis i ettertid, for ingen vil vel finne ut det? Det er bare det at politiet i så fall har forfalsket et bevis, og det er svært alvorlig. Større rettsskandale enn både Moen-saka og Liland-saka, mente både Harald Stanghelle og Arne Strand.

Det er fortsatt sånn her i dette landet at staten må bevise noens skyld, det er ikke slik at vi må bevise at vi er uskyldige. Treholt kan ha vært Sovjetspion, eller kunne ha blitt det, og han kan ha fått penger, mye, men det må bevises! Kan det ikke det, er vedkommende uskyldig. Forfalska bevis er verre enn verst, rett og slett straffbart. Det er slik vårt rettssamfunn eksisterer, og må eksistere.

Dette blir litt av ei suppe med mange sentrale personer involvert på begge sider. Overvåkingspolitiets nåværende sjef, (ja, jeg vet at det heter Politiets sikkerhetstjeneste, PST, nå), er Janne Kristiansen. Hun avviste for to dager siden til VG-nett at dette var noe interessant og viktig. Og viste til Gjenopptakelseskommisjonens siste vedtak om dette i 2008. Og hvem var sjef for Gjenopptakelseskommisjonen da? Jo, nettopp Janne Kristiansen! Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad skal vurdere om påstandene i boka skal etterforskes. Hvem var hovedanklager i Treholt-saka? Lasse Qvigstad!

Det må gå mot frifinnelse for Treholt om spionanklagene. I så fall er det synd at hans far og Haugestad ikke skulle få oppleve det.

Og enda et poeng, enda mer interessant: Etter at Gunvor Haavik Galtung ble tatt, sa etterretningskilder at Sovjet hadde en enda større sentralt plassert spion i Norge enn henne. Hvis ikke Treholt var den store sentralt plasserte spionen, hvem var, eller er, det da?