Galtung: «Vestens krig mot Gaddafi»

Johan Galtung er sterkt mislikt og en konstant årsak til irritasjon ikke bare blant høyrevridde som Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv og statsviter Bernt Hagtvet, men av hele den hegemoniske norske medieoffentlighet. Klassekampen trykker i dag på kronikkplass Galtungs artikkel fra Inter Press Service, Journalism and Communication for Global Change, THE WEST'S WAR AGAINST GADDAFI. Siden det er SKUP-konferanse i dag, burde Klassekampen vært en sentral kandidat til SKUP-prisen for å gjøre Galtungs tanker kjent, siden de er så provoserende for alle dem som forvalter den udiskutable sannheten i Norge. Jeg gjengir noen poenger fra Johan Galtungs kronikk her.

«Vestens krig mot Gaddafi

…Det er riktignok ikke noe historisk i FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973, vedtatt 17. mars. En resolusjon som beskyttet sivile i alle kriger, inkludert en flyforbudssone over Gaza, Bahrain, Pakistan, Afghanistan, ville ha vært historisk. Men på samme dag som resolusjon 1973 ble vedtatt, skapte Nato overskrifter ved å drepe flere sivile i Afghanistan, i noe som ser ut til å være en daglig rutine.

Det som nå skjer, er en intervensjon som støtter én side mot den andre. Dette kalles vanligvis for krig.

… ikke går inn for at Nato skal okkupere Libya. Men den hadde med USA-parolen «med alle nødvendige midler».

Om vedtaket i sikkerhetsrådet, hva kjennetegner det: …den britisk-amerikansk-franske trioen representerer mindre enn en halv milliard mennesker, mens de fem som avsto (Brasil, Russland, India, Kina og Tyskland) utgjør halvparten av menneskeheten. Tyskland er det største europeiske Nato-medlemmet, og Nato skal være basert på konsensus. Enn viktigere: Blant dem som avsto, er to støttespillere i Shanghai Cooperation Organisation (SCO), Kina og India (ikke fullverdig medlem, men observatør) og Brasil, det største landet i Latin-Amerika. Stort sett er Libya-intervensjonen «vesten mot resten», Nato mot SCO. Og alle snakker om et vagt alternativ: våpenhvile og megling. La oss håpe at de kommer til å sette handling bak denne retorikken, og det snart.

Den tredje makten er islam, men der Nato og SCO bruker statsterrorisme (soldater dreper sivile), har noen elementer i islamske land med USA-støttede autoritære styrker brukt terrorisme (sivile dreper sivile). Den som vinner støtte fra de islamske landene, vil styre verden. Nato er nå i krig med fire av dem, med Danmarks Anders Fogh Rasmussens, som skaffet seg mange fiender blant muslimer ved å nekte å ha en dialog om Muhammed-karikaturene, som generalsekretær.

… Nato-aksjonen har bekreftet skremmebildet av landene som koloniserte Afrika — Storbritannia, Frankrike og Italia. For å beseire Gaddafi og troppene hans kan man komme til å trenge bakketropper.

Det er åpenbart at ingen skal stå og se på når et regime brutalt angriper sitt eget folk — hvis Gaddafi hadde gjort virkelighet av retorikken sin. Alle andre midler skulle vært tatt i bruk, inkludert å skyte ned krigsflyene hans med raketter fra marinefartøy. Men, som noen på US National Public Radio påpekte: «President Obama har skutt flere raketter enn alle andre fredsprisvinnere til sammen». Og de har truffet alle slags mål, i luften og på bakken. Hva blir neste skritt?

…Fienden reduseres til en person som skal hates. Orwells oppskrift fra boken 1984 tas i bruk. Milosevic, Hussein, bin Laden, nå Gaddafi. Grunnlaget er også lagt for Castro og Chavez, men enn så lenge uten oppfølging. Det er et paradoks at vesten, som har skapt ideen om en sosial kontrakt som folket kan endre — Rousseau mot Hobbes — er fokusert på bare én person og så lite på folket. …

Om opprørerne mot Gaddafi: Men hva står de for? Man kan anta at de kommer til å tillate direkte utenlandske investeringer i olje og en militærbase eller to, av takknemlighet og for å sikre seieren. Og USA kommer til å få det de har forsøkt å få til i lang tid, en militærbase i Afrika.

.…I Libya er det kanskje millioner som misliker Gaddafi, men liker mye av det han har oppnådd. Vesten kan komme til å bli ofre for egen «ett land — en person»-doktrine og begå enda en langvarig, tragisk forbrytelse mot menneskeheten.»