Høyres utdanningsansvarlige rikspolitiker Elisabeth Aspaker går ut med et gammelt Høyre-frieri: La elevene gi karakterer på lærerne! For er det noe som er greit å skylde på når karakteren ikke er som ønsket, er det lærerne. Dette etter at Høyre i flere år har gitt inntrykk av at Høyre er utdanningens parti, og for å bruke et statsvitenskapelig uttrykk, er «sakseier» for skole og utdanning. Som sakseier har Høyre også profilert seg på å gi læreren autoriteten tilbake for å skape ro og orden i klassen. Dels i motstrid til uklare anarkistiske SV-tendenser. Som tidligere lærer i videregående skole veit jeg at Høyre-elevenes krav har vært et helt annet enn ro i klasserommet og framdrift i undervisninga. Nemlig alt som kan bygge opp under deres ideologiske symbolparole «Elevene er kundene, lærerne er tjenerne!».
Nå er det interessant nok ikke Aspaker sjøl som står fram og fronter hennes utspill, men Høyres nestleder Jan Tore Sanner. Han modererer Aspakers krav, men innrømmer samtidig at elevenes kritikk av lærerne har vært et gammelt Høyrekrav som han sjøl gikk i spissen for å kreve for over tjue år sida.
At det må være et samspill mellom lærer og elev, er åpenbart og ikke noen tvil om verken i lærerutdanninga, blant lærerorganisasjonene eller i skolesamfunnet for øvrig. Dette er det ikke noen uenighet om som trenger søkelys som et krav om påtrengende og umiddelbare offentlige reformer. Men læreren må være den ubestridte autoriteten, og trygt kunne velge den posisjonen uavhengig av hva mer eller mindre taleføre overklasseelever måtte mene. Det er ikke slik Høyre hevder at «Elevene er kundene, lærerne er tjenerne!». Ja, lærerne er tjenerne. Men kundene er ikke elevene, men det offentlige og deres læreplaner! Slik det har vært i årtusener. Det er politikerne med deres vedtak som er lærernes foresatte og som gir dem arbeidsoppdraget, ivaretatt av rektorene. Derfor er det slik: Lærerne er i skolen fordi de kan noe; de har kvalifisert seg til lærerjobben. Elevene er i skolen fordi de ikke kan noe. Verken om faget, om pedagogikk eller konsekvenser av å la de taleføre overta styringa, kan elevene noe. Hvorfor er de der ellers? For å ha et sted å være? Å si at elevene er de kunnskapsrike er overflatisk frieri på linje med å dele ut sukkertøy, vise video i timene eller love skattelette.
Det er et viktig forhold som professorsønnen Sanner behendig ser bort fra, eller hvertfall unnlater å si noe om. Som han gjorde da han støttet utbyggingen av Gullaug sykehus, noe som sterkt ville svekket hans eget lokalsykehus Bærum sykehus. Uttrykksevne og villighet til kritikk av lærerne er noe som ikke er likt fordelt blant elevene. Overklassebarna er selvfølgelig mer aktive enn de andre, og har hørt hjemmefra hvordan en lærer skal oppføre seg og hva hun har lov til å gi uttrykk for. Og disse barna, som far, er vant til å eie «sannheten». Høyres frieri til elevene er ikke annet enn et uttrykk for å privatisere den offentlige skolen og ta omkamp om læreplanene i klasserommet via sine egne barn.
Av erfaring veit jeg at er det noe Høyre og politikere fra både Arbeiderpartiet og også Rødt er enige om, så er det at lærerne er problemet og at de har skylda for deres dårlige skoleresultater og uheldige skolegang, og til dels til også livsskjebne (Ap og Rødt). Riktignok går noe av kritikken fra venstre mot lærerne at de har vært for ettergivende overfor de velstående og flinke elevene, og oversett elevene med minst ressurser. For det er fortsatt sånn at det statistisk sett er farens lønn som bestemmer hvilke karakterer elevene får. Men Høyres offensive elevfrieri har dessverre et bredt politisk nedslagsfelt.
Lærere er viktig, det veit jeg fra min egen skoletid. Men at alle elever skal ha like god kjemi med alle lærere og at alle lærere skal være enere, det er urealistisk å forvente. Å venne seg til å forholde seg til lærere som mennesker en ikke vil omgå privat, er å lære å bli voksen. Lærere vil totalt og for hver enkelt elev fordele seg som i alle andre forhold etter normalfordelinga. Det er en tilfeldighet som hører livet til. Så får elever, foreldre, lærerkolleger og ikke minst rektor i fellesskap sørge for at de lærerne som er udugelige, blir det eller begår overgrep, fjernes. Uten Høyre-byråkratiske grep som bare er uttrykk for simpelt popularitetsjag.
Det er litt merkelig at Høyre vil gå ut og sjøl svekke sitt inntrykk av å være et parti som prioriterer utdanning og ro i klasserommet. Sanner innrømte jo også i Politisk kvarter i NRK 2 i dag morges, at Høyres krav om at elevene skal tallfeste eller rapportere på en blankett hva de synes om lærerne sine, er et nytt byråkratikrav overfor skolen. Hans forsvar var imidlertid at Høyre-byråkrati er bedre enn enn SV-byråkrati. Men byråkrati er vel byråkrati uansett hvem som forvalter det, Sanner? Dessuten gir markedsorientert politikk mer offentlig byråkrati, jf for eksempel anbudsregelene og internfaktureringa i offentlige etater.
De politiske kommentatorene står i kø for å tildele Høyre både flertall i kommunestyrene og mange ordførere etter valget i september. Men meningsmålinger er ikke valg, og er mer betydningsløse enn treningskamper i fotball. Og Høyre må merkelig nok være nervøse foran valget. De tør ikke sitte i ro, men kommer både i Oslo, Drammen og på riksplan med utspill som neppe kan være gjennomtenkte. Utspill der de setter sin nåværende høye oppslutning på spill. Nervene deres setter oppslutninga deres i spill – heldigvis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.