Johan Kaggestad årets vinner av sykkelprisen — hvorfor?

På årets sykkelkonferanse på festmiddagen i kveld i Håkonshallen vil Johan Kaggestad bli tildelt sykkelprisen for 2010, noe som alt ble gjort kjent gjennom TV2s morgensending i dag tidlig. For sin innsats for å spre sykkelentusiasme gjennom sin kommentatorpraksis fra TV2 sine sendinger fra Tour de France. Kaggestad har også utgitt ei bok om å komme i form med sykkel — utgitt av Syklistenes Landsforening. Kaggestad har åpenbart bidratt til å oppmuntre til et positivt syn på «sykling», hva som nå menes med det. Det fortjener han takk for.

Jeg stiller meg likevel tvilende til riktigheten av at tildelinga til Kaggestad er den markeringa sykkelinteressene har behov for nå. Syklistene har et krav til samfunnet, kombinert med et tilbud. «Vi krever å få sykle til jobben, raskt og trygt. Slik blir framkommeligheten blant de øvrige trafikantene bedre, mange flere menneskers helse blir bedre og statens helseutgifter reduseres». Dette er et krav samfunnet gjennom sine politiske myndigheter og politiske partier avviser – nærmest samstemmig. Løftene har sittet løst de siste 30 åra, men den avgjørende gjennomføringa av de viktige tiltaka som sammenhengende sykkelnett i byene, har uteblitt. Derfor er det ikke nok en gang rosende omtale av sykkelbruk som burde belønnes. Ikke ett negativt ord sagt om Johan Kaggestad, snarere tvert imot, men noe i nærheten av en politisk aktivist, en som kan få politikere til å prioritere sykkel på bekostning av andre trafikkinteresser, er han ikke.

Mitt forslag til sykkelprisen var bloggeren Olav Torvund. Han har over lengre tid på en entusiastisk, kritisk, kunnskapsrik og konstruktiv måte arbeidet for tilrettelegging av sykkeltiltak i Oslo. Det ville blitt en pristildeling med den politiske retninga sykkelinteressene nå trenger. Når konkurrenten til Kaggestad som prismottaker var arrangøren av sykkelrittet Birken, viser dette at priskomiteen, som er styret i Syklistenes Landsforening, forstår lite av hva som gir de politiske resultatene som sykkelsaken i Norge nå trenger. Det nytter ikke å innynde seg hos mektige og populære aktører som TV2 og andre, og som medlemsbladet også gjør, overfor reisemål i Israel. SLF signaliserer svakhet og hjelpesløshet ved sitt «Vi vil være snill venn med de mektige».

Syklistene har gjennom organisasjonen Syklistenes Landsforening i årtier argumentert med fornuft og konstruktive forslag overfor de politiske myndighetene. Å stole på fornuft og argumenter er SLF som politisk aktør aleine om. Syklistene må ta i bruk sanksjonsmidler, og skaffe seg slike, som for eksempel trafikkaksjoner. Da kan fornuften og kunnskapene komme til bruk og gi resultater. Neppe før.