Byrådslederens sommerfinte er Egon Olsen-«Jeg har en plan» verdig

Oslo bystyre har vedtatt sykkelplaner i 1977, 1990, 1999 og 2006. Ingen av dem er gjennomført. Se min oppgave «Plan på plan på plan», sammendrag. I februar 2006 vedtok bystyret at sykkeltiltakene de da vedtok skulle være fullført i løpet av 2009. Sommeren i år var tiltaka i indre by ikke en gang påbegynt.

Statsminister Jens Stoltenberg sa 30. mars i år til Finansavisen at «det går altfor sakte» med sykkelvegutbygginga i Oslo. Men statsministeren mente det skyldtes den krevende planprosessen, og det var en akseptabel og nødvendig følge av vårt demokratiske styringssystem.

Etter at all handlingslammelsen og unnvikelsene blir stadig mer kjent, og pinlige for alle de største partiene i bystyret, slo byrådsleder Stian Berger Røsland til med en offensiv i sommer. Byrådslederen tok selvkritikk og lovde satsing på sykkel. Nå skulle alle planer fullføres i løpet av to-tre år, og for å oppnå dette skulle det under samferdselsbyråden opprettes en midlertidig sykkeletat. Både byrådslederen og Fremskrittspartiets bilentusiast, samferdselsbyråd Jørn Kallmyr, lot seg intervjue på sykkel og med hjelm i flere medieoppslag, blant annet i NRKs Østlandssendinga der også jeg er intervjuet.

Nå har byrådet lagt fram budsjettet for 2011, og dermed kan vi få avklart om byrådslederens/samferdselsbyrådens løfter er nok en plan i den lange rekka av planer. Og det er det. Riktignok er beløpet som er avsatt på 84 millioner kroner, men hva skal det gå til? Det sies det ikke noe om. Men det skal bygges hele 1,8 km sykkelfelt! Hvor? Hvordan går det med planene? Hele 56 km gjenstår av sykkelvegnettet. Og den midlertidige sykkeletaten skal etter mine informasjoner ikke opprettes, men det skal i stedet bli et sykkelprosjekt.

Lederen i Oslo SLF, Torstein Bremset, skriver dette på Oslo SLFs Facebook-side 6. august: «Byrådslederen sier at de nå skal intensivere arbeidet med sykkelutbyggingen. Det har byrådet sagt hvert bidige år i 11 år. Men som vi vet, nesten ingeting har skjedd. Hva er det de skal gjøre annerledes nå i forhold til før? Hvorfor skal vi tro dem denne gangen?»

Oslos lokallag av SLF, Syklistenes Landsforening, kommenterer budsjettet slik i min redigering: Skuffende Oslo-budsjett: Bilparkering omtales som viktigere enn sykkeltiltak, og det sies ikke noe om hva de 84 millioner kroner skal brukes til. Som SLF spør: det er ikke mulig å vite «hva som går til sykkeltiltak når budsjettposten inkluderer planlegging, vedlikehold og utbygging av både gang- og sykkelveier».

Vi kan konstatere det ikke er noe i planene denne gangen heller. Det er rett og slett ikke vilje. For evne har oslopolitikerne åpenbart. Men de vil ikke gjøre noe som kan hindre bilkjøring og bilparkering i sentrum. Det er hovedmålet deres, ikke sykkelveganlegg. En trenger verken å forby bilkjøring eller fjerne alle parkeringsplassene for å tilrettelegge for sykkel. Men å forby og fjerne plassene der det er nødvendig for å legge til rette for syklistene. Olav Torvund skriver om dette i et blogginnlegg.

Sykkel er et individuelt transportmiddel, og ikke noe for kollektivt innstilt partier som SV og Ap. Og tidligere et fattigdomssymbol for dem som ikke hadde råd til motorisert transport. Derfor er sykkel ikke noe interessant for gammelmodige partier som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Høyre tar ikke sin ideologi på alvor, og satser ensidig på bilbruk. Venstre kunne blitt sykkelpartiet, som et individuelt borgerlig parti, men trives med å støtte Høyres og Frps sykkelfiendtlige politikk.

Det eneste som nytter er å gjøre som i Stockholm, å stille egen sykkelliste ved kommunevalget og tvinge fram sykkelanleggene i byrådsforhandlinger etter å ha kommet på vippen. — Når skal vi begynne arbeidet med sykkellista?