Meningsløs diskusjon om antall uførepensjonister — skjuler kampen for lavtlønte deltidsstillinger

Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Robert Eriksson har gått til felts mot regjeringa for å jukse med arbeidsledighetstalla, og Høyres stortingsrepresentant og statsviter Torbjørn Røe Isaksen har hengt seg på. På Dagsnytt 18 i går sa Eriksson at det er de svakeste som er transportert ut av arbeidslivet, i det han ga inntrykk av at dette er regjeringas skyld. «– Det forteller meg at regjeringen Stoltenberg bevisst har tatt de svakeste fra arbeidslivet og transportert dem over på trygdeordninger, for nettopp å holde arbeidsledigheten lav, sier Robert Eriksson, sosialpolitisk talsmann i Fremskrittspartiet til NRK.»

Dette er for det første et merkelig motargument mot regjeringas skryt av at arbeidsledigheten i Norge er lav sammenliknet med andre land, særlig i Europa.

Frp og Høyre anklager i virkeligheten Ap for at det ikke er fullt statsstyre i Norge, og at det derfor er regjeringa som bestemmer om noen skal ha arbeid eller få pensjon. Men det er faktisk ikke sosialisme i Norge, det er overlatt til først og fremst private arbeidsgivere, og deretter selvstendige offentlige arbeidsgivere, å bestemme både hvor mange tilsatte som hver enkelt bedrift skal ha og hvem de skal ha. Det er utrolig at Eriksson og Isaksen kan snakke som om de ikke er fullstendig klar over dette.

Jeg har vært i arbeid noen år, både som underordna og dels i en lederstilling med ansvar både for løpende personalforvaltning og med å tilsette folk. Forholdet er at det ikke er plass til alle i det norske arbeidslivet. Det er faktisk arbeidsledighet i Norge. Mange som vil jobbe får ikke jobb. Hvordan kan det da bli plass til alle de andre? Det er ikke nok ordinære vanlige arbeidsplasser i Norge til alle som er i «yrkesaktiv alder», og langt færre kan jobbe med de krava som må stilles i det effektive norske arbeidslivet. Arbeidstakerne blir sakte pressa ut, ikke av regjeringa, men av de krava arbeidsgivere i dag må stille til sine arbeidstakere. Jeg har tidligere skrivi om at uførepensjonsordninga er et konkurransefortrinn for Norge. Det gjør at vi kan ha de mest effektive arbeidstakerne i jobb, samtidig som de utstøtte gjennom uførepensjon får kjøpekraft til å holde den økonomiske sirkulasjonen i samfunnet i gang.

Jeg kan ikke forstå annet enn at Isaksen og Eriksson vil nivået på uførepensjonen til livs. Det vil også Ap-regjeringa. Men regjeringa ser nok ikke for seg i samme grad som Eriksson og Isaksen at vi skal få et arbeidsliv som i USA, med kortvarige deltidsjobber til 50-60 kroner timen. Det er også det eneste logiske resultatet av en mer reindyrka kapitalisme.

En forsker fra FAFO-miljøet, Kåre Hagen, sikkert også en forsker statsråd Hanne Bjurstrøm har hørt om, har tidligere deltatt i diskusjonen om uførepensjonen og slått til lyd for at staten bør stille motkrav til stønadsmottakerne, om at de gratis skal måke snø, drive med forefallende vaktmesterarbeid o.l. Og kanskje også selge pølser på bensinstasjonene?

Dessuten er det grunn til å holde seg til de faktiske talla. Det gjør ikke politikerne. Statsminister Jens Stoltenberg snakka for et par uker sida om 750 000 uførepensjonister. I går snakka de tre nevnte politikerne om 680 000 i yrkesaktiv alder utafor arbeidslivet. Hvem er disse? Ifølge Nav er det 299 568 som i følge siste telling har uførepensjon. 71 431 er samtidig registrert arbeidsledige. Økningen i antall uførepensjonister var i 2009 på 1,6 % av den totale arbeidsstikken, ca 3 300 av 2,0 milloner arbeidstakere.

Pr. august i år mottok 170 000 personer arbeidsavklaringspenger. Det er disse som politikerne regner som uførepensjonister. Men uførepensjonister er de jo ikke. Arbeidsavklaringspenger erstatter yrkesrettet attføring, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad. I det siste året har dette antallet riktignok økt med 10 %.

Uførepensjonen er til for å brukes. Med så mange eldre og kvinner som vi har i det norske arbeidslivet, må vi regne med et frafall. Uførepensjonen er ikke en utgift, men en viktig inntekt for det norske næringslivet. Som en tidligere direktør i Rikstrygdeverket sa: Uførepensjonen er det viktigste distriktspolitiske virkemidlet i Norge. (B. I. Walmann).

Er det for mange arbeidsledige i Norge er det ikke for høy skatt som er problemet, men for lave lønninger der arbeidsgivere kan tenke seg å ansette noen. Spørsmålet er: Må de sette opp lønna for å få noen til å jobbe for seg, eller skal de vente på at Høyre og Frp skal kunne tilby dem underbetalt arbeidskraft?