Tenk på et tall, skriv en psykiatrierklæring. Eller hvordan imøtekomme et politisk krav om «korrekt» erklæring?

Så kom den nye psykiatrierklæringa om Anders Behring Breivik. Uansett hva den måtte inneholde av faglige riktige konklusjoner, må det være tillatt å være litt «motstrøms» og si at konklusjonen blei som krevd.


Reint umiddelbart og strafferettslig skulle det være uvesentlig om Breivik blei erklært tilregnelig eller ei. Poenget er at han utført noen uhyrlige handlinger, og at han har oppført seg sånn at han aldri kommer til å slippe ut i samfunnet igjen på minst 20 år, enten han blir diagnostisert sånn eller sånn.


Men politisk, særlig fra «venstre», er det uhyre viktig å få Breiviks handlinger erklært utført av en frisk og tilregnelig person. Da kan en nemlig oppnå noe som er viktigere enn å få Breivik dømt, og det er å kriminalisere og kanskje forby enhver mening som en kan hevde skulle være noe i nærheten av det Breivik måtte mene. Men til det er å si: Sjøl nynazister i Norge, som det er så mange som kanskje ti i tallet her i landet, driver ikke med drap i et omfang som Breivik gjorde. Heller ikke noen i Sian (Stopp islamiseringa av Norge) eller andre utgrupper. Heller ikke litt ekstreme sympatisører av Frp, sterkt innvandringsfiendtlige Frp-talspersoner, eller statssekretærer som er så ekstreme at de sender folk med avslåtte asylsøknader ut av landet. Det er behovet for merkelapp-argumentasjon som gjør det så viktig å få Breivik friskmeldt. Så vellykka som «rasist»-merkelappen har vært mot enhvert innvandringskritisk eller religionskritisk argument, gjør at en også vil kunne bruke Breiviks avskyelige — og uforståelige — handlinger til å imøtegå andre synspunkter med å si: Dette betyr i sin konsekvens massedrap! — Men argumenter som ikke kan nyttes uten å bruke Breivik som konsekvens, kan ikke brukes.


Et annet og viktigere poeng, er rettens begrunnelse for å be om ny erklæring. Det har dommerne hevdet å være «hensynet til den alminnelige rettsoppfatninga». Men retten dømmer ikke etter slike oppfatninger, den dømmer etter bevis og vedtatte lover. Faktisk er det et av rettsstatens kjennetegn at folkedomstolens hevngjerrige og tilfeldige makt fratas innflytelse. Folkets rettsoppfatning finnes det heller ingen dokumentasjon på, bare journalistenes.


At psykiaterne med denne erklæringa svekker tilliten til egen profesjon, vil sikkert mange fryde seg over. Jeg vil beklage det, for fortsatt tror jeg psykiatere, med og uten piller, representerer en faglig ressurs som kan være til svært stor nytte for mange med psykiske lidelser.