Tilregnelighet, fascisme og krigsfare

I den pågående rettssaka mot massemorder Breivik har det lenge vært en diskusjon om Breiviks politiske syn og hans helsetilstand. Særlig har journalister og politikere diskutert og blanda seg inn i den såkalte rettsmedisinske vurderinga som de rettsoppnevnte har gjort av Breivik. Jeg har reagert på de krava som er framsatt i den offentlige debatten under henvisning til «den alminnelige rettsoppfatning». For det er ikke «den alminnelige rettsoppfatning», representert av journalister og politikere, som skal avgjøre eller legge premissene for skyld og straff i den enkelte sakene, men rettsapparatet etter fastsatte lover og prosedyrer. Men rettsapparatet er jo foreløpig et samfunnsområde mediearbeiderne ennå ikke kontrollerer — til sin store irritasjon.

For min egen del vil jeg mene at det er vanskelig å forstå at Breivik ikke er tilregnelig, og at han ikke har vært det i den lange prosessen fra planlegging, forberedelse og til gjennomføring. Han har jo uttrykt at han ønsket å drepe, planlagt og gjort et konkret valg av hvem han ønsket å utrydde. Han forstod at noen måtte dø, og gjorde jo til og med unntak for én enkelt person. Det er selvfølgelig vanskelig å forstå at han egentlig har skjønt hva han har gjort, slik jeg kjenner mennesker i Norge og i andre land. Men derfra til å fastslå at hans handlinger er «utilregnelige» i normal forstand, er vanskelig å forstå. Det er jo så uhyrlig at det er utenkelig i vår del av verden nå. For i vår tid sitter massemordene bak skrivebord og signerer utryddelser og bombetokter, de driver ikke personlige løpende henrettelser slik som Breivik gjorde. Likevel er de skyld i fleres død enn Breivik, men de straffes ikke, de tildeles i stedet fredspriser.

Psykose? For noen av oss som mener vi har opplevd maniske og kanskje psykotiske personer, virker ikke Breivik særlig psykotisk i rettssaken, av det vi har fått sett og fått gjengitt at han har sagt og oppført seg. Han kan selvfølgelig ha vært det i gjerningsøyeblikket gjennom selvinntatt dop, men han har jo planlagt det bestialske han har utført.

Jeg blir ikke det minste opprørt om Breivik blir erklært for utilregnelig eller psykotisk, for han blir sittende inne mesteparten av sitt resterende liv likevel. Nødvendigvis. Men i så fall synes jeg psykiaterne kanskje bør begynne å bruke andre betegnelser enn tilregnelighet/ikke tilregnelighet, i og med at det er så lett for oss medisinsk usakkyndige å legge noe helt enkelt «normalt» i tilregnelighetsbegrepet. Det bør jo også kreves litt om karakteristikken «utilregnelighet» skal kvalifisere til straffrihet.

Det er heller ikke noe politisk problem om Breivik blir erklært for utilregnelig. Breivik ønskes framstilt som den store helstøpte fascisten. Derfor er det et sterkt politisk krav om at han skal bli dømt som tilregnelig, særlig er det et krav fra det såkalte «venstre». For meg er det ikke nødvendig for kampen mot fascismen at han erklæres som tilregnelig. Breivik kommer uansett til å bli et unntak og et sidespor i kampen mot fascismen. Han er ingen typisk representant for fascistene, det er å gjøre det altfor enkelt for seg sjøl. Breivik er som noen særinger opptatt av at det er Arbeiderpartiet som er den store politiske faren for velstående folk i Norge. Det er et sært tradisjonelt historisk overklassesjikt fra 1920-tallet som eksisterer den dag i dag. Sist ute var den pensjonerte skipsrederen i Bergen med sin kronikk i Bergens Tidende forrige uke, Dan Odfjell. De hater, som Breivik, Ap over alt i verden. Men da forstår de lite av politikk og hvordan Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet fungerer. Arbeiderpartiets og sosialdemokratiets historiske misjon er å sikre kapitalistene og markedskreftenes makt ved å hjelpe dem til å sikre deres makt mot noen få ubetydelige begrensninger som motytelser, tilpasset historiske politiske konjunkturer.

Breivik forsøkes plassert inn i en situasjon der svært mange på venstresida tror at fascismen er i ferd med å reise seg igjen. Kampen mot denne innbilte og nært forestående fascistiske og nazistiske maktovertakelsen i Europa og Norge gir inspirasjon til mange på venstresida i en ellers slitsom kamp mot redusert velferd der kampen for framskritt er fraværende. Og for mange et innbringende levebrød, som for religionshistorikeren Terje Emberland. Men det er svært lite som tyder på at fascismen og nazismen står foran noen umiddelbar statlig maktovertaking i den samme form som Hitlers eller Mussolinis, eller noe liknende, og med stor folkelig oppslutning i noe land. Det kan selvfølgelig skje, men det er lite som tyder på at de dominerende kapitalistiske og imperialistiske krefter er misfornøyd med dagens politiske ledere i USA, Europa eller i Norge. De politiske lederne, og de som representerer «opposisjonen», støtter fullt opp om vestlige angrep på oljeland og andre strategiske land for Vesten. Den norske rød-grønne regjeringa med SV er en slik pro-kapitalistisk og pro-imperialistisk krigshisserregjering som utgjør en større fare for folk i Europa og verden enn dagens spede tilløp til fascisme, ikke minst fordi den framstår i fåreklær.

Kampen for å stemple Breivik som symbolet på fascismen og derfor er den kampen som er den viktige politiske kampen i dag, er uttrykk for det jeg kaller feil analyse av verdenssituasjonen, og av den politiske situasjonen i Norge.