22. juli: Jeg beklager!

Jeg har både familie og venner. Dør de, vil det gå innpå meg og påføre meg sorg. Lenge. Det vet jeg fra de jeg kjente og som har dødd. Men jeg kjente ingen av ungdommene på Utøya, og jeg kjenner ingen som kjenner noen som ble drept der. Jeg kjenner bare en som var på jobb i regjeringskvartalet da bomben smalt. Da blir det for meg som psykiater Finn Skårderud uttaler til Klassekampen 21. juli: «Vi bør ikke overdrive hvilken betydning 22. juli har hatt for den norske hverdagen.…det er grunnleggende i menneskets natur å skulle vende tilbake til det normale. Det er ofte det som opprører sørgende, når de ser at folk rundt seg fortsetter livene sine og går videre, …».

Sånn var det på uterestauranten på Arbeidersamfunnets plass i Oslo få dager etter 22. juli 2011. Gjestene der oppførte seg helt som vanlig; det lyste ikke personlig sorg ut av ansiktene og væremåten deres. Selvfølgelig er det forferdelig og avskyelig å drepe 69 mennesker kaldblodig og skade mange, ansikt til ansikt, slik Breivik gjorde. Som bomben hans som drepte 8 og skadet mange i regjeringskvartalet. Ekstra ille fordi dette var politisk begrunnet. Men fordi jeg ikke kjenner noen av dem, blir avstanden så stor til de drepte og skadde at jeg ikke klarer å forholde meg annet enn kjølig forståelsesfullt til disse dødsfallene og deres pårørende — som til alle andre dødsfall og pårørende jeg får høre om.

For meg dør det altfor mange mennesker helt unødvendig  som resultater av politiske vedtak. Hvert år dør det minst 200 mennesker i trafikkulykker i Norge, og mange tusener blir hvert år skadd i trafikkulykker. Én alvorlig togulykke, og kanskje hundre kan bli drept. Ulykken med oljeplattformen Alexander L. Kielland i 1980 førte til at 123 mennesker druknet. I 1990 døde 159 (136 nordmenn) etter påsatte branner på fergen Scandinavian Star. Rundt ni millioner mennesker dør av sult hvert år, og 1,5 millioner barn under 5 år dør av diare. Hver dag fôres vi om massedød i ulykker og i krig verden over. Og norske soldater er sendt ut i krig til Serbia, Afghanistan og Libya, og like mange som Breivik kaldblodig henrettet, har blitt drept i disse landene på vegne av den norske staten.

Jeg har all mulig forståelse for foreldre, familie og kjente til de drepte. Ut fra egen erfaring skjønner jeg hvordan de har det. Men jeg kan ikke hjelpe med min egen personlige sorg, bare med min forståelse og sympati.

Dagens Næringsliv 21. juli intervjuer en rekke kjente personer om Norge er blitt forandret etter 22. juli i fjor. Det gis ikke noe entydig svar blant disse om Norge er politisk endret. Iver Aastebøl, oppgitt som leder i Rød Ungdom (men tidligere?), sier: «…22. juli ble ikke den vekkeren det burde vært. Rommet for hatefulle holdninger er større nå. Grensen for hva som aksepteres er flyttet til hvorvidt du bruker vold eller ikke. På den måten blir det like ille å være ekstremt mot rasisme som ekstremt for rasisme». Ali Esbati, en som Breivik ønsket å henrette på Utøya, men som slapp unna, mener det er «sterke krefter som fremstiller terroren som noe adskilt fra den politiske debatten og fra samfunnet generelt, noe som gjør det vanskeligere å lære noe av den.» Og leder i Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, beklager: «Det har ikke blitt noe vannskille i debatten, som det kunne ha blitt».

Fellesnevneren for forklaringa til disse tre, er at de åpenbart mener at Breiviks handlinger skulle fått en rekke mennesker til å skifte standpunkt slik at nesten alle ble enig med Aastebøl, Esbati og Partapuoli om innvandringspolitikken, asylpolitikken og om integreringsspørsmål. Det har folk altså ikke blitt. Det skuffer dem. At de sjøl enten tar feil, eller ikke er gode nok til å argumentere for sitt syn, virker ikke som en mulighet for dem.

Med fare for å bli tatt til inntekt for å støtte Breiviks syn og handlinger, har jeg i avisinnlegg gjengitt på denne bloggen, tillatt meg å stille spørsmål om Breivik har latt seg lede av en ideologi, eller om han har funnet opp ideologien for å passe til sine ønskete drapshandlinger. Og som et forsvar for et mislykket liv i forhold til ambisjoner som han sjøl, hans familie og sosiale miljø i et delvis deklassert typisk vestkantmiljø har forutsatt. For blant de mange med ekstreme høyresynspunkter, er det bare Breivik som, helt aleine, uorganisert, har utført så bestialske handlinger.

Det er hevet over tvil at høyreekstremister er voldelige, særlig norske, og det er beklagelig hvis Politiets sikkerhetstjeneste, som har sånn tiltrekningskraft fra høyreorienterte og som alltid sikrer seg rekruttering fra slike politiske miljøer, fortsatt skal være blind for høyreekstremistene. Men hvor mange er de høyreekstreme, og hvor farlige er de? Nettdebattene blir skjemma av rappkjefta kommentarer som høyst sannsynlig blir tasta ned i ensomhet. Jeg har spurt en som har god greie på slike miljøer, og vedkommende mente at disse dominerende nettdebattantene neppe utgjør flere enn rundt ett tusen personer, og at de er uorganiserte. Ett tusen uorganiserte, om de så er to tusen, og så får de så stor oppmerksomhet av statsministeren og særlig det politiske miljøet til venstre for midten? Er det å være virkelighetsorientert?

Drapene 22. juli 2011 er påstått politisk motivert, og ramma hvertfall seriøs og ønsket politisk og demokratisk virksomhet. Det fortjener og må få politisk oppmerksomhet og markering. Men det kommer 22. juli hvert år framover. Skal hver 22. juli feires like omfattende hvert år? Vil det ta seg ut å markere det mindre for hvert år? Svekker vi ikke da det budskapet vi mener drapene skal sende ut?

Det kan tenkes at jeg har et snev av beundring for det totalitære. Der alle gjør det samme og mener det samme. For meg har «det samme» vært noe som skal være bevisst frivillig. Men denne mulige teoretiske hangen til «enhet» har blitt motarbeidet av min enda mer inngrodde hang til å være imot kravene om innordning, for å få meg til å gjøre og mene det som alle rundt meg har krevd av meg. Kanskje derfor har jeg problemer med det sterke mediekjøret i dag.

Jeg må bare beklage, jeg synes det blir for mye omfattende sorg for hendinger de fleste av oss ikke kan ha et personlig sorgforhold til, bare politisk. Med heldagssendinger i radio og tv. Jeg kan ikke skjønne annet enn at markeringene dekker over reelle politiske uenigheter. Også bevisst? 

Finn Skårderud advarer oss mot å bli for selvhøytidelige. «Det var ikke alle som stod på Youngstorget og sang «Barn av regnbuen». — Jeg tror man skal passe seg for å bli for samlet. Da vil de som er annerledes føle seg enda mer utenfor. Utfordringen er å ikke bli for opptatt av «oss». … Hvis vi blir for selvhøytidelige på vegnet av vi-et, dytter vi mennesker som allerede står på kanten av samfunnet utenfor. …«utanförskap», det skal vi være årvåkne for. Den 22. juli fikk vi se hva det kan føre til å føle seg utenfor fellesskapet».

Hva kan vi gjøre for å hindre framveksten av synspunkter som fører til at massemorderen Breivik ikke får noen etterfølger(e), og for å utvikle en politikk som legger til rette for at alle mennesker skal få muligheter til å realisere seg selv og til fritt å ha samkvem med andre? En diskusjon om hvordan vi skal klare å få til en slik politisk praksis er jeg sterkt for, og vil gjerne bidra til. Særlig ser jeg fram til en debatt som kan være konkret løsningsorientert, og der målet ikke blir en konkurranse i å vise moralsk overlegenhet. Det tror jeg blir en utfordring for de selverklærte venstreorienterte.

Mediestrømmen i dag blir for mye for meg. Dagfinn Nordbø skriver på twitter at vi ikke må glemme at dagen i dag «også er dagen for rennafart gjennom vidåpne dører».

Jeg har tenkt å følge med på fotballrunden i dag kl 16. Sammen med noen titusener. Jeg er ikke helt aleine om å  tenke på noe annet. Markeringa av 22. juli er helt på sin plass. Men er den riktig dimensjonert?