Følgen av Breiviks diagnose: Et tapt argument

Så erklærte de oppnevnte rettspsykiaterne Anders Behring Breivik som en sjuk person med diagnosen paranoid schizofreni. Mer enn det var uventa, ble det et politisk sjokk, og aller mest: et politisk tap. Det «anti-rasistiske» Norge er i sjokk. De har basert mye av sin argumentasjon for ubegrensa innvandring og aksept av og gjeninnføring av nedkjempa religiøse skikker på at «Islamofobi betyr massedrap» eller «Rasisme ender i massedrap». Det er en behagelig debatteknikk. I følge Rødts «rasismeprogram», er det rasisme å sende tilbake avviste innvandrere og avviste asylsøkere. Det rammer jo sterkt Ap og regjeringa inkludert SV, i og med at det er nettopp det regjeringa gjør.

Det er noen som tror på åpenbart uriktige ideer som at enhver muslim er i Europa som soldat for å islamisere Europa med vold. Sentrale politikere fra Frp støtter opp om slike gruppediskriminerende argumenter, mens de omfavner reaksjonære kristne. Men det er ikke dermed sagt at de går rundt og skyter folk, har oppfordret til det eller har den minste skyld for Breiviks avskyelige handlinger. Tenk om en annen paranoid schizofren person hadde gått løs på finanselitens klakører på Økonomisk institutt på Blindern, på ledelsen i Finansdepartementet og i Noregs Bank, og skutt og drept flere titalls av dem med begrunnelsen at disse arbeidet mot folkets økonomiske interesser og motarbeidet en nødvendig sosialistisk revolusjon. Begrunnelsen er jo helt korrekt. Men skulle en da gjøre sosialistiske partier og sosialistiske agitatorer medansvarlige for denne syke mannens drap?

Nei. Kampen for ubegrensa innvandring og for gjeninnføring av religiøse diskriminerende skikker må nå føres uten at en kan påstå at de som er uenig står for massedrap. Det er en mye vanskeligere oppgave. Heldigvis.