Kommentar til Anders Heger om Richard Herrmann

Anders Heger har i sin faste kommentar i Dagsavisen 26.06.2010 omtalt Richard Herrmanns død under overskriften «Stemmen» med kommentaren «De lager ikke journalister som Richard Herrmann lenger».

Jeg er ikke så opptatt av spørsmålet om Richard Herrmann var en god journalist eller ikke. Jeg er tydeligvis eldre enn Heger, og jeg tente ikke på Herrmanns kåserireportasjer, uten at det skal brukes mot Herrmann. Jeg konstaterer at mange likte han, og han hedres som en stor formidler av britisk historie og nåtid.

Men jeg husker også dette, gjengitt etter Hans Fredrik Dahls artikkel om Herrmann i Store Norske Leksikon etter Norsk Bibliografisk Leksikon:«1966 ble han kalt hjem til Marienlyst for å overta etter Halfdan Hegtun som leder av utenriksavdelingen. Her ble han imidlertid innhentet av fortiden, da Dagbladets Jan Eklund i artikkelen “Det skal være en grense” på avisens vegne reiste protest mot at “folk som sviktet for 25 år siden” skulle kunne få en så fremtredende stilling. Dette uforsonlige møtet med Norge fikk Herrmann til å snu og vende tilbake til London, der han fortsatte som korrespondent.» Bakgrunnen var at Herrmann under krigen, i 1941, «fikk tilbud» om jobb i Norsk Telegrambyrå som da var under kontroll av de tyske naziokkupantene, og Herrmann måtte melde seg inn i NS for å få den etterlengta journalistjobben. Hans Fredrik Dahl som har skrevet denne SNL-artikkelen, skreiv videre i artikkelen jeg viste i forrige lenke: «medlemskapet varte for Herrmanns del bare noen uker. I forståelse med ledelsen opptok de det de anså som et proforma medlemskap for å holde landets sentrale nyhetsinstitusjon unna reell NS-innflytelse. Linjen viste seg like fullt effektiv, idet NTB gjennom okkupasjonsårene ble basis for atskillig illegal informasjons- og etterretningsvirksomhet, som også Herrmann deltok i. Men ved oppgjøret etter krigen ble slike tilfeller sett strengt på. Selv om de fleste NTB-medarbeiderne unngikk strafferettslig forfølgelse, bestemte Norsk Presseforbund ved sin æresrett at Herrmann og andre skulle utelukkes som medlemmer for en bestemt tidsperiode.» Andre journalister valgte andre motstandslinjer enn Herrmann og hans politiske journalistvenner, som også mange av hans medstudenter gjorde. Hans Fredriks Dahls påstand om at linja med å gå inn i NTB var en vellykka motstandsstrategi, kan det stilles spørsmålstegn ved i og med at Dahl generelt er meget vennlig stemt til NS-medlemmenes argumenter for sin okkupasjonsvennlige linje (av mange kalt forræderi), og dermed også til dem som var motstandere av okkupasjonen, men som ville «samarbeide» med okkupantene «om fred». Dahl setter vel snart satt likhetstegn mellom okkupantenes støttespillere og motstandsbevegelsen?

Herrmanns kortvarige medlemskap i NS og arbeid for et nazikontrollert NTB, trenger ikke svekke Herrmanns popularitet og anseelse som kåsør eller journalist. Men om det ikke er noen hovedsak: også hans valg under krigen hører med i helhetsbildet. Særlig hvis han aldri kommenterte dette, for eksempel i 1966 da striden stod som hardest, men bare dro snurt tilbake til sitt kjære England igjen.