Verdens militærutgifter, økt med 49 % siden 2000. Forgjeves, eller nyttig?

Det svenske fredsforskningsinstituttet sipri offentliggjør i dag en oversikt over verdens militærutgifter. Fra 2008 til 2009 økte de med 5,9 %. USAs økning på 47 milliarder dollar utgjør 54 % av økninga. Og av de landa det finnes tilgjengelig data for, økte 65 % av landa militærutgiftene. I Asia og Indonesia var oppgangen sterkest, de økte militærutgiftene sine med 8,9 %.

"Många länder ökade de offentliga utgifterna under 2009 som ett sätt att öka efterfrågan för att bekämpa recessionen. Trots att militära utgifter inte vanligtvis var en stor del av dessa ekonomiska stimulanspaket, så skars de inte ned heller ", förklarar Dr Sam Perlo- Freeman, chef för SIPRI:s projekt om militärutgifter. "Siffrorna visar också att militära utgifter utgör ett långsiktigt strategiskt val för större eller medelstora makter, som USA, Kina, Ryssland, Indien och Brasilien, som länderna håller fast vid även i svåra ekonomiska tider." (Sitat fra sipris sammendrag av årboka).

Jeg anbefaler dere å lese sammendraget av rapporten som blei offentliggjort i dag. Nevnt av NRK radio i natt, men ligger ikke inne verken på tekst-tv eller nett (etter nylig søking).

Spørsmålet er så, er alle disse utgiftene bortkasta? Kan vi se dette som et ledd i at verden blir stadig sikrere og at krigsfaren går ned? Altså at sikkerhet betyr stadig større militærutgifter, som er høyresidas årsaksforklaring. Eller som deres politiske meningsfeller i DDR sa det: «Frieden schaffen wir auch mit Waffen». Og litt sant er det i det: Uten våpen hadde ikke Hitler blitt slått.

Jo hyppigere bruk av våpen, krig og jo større militærutgifter, desto større er sjansen for å få Nobels fredspris. Men jeg tror folka bak Nobels fredspris ikke skjønner seg så mye på krig og fred.

Sipris påviste opprusting er ikke noe godt tegn. Det er mange internasjonale konflikter under oppseiling, og det er ujamn utvikling mellom stormaktene. Noen, som USA, er på veg ned. Alt dette kombinert med kapitalismens uløselige problemer. Slagord som «imperialisme betyr krig» er kanskje ikke helt bak mål?

Politiske institusjoner og politikere har glemt siste verdenskrig, og årsakene til den. FN er helt omgjort til en krigsvelsignende organisasjon, ved at det er lov til å angripe land med begrunnelsen mindre enn mistanke om en annen stats hensikter, som FN om Afghanistan. Akkurat som Hitler om Polen. Journalister gjør ikke karriere på å kritisere verdensutviklinga, som de heller ikke gjorde på 1930-tallet. Folk i den vestlige verden er politisk uinteresserte og ubekymra for krig, utenom mot muslimene, og i den grad de er bekymra og mot kriger, så er disse menneskene uorganiserte og for svake. I Norge sitter til og med den politiske organiserte krigsmotstanden i regjeringa og fører krig mot det afghanske folket. Statsminister Jagland lo av og håna alle de internasjonale folkelige protestene mot krigen mot Irak, for de hadde ikke politisk makt. Og blant det amerikanske folket dominerer vel nærmest en lengsel etter krig; med hellig vrede å hevne og straffe dem «som ikke vil som oss»?

Jeg tror statslederne som ruster opp har rett. Våpna trengs. Framtida er ikke lys.