Profileringa av Rødt

Partiet Rødt har nylig avslutta sitt landsmøte (30.05.2010). Oppslutninga om partiet har ikke økt de siste åra. Navneskiftet ga ikke muligheter for et nytt medlems- og velgergrunnlag, og det har heller ikke den reelle økonomiske situasjonen med alvorlige økonomiske kriser internasjonalt, og norsk deltaking i imperialistiske kriger, gjort. Ikke en gang den regjeringspålagte høyredreininga av SV har gitt politisk spillerom for Rødt, eller rekruttering av misfornøyde SVere.

Landsmøtet av Rødt resulterte i en politisk massakre i det hele 8 av 12 i landsstyret blei skifta ut. Etter landsmøtet har Rødt framheva at 5 av de 12 lederne i partiet er under 30 år, og at partiet nå hadde fått en leder fra arbeiderklassen (Klassekampen og Rødts hjemmeside). Og nå har det blitt store muligheter for en bedre framtid for Rødt med et nytt og utvida velgergrunnlag?

Den nyvalgte lederen, Turid Thomassen, blei presentert som en fra arbeiderklassen, i motsetning til den avgåtte partilederen, siviløkonomen Torstein Dahle, oppvokst i blokkene på Lambertseter i Oslo. Kristin Clemet blei sitert på at hun kalte Dahle «borgerlig», mens Thomassen til det svarte :«Det er det ingen som kan komme å si om meg».

Arbeiderklassen er ikke definert i Rødts presentasjon av den nye ledelsen. Det er selvfølgelig flott at folk som har kjennskap til vanlige folk sine livsvilkår kommer inn i partiledelser og i styringa i samfunnet, og særlig er det viktig for Rødt. Thomassen var inntil valget som partileder førstekonsulent i avdeling for TV-utdanning og filmvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer. Førstekonsulent er en stillingsbetegnelse jeg sjøl har hatt, og samtidig vært både organisert og tillitsvalgt i den samme forbundet som også Thomassen er tillitsvalgt i. Hadde jeg påstått å være fra arbeiderklassen i «hine hårde dager» med Thomassens arbeidsoppgaver, ville jeg bare blitt utsatt for forakt og hån av partimedlemmer som var industriarbeidere. Da var «arbeiderklasse» forbeholdt industriarbeidere og andre med tilsvarende arbeidsplasser.

Bakgrunn er ikke uviktig, det er faktisk viktig. Men en må ikke glemme at det ikke er sånn at de egenskaper som gjør en industriarbeider til en god industriarbeider, eller en kvinnelig saksbehandler i offentlig tjeneste dyktig, automatisk kan kvalifisere til å bli leder av et landsomfattende politisk parti. Gjennom den kunnskapstilegnelsen og praktiske og organisatoriske erfaringa som er nødvendig på vegen mot å komme i en posisjon der en kan være aktuell som partileder, mener jeg mye av arbeiderens opprinnelige røtter og verdier forsvinner, og må forsvinne, på vegen. Einar Gerhardsen var vegarbeider og blei statsminister, men det var ikke hans egenskaper som vegarbeider som gjorde han til ordfører, partileder og statsminister. Dansk Folkepartis Pia Kjærsgaard er ikke blitt partileder fordi hun var postbud. Det er ikke slik at den politiske samfunnsinnsikten og organisatoriske egenskaper automatisk kommer gjennom hendenes arbeid med maskiner, eller tastaturet, og gjør en fiks ferdig til å styre partier og staten.

Men ungdommen, da? Ungdom i flertall i ledelsen gir vel en lysende framtid? For det første er det slik at Rødt er et parti med medlemmer og et omland med det kommentatoren Aslak Bonde har kalt «politiske evighetsmaskiner». Jeg mener det er få partier, hvertfall så små, som har så mange medlemmer med lang erfaring, stor politisk innsikt og fortsatt høyt aktivitetsnivå, som Rødt. Og så er altså ingen av disse eldre kvalifisert til, eller har lyst til, å være en av lederne i Rødt? Jeg husker jeg reagerte på all opphaussinga av Aslak Sira Myhre som ble RV-leder som 24-åring. Valget av han blei framheva som et stort pluss for RV. Det viste det seg at det ikke var. Han ville rett og slett ikke være leder særlig lenge. Vervet blei bare et springbrett videre i en annen viktigere karriere, særlig etter at han ikke kom inn på Stortinget. Heller ikke uforståelig, det tar kanskje noen år før en kan vedkjenne seg at noe så slitsomt, og kanskje håpløst, som å bruke så mye tid døgnet rundt på som RV/Rødt, resten av livet, er noe en faktisk vil. — Torstein Dahle tok over, og var det så dumt, da?

En må ikke glemme at det ikke er tilfeldig hvor ungdommen slipper til. Verken i Arbeiderpartiet, Høyre eller Fremskrittspartiet er det mulig å få til et ungdomsflertall i partiledelsen. Det er det heller ikke i noen idrettsklubb av noen størrelse, eller i en lokal fagforening. Når så mange ungdommer kommer inn i partiledelsen i Rødt, er det derfor ikke et tegn på styrke, men det motsatte: at Rødts organisatoriske og politiske styrke er veldig svak. At vegen er åpen, fordi ingen andre vil kjempe om posisjonene. Jeg skreiv om det i min blogg 02.10.2009 (refusert innlegg i Klassekampen). Noen ser det som at ungdommen har fått innflytelse når politikere som unge Torgeir Micaelsen, rundt 30 år, har blitt tildelt vervet som leder av finanskomiteen i Stortinget. Poenget er at Micaelsen ikke har fått det vervet i kraft av egen styrke, at han har skaffet seg en politisk posisjon «det er umulig å komme utenom». Han har blitt tildelt jobben av andre i Ap som har funnet det passende å bruke han som sitt redskap i sin politikk. Mister de som har innsatt Micaelsen innflytelse, er dermed også Micaelsen ute av de innflytelsesrike.

Det finnes en del ungdommer, men det finnes vel en del eldre også?

Arbeiderklassen i dag stemmer først og fremst på Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Skal arbeiderklassen erobres, må det vel legges enda mer vekt på økonomisk politikk? Rødt og partiets medlemmer og sympatisører har gjort mye i pensjonskampen, og i tariffpolitikken. Og imot imperialistiske kriger. Men er det ikke slik at Rødt har blitt svært mye opptatt av individuelle rettighetskrav, akkurat som den intellektuelle middel- og overklassen er, slik som kampen for homofiles rettigheter, flyktninger og asylsøkere og religionsrettighetene til muslimer og andre religioner fra den 3. verden? Dette er vel de verdisakene som har kommet i sentrum når økonomisk politikk har blitt mindre viktig, og der Rødt har et motsatt syn enn arbeiderklassen? Ikke feil å støtte, men hvor viktig? Dette er vel ikke sakene som får arbeiderklassen til å vrake Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet og slutte opp om Rødts kandidater ved valgene? Heller ikke skjønner jeg politikken med å gi inntrykk av at løsninga på imperialismens utbytting av folk i den tredje verden er å la dem innvandre til Europa og Norge. Jeg har også problemer med å tro på Rødts miljøengasjement, det møter intern og ekstern motstand fra tradisjonell arbeiderklassepolitikk.

Slik som verden har blitt, beklager jeg at en politisk retning som Rødt ikke klarer å «finne seg sjæl» og bli et viktig politisk alternativ for folk flest i Norge i dag. Men det er kanskje heller ikke mulig?

Foto: Rødt nytt, fra Rødts nettside