60 år for et håp for en rettferdig verden uten tyranner og utsugere – og utrydding av millioner for bare en mulig trussel

Den 1. oktober 1949 kunne det kinesiske kommunistpartiets leder, Mao Tse-tung (som nå skal skrives Mao Zedong), proklamere den kommunistiske kinesiske staten. Da hadde de nye lederne i Kina slått okkupantmakta USA sine støttespillere på sitt eget territorium. Først i 1972 måtte USA akseptere dette faktum, som hadde sendt koloniøya Taiwan som fast vetomakt i FNs sikkerhetsråd til dette året, og holdt en betydelig del av verdens befolkning utafor det globale demokrati. Dette blei de hylla for, nasjonalt som internasjonalt — i det globale demokratiets navn! Heldigvis hadde Norge tidligere en sjølstendig holdning i forhold til USA, og anerkjente regimer som hadde kontroll over sitt lands areal, uavhengig om den norske Ap-regjeringa var enig i politikken til regimet.

Den kinesiske sosialistiske revolusjonen var en stor inspirasjon for verdens politisk interesserte og engasjerte folk over hele verden. Det var veldig bra. Og førte helt sikkert til en progressiv offensiv over hele verden, og mange gode opprør mot undertrykking. Men utviklinga, blant annet at Mao sjøl, den tidligere revolusjonære inspirator, endte sine dager som en åpenbar despot, dessverre. Dette svekka åpenbart idealet om likhet og rettferdighet for verdens folk. Dette beklagelige faktum kan likevel ikke rokke at den eneste reelle mulighet for verden er at vi alle samarbeider om å legge til rette for et best mulig likt liv for alle, og ikke hausse opp og støtte reelle diktatorer som bare tenker på å berike seg sjøl og sine nærmeste allierte. Det gjelder selvfølgelig også i Norge. Hvem jeg tenker på? For ikke å fornærme sjølinnbilte framskrittsvennlige LO-ledere og deres beundrere, ikke minst overbetalte LO-tillitsvalgte, unnlater jeg av høflighet selvfølgelig å nevne navn.

I dag fikk jeg også vite via NRK at USA ved president Kennedy faktisk ville gå til atomkrig og dermed utslette millioner, om ikke milliarder, av mennesker. Ikke av selvforsvar mot et angrep, men som mottiltak for at USA kunne herje med hele verdens folk etter eget sitt eget forgodtbefinnende. Leda av en mann som jeg beklageligvis i tenåra så opp til, rikmannssønnen og president John F. Kennedy, og som fortsatt er det overflødige og reaksjonære intellektuelle og journalistiske sjiktets store helt. Og ikke at Sovjets daværende leder, Krusjtsjov, hadde vett til å trekke seg.

Forakten for den kinesiske revolusjonen, Sovjets tilbaketrekking fra en likevektssituasjon på Cuba, og beundringa for Kennedys vilje til å utslette millioner med atomvåpen — henger kanskje sammen?

PS:

Den 1. oktober 1967, eller var det 1968, var jeg gjest i den kinesiske ambassaden. Det var etter at styret i SUF-stud hadde bestemt at vi «forlangte» å bli invitert til feiringa. Det var mitt ansvar som sekretær å stå for denne bestilte invitasjonen. Ambassaden aksepterte vårt krav. Vi var flere der. Jeg kan så vidt huske noe av den uvante maten vi fikk servert der. Og risbrennevinet, Mao thai. Jeg, og flere andre, syntes ikke det smakte så godt, og holdt oss til Ringnes´ små flaskeøl (det var 0,35 liter, før EU kom med sitt krav om at det bare var tillatt med 0,33). Men aller mest hyggelig er det å huske at flere av oss plutselig satte i gang med allsang i ambassaden, ikke mindre enn Internasjonalen, mens sjølveste Trygve Bratteli og NKPs leder Reidar T. Larsen ikke følte seg særlig vel til mote! Men det gjorde vi!

ds