Stortinget er for mange symbolet på demokratiet, der folket velger sine representanter som så til enhver tid skal velge den regjeringa som skal styre landet til neste valg. Slik er det jo selvfølgelig ikke. Mange vil betrakte det som udemokratisk i dag hvis Stortinget og regjeringa ikke tok hensyn til innspill fra enkeltpersoner og organisasjonene. Som Stein Rokkan skreiv alt i 1966: «Stemmer teller, men ressurser avgjør». Kanskje det er sånn at en kan si at folkeviljen og demokratiet ikke bestemmes gjennom valg og Stortinget, men gjennom den daglige løpende politiske kampen i samspill med de sterkeste samfunnsaktørene. Denne sannheten vil selvfølgelig ødelegge illusjonen hos mange, men sånn er det jo ofte med sannheter.
Stortingets rolle som et eget suverent organ med sitt eget indre liv er nå i det siste redusert i samsvar med denne politiske realiteten. Tidligere var det slik at den som skulle bli stortingspresident var den som hadde sittet lengst i Stortinget for det største partiet. En kunne heller ikke gå rett i lederverv i Stortinget. Det ble det slutt med alt i forrige periode da Ap-ledelsen løste problemet Jagland med å gi han stillingen som stortingspresident. (Seinere er problemet Jagland forsøkt løst med en rekke andre ulike verv…).
Dag Terje Andersen er nå valgt til stortingspresident. Han har vært valgt inn på Stortinget tre ganger inkludert årets valg, men har bare sittet 4 år på Stortinget som valgt representant. I år ble Helga Pedersen valgt som stortingsrepresentant for første gang, og går deretter rett inn i rollen som parlamentarisk leder for Stortingets største partigruppe. Nestlederen i Arbeiderpartiets store gruppe er også nyvalgt, Martin Kolberg. Og på sin andre periode begynner Arbeiderpartiets Torgeir Michaelsen som leder av finanskomiteen! Så mange dyktige stortingsrepresentanter som Ap har hatt i så mange år, men likevel er de ikke så kvalifisert som de nye og nylig valgte! — Audun Lysbakken, SV, begynner sin andre periode som stortingsrepresentant, og går inn som leder av SVs gruppe på 11 personer.
Mange av disse personene har åpenbart allsidig politisk erfaring. Det er ikke poenget, men at det ikke lenger er noe som skiller Stortinget ut fra andre politiske institusjoner. Stortinget krever ikke lenger en egen erfaring og kjennskap til Stortingets arbeidsmåter og «kultur» for å kunne innta lederstillingene der. Stortinget er ikke lenger noe særegent politisk organ. Stortingets «makt» og betydning er åpenbart svekka — og har vært det lenge. Men det blir i gjort svært tydelig nå med de siste valgene av Stortingets fremste tillitsvalgte.
Også når det gjelder Stortinget kan vi se at elitens sirkulasjon har overtatt, jf sluttrapporten fra Makt- og demokratiutredningen, Makt og demokrati, NOU 2003:19, side 60. Som det også heter der, når all samfunnsmessig sirkulasjon av personlige verv inkluderes: «Elitesirkulasjon og nettverk av beslutningstakere er institusjonalisering av personlig makt, med økte muligheter for gjensidige tjenester».
Bildet er fra www.stortinget.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.