SVs landsmøte: Hvor mange kameler må SV sluke?

I går hadde en rekke SVere, deriblant Hans Ebbing, Rune Skarstein, Arne Overrein og Tore Linné Eriksen, en kronikk i Klassekampen. Tittelen på kronikken var «Hvilke krav stiller SV?». Der pekte de på at det interessante nå er hvilke kameler SV ikke vil svelge i regjeringssamarbeidet. Og de viste til «Kan Sponheim stille ufravikelige krav til regjeringssamarbeid, så kan SV». 

Mange venstreorienterte vil lett si seg enig i det som står der, og si både endelig, og på tide. Det politiske journalistkorpset vil nok nedsettende kalle dem for «museumsvoktere» (brukt nedsettende om dem som forsvarer SVs gamle antikrigslinje og sosialisme, brukt av Erik Solheim, tidligere SV-leder og fortsatt SV-medlem). Sjøl er jeg opptatt av at den viktigste konsekvensen av SVs regjeringsdeltakelse er fraværet av opposisjon i Norge.

Dagens Næringsliv har i dag en artikkel om at «Makt frister SV-topper». SV har i dag fem statsråder med en lønn på         1 029 000, ti statssekretærer som tjener 724 000 og fem politiske rådgivere med en lønn på 544 000. I denne artikkelen uttaler både professorene Hanne Marthe Narud og Bernt Aardal seg. Narud hevder at det er attraktivt for et parti å ha makt med gjennomføringsevne, at det å være i opposisjon gir lite makt og at «SV har sett hva det kan oppnå ved å sitte i en regjering». Aardal mener at et parti i regjeringsposisjon tiltrekker seg dyktige personer som ønsker å gjøre en god jobb samtidig som det gir makt og innflytelse.

Det avgjørende spørsmålet for meg er likevel, hva konkret får en gjennom av politikk ved å sitte i regjering. Det er vel unødvendig å minne om at Norge fortsatt er i Afghanistan, er en viktig støttespiller for Israel, kjøper USAs kampfly fra tegnebrettet, driver voldsom pensjonsnedskjæring og satser på fortsatt bilisme og rask oljeopphenting.