Behold ni fjellvettregler! Juster heller regel nr 3 for å omtale skredfaren!

Den Norske Turistforening er den eneste organisasjonen jeg har vært sammenhengende medlem av fra 1963, sannsynligvis faktisk fra 1962, og som jeg alt har betalt for resten av min levetid. Jeg støtter arbeidet deres og gleder meg over å bruke tilbudet til foreningen. Og er glad for at jeg har fått mulighet til å være turleder i dens regi noen ganger.

Nå har generalsekretæren konstatert at det med skredfaren er blitt viktig å ta hensyn til, rett og slett fordi det nå er flere som opptrer i fjellet i utforkjøringer der skred kan bli utløst. Det har hun åpenbart rett i. Derfor går DNT nå ut og foreslår en tiende fjellvettregel som omhandler skredfaren. Det er jeg helt uenig i. Faktisk er jeg denne gang helt enig med Røde Kors Hjelpekorps i denne saka.

Det har fungert veldig fint med de innarbeida ni fjellvettreglene, med et antall som er blitt et begrep. Det kan også, og bør, assosieres til det med kattas ni liv. Jan Bålsrud overlevde vel også for han hadde «ni liv», og derfor het boka og filmen om han Ni liv? Det er i denne sammenheng svært relevant! At fjellvettregelene skal ha like mange regler/anbefalinger/påbud som den kristne grunnloven, de ti bud, synes jeg er en dårlig ide. Ikke fordi jeg er ateist, men fordi vi i fjellsammenheng ikke trenger å plagiere en vestlig tros opplegg som for øvrig heller ikke er den eneste troen blant nordmenn lenger. Det finnes nok av muligheter til beholde antallet fjellvettregler, og samtidig få fram det med skredfaren.

Fjellvettregel nr 3 lyder nå: Vis respekt for været og værmeldingene. Jeg har alt overfor DNTs infosjef foreslått at denne gis tillegget Vurder skredfaren. Eller det kan stå: Undersøk skredfaren.

Dessuten, hvis en først er på endrings-«hakket», så er det to nye hjelpemidler som har kommet til. GPS tåler ofte dårlig vær, og har ingen andre problemer enn at batteriene kan gå tomme. Jeg foreslår at GPS ikke omtales direkte i regel-teksten. Derimot at mobiltelefonen, som byfolk i dag bruker til sms, snakke med og bruker gps-funksjonen til, faktisk ikke funker mange steder i fjellet. Fordi det ikke er dekning. Det er ikke noe alle tenker på alltid, særlig yngre, sånn at det bør nevnes. I kart- og kompass-punktet.

Da blir mitt forslag til reviderte fjellvettregler som sikrer også menneskene ni liv i fjellet, følgende, der mine endringsforslag er med kursiv:

Fjellvettregel nr. 1: Legg ikke ut på langtur uten trening.

Fjellvettregel nr. 2: Meld fra hvor du går.

Fjellvettregel nr. 3: Vis respekt for været og værmeldingene. Undersøk skredfaren.

Fjellvettregel nr. 4: Vær rustet mot uvær og kulde, selv på korte turer.

Fjellvettregel nr. 5: Lytt til erfarne fjellfolk.

Fjellvettregel nr. 6: Bruk kart og kompass. Stol ikke på mobiltelefonen, det er ikke mobildekning over alt.

Fjellvettregel nr. 7: Gå ikke aleine i fjellet.

Fjellvettregel nr. 8: Vend i tide, det er ingen skam å snu.

Fjellvettregel nr. 9: Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig.

Islendendinge sa nei for andre gang til et irrelevant krav! Eva Joly kommenterer.

Islendingene sa nei til den britiske og nederlandske regjeringenes ublue krav — for andre gang! Icesave var en privat islandsk bank som lovte høye renter. Men banken gikk konkurs. Mange briter og nederlendere hadde innskudd i banken. «I stedet for å la innskytere tape pengene sine eller vente på erstatning fra konkursboet, besluttet den britiske og nederlandske regjeringen (de landene der Icesave-produkter var markedsført) å refundere beløpene uansett utfallet av boet. Refusjonen inkluderer full tilbakebetaling av innskuddet og en uhørt høy rentefortjeneste ble inkludert som en bonus til de risikosøkende innskyterne. Britiske og nederlandske myndigheter gikk til den islandske regjeringen og hevdet, med henvisning til EU-regulering, at kompensasjonen var faktisk var islandske borgeres ansvar, og at Island måtte refundere britiske og den nederlandske innskytere i sin helhet». (Min utheving). Dette skriver de grønnes presidentkandidat i Frankrike, Eva Joly, i en kommentar i The Guardian 8. april, og som også er trykt i Dagens Næringsliv 9. april. Joly er kjent som en franske korrupsjonsjeger og har også hatt offentlige korrupsjonsoppdrag i Norge og på Island. Jeg kan ikke sitere Eva Jolys sin artikkel i helhet, men trekker fram to av hennes andre poenger:

Alvorlige statlige gjeldsproblemer har inntil nå vært begrenset til utviklingsland, og har vært ødeleggende for vellykket sosial og økonomisk utvikling. Tiltross for kampanjer gjennomført av ikke-statlige organisasjoner og noen internasjonale organisasjoner, har disse problemene i stpr grad blitt ignorert av resten av verden. Nå vil problemene som folk over noen av de fattigste landene i sør har slitt med i flere tiår «treffe hjemme» i nord.

Det er i denne sammenheng at Icesave-folkeavstemningen er både meningsfylt og viktig for Europa og resten av verden. Det er åpenbart at den demokratiske prosessen mangler. Det har ikke vært noen offentlig debatt for å avgjøre om skattebetalerne skal gjøre opp for finansielle institusjoner som et prinsipp, eller ikke. Jeg har mine tvil om at den europeiske skattyter mener dette er rettferdig. Det er ikke klart om dette er en ideologisk holdning eller en praktisk holdning. Og hvis det er rent praktisk, er det bærekraftig?

Har sosialdemokratisk politikk noen framtid? Neppe.

Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo har oppretta en blogg, Ta politika: Analyse av aktuell politikk. Som en ingress har den følgende tekst:

«A week is a long time in politics», sa Harold Wilson. Formålet med denne bloggen er dels å rapportere om aktualiteter, dels å trenge dypere inn i saker og hendelser. I spalten obiter dicta finnes også hetere synspunkter på presserende spørsmål og ferske begivenheter.

Den 30. mars har stipendiat Øivind Bratberg et innlegg med overskriften Sosialdemokratiet: nytenkning på ny. Han stiller spørsmålet: «Europeisk politikk preges i dag av ledere som Merkel, Sarkozy, Cameron og Berlusconi. De sosialdemokratiske partiene har lite å stille opp med. Selv i sin gamle høyborg Sverige, ble en senterhøyre koalisjon gjenvalgt i fjor. Hva er det blitt av sosialdemokraters evne og vilje til regjeringsmakt?» Og viser til at det finnes et mer optimistisk syn på sosialdemokratiets framtid, fordi finanskrisa kanskje har vist at «frie kapitalkrefter likevel ikke er eneste farbare vei»: «Dette mer offensive perspektivet er det som nå ligger til grunn hos mange sosialdemokrater i Europa, men de gode svarene på nye utfordringer har latt vente på seg. Nytenkning skapte på 1950-tallet Bad Godesberg-programmet i tyske SPD. I dag kunne partiet trengt en ny veiviser av samme støpning. At fellesskapet måtte defineres på ny, var nettopp poenget ved Bad Godesberg, som skjøv bort klasseretorikken til fordel for en bredere appell og et mer offensivt demokratisyn. De samme stikkordene går igjen i dag både i SPD og i britiske Labour: begge steder har partiene tilsynelatende mistet evnen til, for det første, å styrke fellesskap og tilhørighet og, for det andre, å gi folk muligheten til medbestemmelse over egne liv.»

Den 3. april svarer den svenske professoren i statsvitenskap, Olle Törnquist, i et langt innlegg under tittelen «Den svenska socialdemokratins problem är provinsialismen, inte idéerna.» Törnquist hovedpoeng er at det ikke er noe feil med de sosialdemokratiske ideene, men at politikken (tilnærminga til den?) er «provinsiell». Han er uenig i påstanden om at det sosialdemokratiske tilbakeslaget i Sverige ikke er unikt i EU og at det er feil at «till sist även svensk socialdemokrati och välfärdsstat fått ge efter för nyliberalismen och den konservative populismen». Et annet sted skriver han at det er feil «att orsaken till moderaternas framsteg var att socialdemokratiska idéer helt enkelt blivit underminerade av globaliseringen och den post industriella utvecklingen.» For som han skriver: «Detta är, vill jag hävda, helt fel. Socialdemokratiska idéer och strategier har istället blivit allt mer giltiga i både post-industriella länder och i nya industriländer utanför Festung Europa.»

Der Bratberg trekker fram det han mener er prinsipielle kjennetegn ved sosialdemokratiet og dets utfordring, oppfatter jeg at Törnquist kommer med velmente råd til en politisk retning han sympatiserer med. Det er Törnquists argumenter som har fått meg til å skrive dette.

Hva er sosialdemokratisk politikk?
Verken Bratberg eller Törnquist definerer «sosialdemokrati» særlig klart. Bratberg nevner mange sannsynligvis treffende aktuelle karakteristikker som fravær av klasseretorikk, bredere appell og et offensivt demokratisyn som eksempler på sosialdemokratisk politikk. Og han peker på at partiene til venstre for sosialdemokratiet til forskjell har «et [mindre] pragmatisk syn på politiske virkemidler». Törnquist skriver om å «tämja globaliseringens avigsidor», «inkludera såväl arbetare som arbetslösa, bönder, småföretagare och tjänstemän i ett demokratisk och solidarisk folkhem» som et alternativ til «det fascistiska folkhemmet.»

Det politiske begrepet sosialdemokrati blir vel ikke klarere med dette, og neppe klarere enn den kjente påstanden fra før krigen om at «sosialisme er elektrifisering». Strengt tatt finnes det vel to ytterpunkter av økonomiske samfunnssystem: Ett med uinnskrenka privat eiendomsrett og privat kontroll over produksjonsmidlene og produksjonsoverskuddet. Og et annet med full samfunnsmessig eie og kontroll med styring av produksjonen og fordelinga av overskuddet. Begge kombinert med ulike mer eller mindre demokratiske styringsformer. I dette mellomrommet finnes den sosialdemokratiske politikkens slingringsmonn. Så fleksibel som en uendelig gummistrikk. Men som praksis viser av sosialdemokratisk politikk siden hvertfall 1920-åra: styrt av det slingringsmonn styrken og svakheten til de to nevnte samfunnssystemenes ytterpunkter tillater. Eller som Bratberg skriver: «viljen [har] vært stor til å velge virkemidler ut fra det aktuelle handlingsrommet – og til å endre virkemidler når dette handlingsrommet forandrer seg over tid.» Bratberg nevner også det som er velkjent for kritikere til venstre for sosialdemokratiet: «grensedragningen mellom pragmatisme og opportunisme».

En helt annen tilnærming er å se på sosialdemokratiet som en ide for å redde privat eiendom med å gi konsesjoner til sosialistiske krefter, for å slippe revolusjoner. Slik Bismarck begrunnet behovet for sosialhjelp. Nå når kommunismen ikke lenger er et alternativ for folk i vest og dermed ikke en trussel for de vestlige kapitalkreftene, er det da behov for et alternativ som kan dempe kapitalismen? Kan ikke bare motkreftene overkjøres helt? I USA trives kapitalkreftene helt utmerket uten motstand. Jf avsnittet om kapitalismens triumf, kap 1 i Paul Krugmans «THE RETURN OF DEPRESSION ECONOMICS AND THE CRISES OF 2008.»

Et annet samfunn…
Mitt utgangspunkt er at jeg er motstander av en verden der noen få eier produksjonsmidlene, kan ta overskuddet sjøl som i USA siden 1973 (Krugman) og styre verden slik de vil gjennom styringsorganer og baserer dette ideologisk som det eneste moralsk mulige. Altså ser jeg med stor sympati på det venstrealternativet som Bratberg karakteriserer som «et [mindre] pragmatisk syn på politiske virkemidler», og vel så det. Alternativet til kapitalismen kan bli totalitært, og har dessverre blitt det. Og vil også bli det for all framtid? Men også kapitalismen har blitt totalitær, som i Tyskland, Spania, Italia og hele Latin- og Sør-Amerika. Slik kapitalismen i Vesten i dag eksisterer med en form for frivillig underordning og ensretting, må vel også kunne gjennomføres der det er felleseie til produksjonsmidlene og tilnærmet lik fordeling av økonomiske goder og byrder?

Törnquists forslag og håp
For Törnquist må ikke sosialdemokratene ha en provinsiell tilnærming om de igjen skal få gjennomslag for sine ideer. Framtida for sosialdemokratiet ligger i å tillempe det de nye utvikla land som Brasil og India har gjort. «Ännu viktigare är, att social demokratiska idéer blivit mer relevanta i globalt perspektiv, i den större delen av världen, i Asien, Afrika och Latinamerika, inte minst i tillväxtländerna. Det finns två huvudorsaker till detta. Det första är att den skandinaviska socialdemokratins huvudargument vunnit terräng på bekostnad av både ekonomisk determinism och revolution: man kan avancera genom demokratisk politik. … Den andra orsaken till den skandinaviska socialdemokratins ökande relevans är den snabba tillväxten i storheter som Kina, Indien, Brasilien och Sydafrika.» I tillegg til denne påstanden mener Törnquist at vi i har mye å lære av sørafrikanske og brasilianske fagforeninger, fordi vi nå rammes av de ulemper disse lenge har arbeidet med. For de «har bland annat lång erfarenhet av att hålla samman rörelserna när arbetsgivarna minskar antalet fast anställda, hyr in arbetskraft, lägger ut arbetet på externa enheter och ställer migrantarbetare mot andra.» Videre trenger vi et globalt perspektiv for at vi skal komme tilbake til «den

demokrati som prövas lokalt

ibland annat Brasilien och indiska Kerala varigenom fragmenterade sociala rörelser, aktionsgrupper och engagerade sakkunniga kan förenas och delta i planering och skötsel av samhället samt motverka korruption. Liknande reformer kan behövas hos oss också, så att inte bara etablerade organisationer och nätverk kommer till tals och därmed underminerar förtroendet för offentliga institutioner.» Törnquist avviser riktignok ikke at

«Sverige och Norge blivit mer nyliberala och postindustriella och påminner mest om EU och USA.» Hans poeng er imidlertid: «

Men samtidigt är länder som Sverige numera mycket mer integrerade än tidigare med den större delen av världen. Och därför är socialdemokratins växande internationella relevans betydelsefull även här hemma.» Men det er folk i Norge og Sverige som må drive fram endringer i sine egne land. Siden arbeidsmiljøloven ble vedtatt i 1977, har solidarisk politikk betydd å drive en konstant forsvarskamp, og motkreftene har i liten grad kommet på offensiven.

Jeg vil legge fram den motsatte påstand av Törnquists: Nemlig at i en verden der et aggressivt og ukontrollert kapitalistisk system styrker seg, er det heller ikke rom for med regjeringsmakt å praktisere et samfunnsmessig påstått sosialdemokratisk idesett med tilsvarende politiske verktøy for samfunnsstyring. Handlingsrommet politisk, juridisk og ikke minst ideologisk utelukker det.

Provinsiell, et sterkt ladet politisk begrep i Norge
Törnquist bruker ordet provinsiell i overskriften i sin artikkel. Det vekker min norske skepsis. Selvfølgelig bør et syn være helhetlig og vidsynt, ikke sneversynt og detaljert. Men dette ordet betegner en sentral politisk konfliktlinje i norsk historie, vanligvis kalt sentrum-periferi. Den typiske norske opposisjonen kommer fra periferien, fra «provinsen» (småbønder, fråhaldsrørsla, språkrørsla og lekmannsrørsla) mot sentralmakta i og utafor Norge. Denne konfliktlinja våkner til liv i alle kamper eliten i Norge starter for å få Norge som medlem i EU.

Norge, et sosialdemokratisk ideal?
Før Törnquist går ut i verden og viser til sosialdemokratiets suksessmuligheter der, tar han turen over grensa til Norge der han mener at sosialdemokratiske ideer har fått regjeringsmakt «vid god vigör». Det er ikke lett å forstå at denne «god vigör» utgjør et alternativ til nyliberalismen. Både Brundtlands og Stoltenbergs regjeringer førte en klar nyliberalistisk politikk. Omtrent det første Stoltenberg gjorde når han ved hjelp av Høyres stemmer fikk regjeringsmakt for å tillate gasskraftverk, var å innføre programmet «Modernisering av offentlig sektor», med ord og begreper som snytt ut av New Public Management. Det norske Arbeiderpartiet gjennomførte under Brundtland og Stoltenberg privatisering i stor stil av statlige selskap som Televerket, Statoil, Posten, NSB, e-verkene og sjukehusa. Politisk viktig var arbeidet for å innføre karensdager i sjukelønnsordninga (mislyktes) og redusere pensjonene for å privatisere pensjonssystemet og gjøre det fondsavhengig. Og redusere næringslivets og de rikestes skatter. Jeg viser til min artikkel «Fra bedrag til selvbedrag» i Klassekampen 25. juli 2005. Törnquist framhever også som god sosialdemokratisk politikk de norske regjeringenes manglende bruk av oljeinntektene i Norge for varige infrastrukturtiltak. I stedet brukes pengene på det jeg ikke er aleine om å kalle finansielt lotteri. I den grad en kan si at det rød-grønne alternativet som vant valget i 2005 representerte et alternativ til en nyliberal politikk, er det i alle fall vanskelig å si at politikken etter stortingsvalget i 2009 representerer et brudd med politikken til Brundtlands regjeringer og Stoltenbergs første regjering. Det kan ikke stemme det SVs tidligere nestleder og tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal uttalte i NRKs Dagsnytt 18 den 6. april i år: en regjering som har «snudd og endra Norge totalt». Arbeiderpartiet har nå reint flertall i regjeringa, og bruker flertallet til å overkjøre sine to valgsvekkete regjeringspartnere, særlig i spørsmål som er relevante i forhold til en økende nyliberalistisk politikk . Inn i regjeringa kom høyreorienterte politikere som finansminister Sigbjørn Johnsen og forsvarsminister Grete Faremo, hun fra direktørstillinger i Microsoft og Storebrand. Norge som eksempel på en vellykka sosialdemokratisk politikk, hvertfall som et alternativ til en nyliberal politikk ala Tony Blair, er vanskelig å se kan være i samsvar med realitetene. Men kanskje i «god vigör».

Sosialdemokrater i EU
For Törnquist er også et europeisk perspektiv for snevert når han skal vurdere sosialdemokratenes muligheter i Sverige. Jeg kan likevel ikke unnlate å peke på følgende: I Hellas sitter sosialdemokrater og forvalter EUs pålegg om at sosialdemokratenes kjernevelgere, ideologisk sett, skal betale så det svir til internasjonale finansinstitusjoner. Den sosialdemokratiske regjeringa i Portugal gikk av fordi den ikke fikk flertall for å legge like store byrder på sine kjernevelgere. Heller ikke i Irland eller Island har sosialdemokratene noe alternativ til ekstra fortjeneste til finanskrisens skapere — og vinnere. Jeg vil minne om at tradisjonell sosialdemokratisk økonomisk politikk med sterk styring i samsvar med politiske rettferdighetsmål er i strid med EUs grunnleggende «friheter» og ikke kan nyttes. I Norge er EUs kontrollutvalg ESA stadig på jakt etter å få nektet bruk av politiske verktøy som har bidratt til å utvikle Norge økonomisk med sosial utjamning mellom landsdeler og sosiale grupper i landet.

Politikkens retrett
Det er andre forhold som Törnquist ikke nevner som mulige forklaringer, og som må høre med i vurderinga av politiske muligheter i Norden og i Europa. Det dreier seg om «politikkens forvitring» og «politikkens tilbaketrekking» slik det er lagt fram i den siste norske maktutredninga. I tillegg blir partiene mer og mer like. Partiene kaster stadig fram påstander mot hverandre om at de andre «har stjålet våre klær». Norge har ikke et partimønster som uttrykker de politiske oppfatningene blant folk. Derfor blir heller ikke norske valg et uttrykk for valg mellom politiske (ulike) alternativer. I en så viktig sak som spørsmålet om norsk medlemskap i EU er nesten alle partier for norsk EU-medlemskap, og absolutt alle i alle former for betydningsfulle norske eliter, men bare 25 % av velgerne. EU-spørsmålet i Norge samler opp i seg mange av de mest sentrale politiske stridsspørsmåla.

Videre synker valgdeltakelsene. I USA er den svært lav, og en viktig krigersk president fikk bare en total oppslutning på 25 % av alle voksne innbyggere. (USA har også stemmerettsregler som lager vansker for fattige/fargete å delta i valget). Jeg kan ikke forstå at det er mulig å komme utenom slike fakta, og de gjelder i hele Europa.

I tillegg, eller som en følge av denne utviklinga, er ikke lenger en politisk karriere så attraktiv. Politisk engasjement er nå snarere et springbrett for en annen mer innflytelsesrik og interessant jobb og ikke minst en mer innbringende karriere i store økonomiske selskaper. Den tidligere sentrale statsråden Bjarne Håkon Hanssen er et typisk eksempel. Sosialdemokratiske partier i Norden har ikke lenger medlemmer med kvaliteter som gjør dem i stand til å utvikle og kjempe fram alternativer til nyliberalistisk politikk nasjonalt som internasjonalt. Ikke rekrutteres mennesker med slike kvaliteter heller. Snarere tvert imot. Kjendiser uten partimedlemskap dras inn til statsrådposter, og en lar et samstemt politisk pressekorps heie fram kandidater fra den økonomiske overklassen på bekostning av trauste og dyktige partislitere.

Fanget av nytale
Alternativene til nyliberalistisk politikk hindres ikke minst av ideologiske sperrer. Begrepet menneskerettigheter er etablert som det mest sentrale politiske ankerfestet, som et mantra, overordna politisk lovgivning. Ikke minst for å forsvare militære angrep. De menneskerettighetene arbeiderklassen har kjempa for og institusjonalisert også juridisk og som er knytta til mat, bolig, lønn og arbeid, er irrelevante i forhold til «menneskerettighetene». Som betyr at enkeltindividet står over fellesinteressene. «Menneskerettighetene» er i dag uttrykk for særlig den ideologiske retten til økonomiske eliter å overordne sine egne interesser over behovene til folk flest i Sverige, i Norge og over hele verden. Som en del av «menneskerettighetene» er det ideologiske bremseverktøyet «ytringsfrihet» sentralt, som en viktig samfunnsmessig kampsak. I løpet av de siste 5 åra er ytringsfriheten i riksmedia i Norge redusert til i praksis å bli en eksklusiv rett for representanter for politiske partier og interesseorganisasjoner, kjendiser og høyreekstreme som Nina Karin Monsen og Hanne Nabintu Herland. Disse eksklusive samfunnsdebattørene ensretter problemstillinger og handlingsalternativer.

Nytt: Samsvar mellom posisjon og mening
I løpet av de siste generasjonene er det intellektuelle og ikke-arbeidende sjiktet i Norge økt betydelig. Ikke bare de mange unyttige finansfolk og eiendomsmeklere, men også er det blitt flere tradisjonelle intellektuelle. Mens kraftige verktøy for bygging av fellesskapet, sosialt, økonomisk og mellom landsdeler, fra 1930-tallet og langt opp på slutten av det forrige århundret hadde støttespillere blant det velutdanna universitetssjiktet, domineres intelligentsiaen, særlig økonomene, av de som mener at markedsliberalistiske verktøy er de eneste mulige og akseptable. Arbeidsledighet er ikke problemet, men inflasjon og konkurranseevnen. Blant de velutdanna er det færre som kommer fra arbeiderklasseliknende kår, og enda færre av dem som er opptatt av sosial rettferdighet og samfunnsutvikling på bekostning av opphopning av rikdom på få hender. Det gjelder på alle intellektuelle områder

som humanoria, samfunn, jus og økonomi.

En kapitalistisk «Komintern»
Verdensbanken, det internasjonale pengefondet IMF og WTO, Verdens handelsorganisasjon, er mektige internasjonale organisasjoner som tvinger fram en nyliberal politikk i hele verden. Til fordel for Europa og USA, og ikke minst for store flernasjonale selskaper. WTO forlanger at matproduksjonen skal legges om fra å fø fattige lands egne innbyggere til å støtte produksjonen av billige forbruksvarer i den rike del av verden. Uten bruk av militære midler kan jeg ikke forstå at noen land kan sette seg imot disse internasjonale kapitalistiske styringsorganene. Heller ikke Brasil og India. Uten politiske ledere som tør bruke motkonjunkturelle og anti-kapitalistiske virkemidler er det umulig, for selverklærte sosialdemokrater utenkelig. Alternativet er retningsløse folkelige opprør som dem vi nå har sett i Nord-Afrika.

«Seieren følger våre bomber»
Europa og USA preges av en stadig økende krigslyst der deres enorme våpenarsenal kan bli brukt (og erstattet med ny produksjon med nyttig effekt på sysselsettinga). Ofrene er oljeproduserende land med regimer som er opposisjonelle til USA eller Europas gamle kolonimakter. Og de landene der Törnquist hevder at de sosialdemokratiske ideene og praktiske politikk er på frammarsj? Norske og svenske bombefly er sammen med USAs og de europeiske kolonimaktene ute i nyliberale ærend verden over. Som Johan Galtung skriver: Høyt på lista over nye ofre for det nyliberale militære felttoget står Venezuelas demokratisk valgte president, Hugo Chavez. Han har tidligere med USAs støtte blitt avsatt i et militært statskupp. Chavez bruker store ord, og skryter av marxismen fra FNs talerstol, men hans konkrete politikk skiller seg ikke fra nordisk sosialdemokratisk politikk på 1930-tallet. Hans nasjonalisering av oljeproduksjonen er jo politisk den samme som begrunnelsen for opprettinga av det norske statsoljeselskapet Statoil (tidligere Norol). Statoil blei oppretta for å sikre at Norges oljeressurser skulle komme hele den norske befolkninga til gode. I dag er denne sosialdemokratiske institusjonen blitt en aktør som nettopp har som formål å hindre at land som er i den situasjonen Norge var i ved oljealderens inntreden, skal gjøre det samme. Dette kan neppe kalles annet enn kolonialisme, eller imperialisme. Statoils utvikling illustrerer noe som er typisk for sosialdemokratisk praksis i en tid der en stadig mer aggressiv kapitalisme er på frammarsj i de statene som dominerer og styrer verden.

Uten klimasvar
Også klimautfordringene som alle de økonomiske systemene har ført til, må nevnes i forhold til sosialdemokratiske politiske muligheter. Både produksjon og alminnelig livsførsel i den rike verden med en omfattende og ineffektiv reisemåte lokalt og de mange private globale reisene, må opphøre om ikke miljøkonsekvensene skal bli omfattende for folk flest over hele verden. Vestlig pålagt jordbruksproduksjon utarmer jordsmonnet over store deler av verden. Hvilket alternativ er det mulig for sosialdemokratene å komme opp med i forhold til disse utfordringene? Blandinga av nyliberale entusiaster og få gjenværende tradisjonelle industrialister i de sosialdemokratiske partiene har ikke svar på denne utfordringa i form av taktisk politikk for oppslutning. Neppe noen andre innflytelsesrike politikere i hele verden heller.

Ikke viktig å frata Moderaterne regjeringsmakt
Bratberg viser til tyske SPDs Bad Godesberg fra 1950-tallet og Törnquist til verdensperspektivet. Karl Marx kritiserte de daværende reformistenes politiske program i artikkelen «Kritikk av Gotha-programmet» så tidlig som i 1875. Kan sosialdemokratene i Europa, eller ellers i verden, komme tilbake i regjeringer med en med politikk tilhengere, motstandere og nøytrale observatører kan kalle «sosialdemokratisk»? Neppe.

Törnquists utgangspunkt var de svenske sosialdemokratenes problemer. Riksdagsvalget i 2010 ga dem mulighet å danne regjering ved å søke støtte fra Riksdagens nye parti, Sverigedemokratene (SD). Kampen mot dette partiet, ble imidlertid en hovedsak for alle partier i valgkampen på grunnlag av en politisk mote fra den mest taleføre intellektuelle del av befolkninga. Det er vel sosialdemokratenes tidligere kjernevelgere som er SDs største velgergruppe? Med sossernas politiske og organisatoriske erfaring, burde de kunne tilby SD tilstrekkelig i bytte mot å ta regjeringsmakt. Og stanse utviklinga av SD som et reint kapitalistisk og rasistisk parti. For å praktisere det de sjøl mener er en tradisjonell sosialdemokratisk politikk. Men regjeringsmakt, posisjoner for å gjennomføre egen politikk, er ikke lenger viktig nok for svenske sosialdemokrater. De har møtt den nyliberale veggen og er uten selvtillit. Sosialdemokratene i Sverige valgte med vitende og vilje sin egen politiske retrett. — Et omen?

Forsvar for nedskjæringer

Mitt motinnlegg til Fellesforbundets Norvald Mo om folketrygdas alderspensjon den 5. april i Klassekampen, fikk et motsvar allerede dagen etter. Jeg svarte straks og har i dag følgende innlegg på trykk. Først kommer Mos innlegg i går i kursiv, og så mitt innlegg.

Mos innlegg:

Forsikringselementet

Ove Bengt Berg meiner i Klassekampen 5. april at eg tar feil, når eg i eit tidlegare innlegg skriv at folketrygda opprinneleg hadde eit sterkare forsikringselement enn dagens ordning. Det er kanskje kva eg la i omgrepet «forsikringselement» som gjer at berg meiner eg tar feil. Når eg hevda at dagens ordning har mindre grad av forsikring i seg enn det ordninga opprinneleg hadde, knytta eg det til oppteningsreglane. Altså på den eine sida at høgre inntekter berre delvis gir opptening, og på den andre sida garantipensjon som sikrer alle ein minstepensjon uavhengig av innbetaling. Utjamning er ikkje akkurat det som pregar forsikringsprinsippet.

Men når Berg skriv om at dagens system har sterk grad av forsikringselement i seg tenkjer han nok på levealdersjustering. Altså at når forventa levealder stig, blir den årlege pensjonsutbetaling justert ned med mindre ein ikkje vel å arbeida lenger. Altså ein nær samanheng mellom opptening og utbetaling. Men det var jo ikkje slik i den førre ordninga, at ein ikkje såg på samanheng mellom dette. Ein gjorde det berre på andre måtar som til dømes underregulering av Grunnbeløpet eller tilstramming av oppteningsreglane. Ein av fordelane med dagens ordning er at reguleringa er bestemt på førehand.

Norvald Mo, rådgjevar i Fellesforbundet.

Mitt svar i dag:

Fellesforbundets rådgiver Norvald Mo gir seg ikke i sin kamp for å forsvare nedskjæringene i den nye folketrygdordninga. Hvorfor sier han ikke som Stoltenberg og hele den norske eliten at «vi» ikke lenger har råd til en så god alderspensjon lenger? I stedet for å komme med den ene bortforklaringa etter den andre?

Det er snedig når han lurer inn politisk vedtatte sosiale omfordelinger i den gamle alderspensjonen i folketrygda og kaller det forsikring. Og bruker ordet «delvis» slik mange kan tro det kan bety så lite som en firedel eller tredel. Han ønsker tydeligvis å forsvare dagens reduserte pensjon med å sette likhetstegn mellom den tidligere bedre pensjonen og de private forsikringsordningene. Men folketrygda blei innført i 1967 nettopp fordi de private forsikringsordningene var for dårlige og for usikre for flest.

Den nye folketrygdordninga opererer med forsikringsbegrep som pensjonsbeholdning og delingstall, foruten levealderjustering. At dagens ordning er dårligere enn den tidligere, betyr ikke at den tidligere ikke burde ha vært bedre. Som dagens offentlige (og private) bruttopensjonsordninger. Men disse er det nå regjeringas hovedoppgave på pensjonsfronten å få ødelagt. Som tilsatt i det Ap-lojale Fellesforbundet arbeider vel Mo mot de offentlige bruttopensjonene? Og da også med argumenter for at bruttopensjonene er for dårlige, og er «forsikring»?

Feil om folketrygda

I Klassekampen i dag har jeg følgende innlegg på trykk, minus den setninga i kursiv som jeg ikke sendte inn:

I diskusjonen mellom Fellesforbundets rådgiver Norvald Mo og Stein Aamdal kommer Mo 29. mars med en oppsiktsvekkende påstand. Han skriver «Forsikringselementet er svakare enn kva det var då Folketrygda vart innført.» Dette er jo en 100 % gal påstand. Forsikring av pensjoner betyr at du skal få pensjon i forhold til det pengebeløpet, premien, du har betalt inn. Folketrygda fra 1967 baserte seg på et helt annet prinsipp: Årlig skatt av arbeidsinntekt fram til pensjonsalder, og så pensjon etter det regelverket som var fastsatt i folketrygdlova i forhold til tidligere inntekt. Etter finansieringsprinsippet «Pay as you go»: Det du har krav på kommer til utbetaling uavhengig av forutgående innbetaling og størrelsen på eventuelt fond. Det var ingen sammenheng mellom innbetalt skatt («premie») og fond og utbetalt pensjon slik som i private forsikringer. Bare indirekte gjennom progressiv skatt.

Den reduserte nye alderspensjonen (7 % lavere), Stoltenbergs store livsverk, har derimot ordninger som etterlikner de private forsikringsselskapenes pensjonsordninger. Den pensjonen du tar ut samtidig mens du jobber, eller om du ikke velger å jobbe lenger om gjenstående levealder øker, reduserer framtidig ytelse. Folketrygdloven opererer nå med forsikringsbegrep som pensjonsbeholdning, levealderjustering, delingstall. At det er en egen paragraf om garanti, mer enn antyder usikkerheten. Merkelig at Mo ikke har oppdaga at kampen mot bruttopensjon, som ikke har noe forsikringselement innebakt, er så viktig for regjeringa å bekjempe. For bruttopensjonen bryter mot forsikringsprinsippet, og det er dette punktet regjeringa, Stortinget og forsikringsbransjen framhever som et brudd med den reduserte folketrygda, markedsført som «modernisert folketrygd».

SKUP-prisen 2011 — betryggende lojal

SKUP-prisen er journalistenes egen pris for framragende arbeid. (SKUP: Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse). Journalistene mener de er kritiske, og har en kritisk holdning til maktmennesker og verdens begivenheter. Som for eksempel til vedtak 1973 i FNs sikkerhetsråd og praktiseringa av den? Ja, det går vel klart fram?

Journalistenes vurderingsgrunnlag for hva som er kritisk, det er det de til enhver tid måtte tenke sjøl som riktig. Altså at deres tanker for hva som er rett, detter ned fra himmelen som udiskutable dogmer.

SKUP-prisen ble delt ut i går. I årsmeldinga for 2009 står det at «SKUPs prisjury består nå av leder Thor Woje (Romerikes Blad), Lars A. Kristiansen (NRK), Ida Grieg Riisnæs (Dagens Næringsliv), Kari Aarstad Aase (VG), Svein Brurås (Høgskulen i Volda), Anne Berit Bjørken (Adresseavisen) og Anne Hovden (Bergens Tidende).» «Prisutdelingen er av kommentatorer kalt "Norgesmesterskapet i journalistikk" og omfattes med betydelig prestisje», skriver SKUP på sin egen side om prisen.

Styreleder Thor Woje sier om begrunnelsen: « - Et enkelt case om Hjørdis på 85 som sto i sykehjemskø, ble til en stor avsløring av køer kommunene har ønsket å skjule og som derfor var ukjente for lokalbefolkning og sentrale myndigheter. Det bildet som er skapt av eldresektoren i den politiske debatten, viste seg ikke å stemme,» sa juryleder Thor Woje om begrunnelsen for hvorfor prisen gikk til denne TV 2-reportasjen. Og la til: « - Metodebruken i prosjektet har blitt til på veien. Hindringer førte til utvikling av nye metoder eller at gamle metoder måtte brukes på nye måter. Prosjektet preges av systematikk, troverdighet og god kildekritisk håndtering». Jeg gjentar: «Utvikling av nye metoder»? Casestudier, eller tilfellestudier som en professor i statsvitenskap helst vil kalle det, er jo et metodeområde med en omfattende nasjonal og internasjonal samfunnsfaglig litteratur. Tror journalistene at de har finni opp noe helt nytt? Da er de utrolig mer uvitende enn jeg kunne forestilt meg.

For meg har det siste året vært dominert av to store journalistiske bragder: Geir Selvik Malthe-Sørenssens og Kjetil Bortelids Mælands bok «FORFALSKNINGEN — POLITIETS LØGN I TREHOL-SAKEN». Og for det andre TV2s avsløring av amerikanske spioner i Norge, faktisk pensjonerte politiske overvåkere fra vår egen nasjons «Politiets sikkerhetstjeneste». Men disse sakene nådde ikke opp i SKUP-komiteen til hovedprisen. Jeg har ikke finni noen vurdering av hvorfor disse sakene ikke nådde opp. Kanskje finnes det journalistiske argumenter mot boka og TV2-avsløringa. TV2s spionavsløring kan kanskje sies å være et kompromiss, i og med at de faktisk fikk en mindre SKUP-pris. Når det gjelder Treholtsaka er jo forfatterne delvis lurt av PST, i og med at de er blitt forelagt bilder som er påstått lagt fram i retten, men som en PST-pensjonist påstod likevel ikke er de som ble lagt fram i retten. Men uten at noen veit hva som blei lagt fram i retten. Hva som faktisk er avgitt skriftlig dom, kan jo heller ikke dokumenteres av rettsapparatet.

Men jeg er ganske sikker på noe: Uansett hvor god Selvik Malthe-Sørenssen/Bortelids Mælands bok er, og særlig TV2s spionavsløring, er det tilnærmet politisk umulig for SKUP å gi hovedprisenprisen til disse to, med all den oppmerksom og motstand dette ville ført til. Den kritiske journalistikken ville fått de mest grunnleggende institusjonene til makthaverne i Norge mot seg. Og særlig deres mest sentrale mektige støttespillere. Det går ikke, det finnes da dog grenser for kritisk holdning!

Galtung: «Vestens krig mot Gaddafi»

Johan Galtung er sterkt mislikt og en konstant årsak til irritasjon ikke bare blant høyrevridde som Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv og statsviter Bernt Hagtvet, men av hele den hegemoniske norske medieoffentlighet. Klassekampen trykker i dag på kronikkplass Galtungs artikkel fra Inter Press Service, Journalism and Communication for Global Change, THE WEST'S WAR AGAINST GADDAFI. Siden det er SKUP-konferanse i dag, burde Klassekampen vært en sentral kandidat til SKUP-prisen for å gjøre Galtungs tanker kjent, siden de er så provoserende for alle dem som forvalter den udiskutable sannheten i Norge. Jeg gjengir noen poenger fra Johan Galtungs kronikk her.

«Vestens krig mot Gaddafi

…Det er riktignok ikke noe historisk i FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973, vedtatt 17. mars. En resolusjon som beskyttet sivile i alle kriger, inkludert en flyforbudssone over Gaza, Bahrain, Pakistan, Afghanistan, ville ha vært historisk. Men på samme dag som resolusjon 1973 ble vedtatt, skapte Nato overskrifter ved å drepe flere sivile i Afghanistan, i noe som ser ut til å være en daglig rutine.

Det som nå skjer, er en intervensjon som støtter én side mot den andre. Dette kalles vanligvis for krig.

… ikke går inn for at Nato skal okkupere Libya. Men den hadde med USA-parolen «med alle nødvendige midler».

Om vedtaket i sikkerhetsrådet, hva kjennetegner det: …den britisk-amerikansk-franske trioen representerer mindre enn en halv milliard mennesker, mens de fem som avsto (Brasil, Russland, India, Kina og Tyskland) utgjør halvparten av menneskeheten. Tyskland er det største europeiske Nato-medlemmet, og Nato skal være basert på konsensus. Enn viktigere: Blant dem som avsto, er to støttespillere i Shanghai Cooperation Organisation (SCO), Kina og India (ikke fullverdig medlem, men observatør) og Brasil, det største landet i Latin-Amerika. Stort sett er Libya-intervensjonen «vesten mot resten», Nato mot SCO. Og alle snakker om et vagt alternativ: våpenhvile og megling. La oss håpe at de kommer til å sette handling bak denne retorikken, og det snart.

Den tredje makten er islam, men der Nato og SCO bruker statsterrorisme (soldater dreper sivile), har noen elementer i islamske land med USA-støttede autoritære styrker brukt terrorisme (sivile dreper sivile). Den som vinner støtte fra de islamske landene, vil styre verden. Nato er nå i krig med fire av dem, med Danmarks Anders Fogh Rasmussens, som skaffet seg mange fiender blant muslimer ved å nekte å ha en dialog om Muhammed-karikaturene, som generalsekretær.

… Nato-aksjonen har bekreftet skremmebildet av landene som koloniserte Afrika — Storbritannia, Frankrike og Italia. For å beseire Gaddafi og troppene hans kan man komme til å trenge bakketropper.

Det er åpenbart at ingen skal stå og se på når et regime brutalt angriper sitt eget folk — hvis Gaddafi hadde gjort virkelighet av retorikken sin. Alle andre midler skulle vært tatt i bruk, inkludert å skyte ned krigsflyene hans med raketter fra marinefartøy. Men, som noen på US National Public Radio påpekte: «President Obama har skutt flere raketter enn alle andre fredsprisvinnere til sammen». Og de har truffet alle slags mål, i luften og på bakken. Hva blir neste skritt?

…Fienden reduseres til en person som skal hates. Orwells oppskrift fra boken 1984 tas i bruk. Milosevic, Hussein, bin Laden, nå Gaddafi. Grunnlaget er også lagt for Castro og Chavez, men enn så lenge uten oppfølging. Det er et paradoks at vesten, som har skapt ideen om en sosial kontrakt som folket kan endre — Rousseau mot Hobbes — er fokusert på bare én person og så lite på folket. …

Om opprørerne mot Gaddafi: Men hva står de for? Man kan anta at de kommer til å tillate direkte utenlandske investeringer i olje og en militærbase eller to, av takknemlighet og for å sikre seieren. Og USA kommer til å få det de har forsøkt å få til i lang tid, en militærbase i Afrika.

.…I Libya er det kanskje millioner som misliker Gaddafi, men liker mye av det han har oppnådd. Vesten kan komme til å bli ofre for egen «ett land — en person»-doktrine og begå enda en langvarig, tragisk forbrytelse mot menneskeheten.»