25. september – et 40-års minne

Illu-strasjonen av Hans Normann Dahl er tatt fra boka «Det skjedde i Norge 1952-72.»

 Det er i dag 40 år sia det norske folket stemte nei til norsk medlemskap i EEC første gang. Jeg husker mye av det som om det skulle være i dag.

For det første husker jeg stemninga på jobben den dagen. Det enorme mediepresset, slagord på trikker, over alt. Presset fra alle øvrighetspersoner! Jeg husker jeg satt på kontoret i Drammensveien 60 og så ned på trikken og bussene med all ja-propagandaen, og følte meg ganske motløs mot den enorme overmakta. Nesten desperat.

Hjemme hos oss var det valgvaka. To kamerater med kvinner var til stede og vi hadde norske flagg i tomme flasker på bordet. Dagbladet og MMI, det vil i praksis si under ledelse av Ottar Hellevik, hadde laga en tabell over hver kommune, for hvordan det måtte gå om det skulle bli flertall for å stemme nei. De små utkantkommunene kom først, med klare nei-flertall. Så kom storbyene, med klare ja-flertall. Og totalt ja-flertall. Dette var i samsvar med Helleviks opplegg, og var ikke noe til hinder for et nei-flertall til slutt. Men NRK med høyremannen Lars-Jacob Krogh kunne innkassere seieren med sigar og det hele. Og eliten jubla. Avisene gikk i trykken, og Aftenposten og den erkekonservative avisa Morgenbladet trykte sine forsider: Det ble ja!

Men Norge er mer enn utkanter og storbyer. Det bor veldig mange i småbyer og i større tettsteder. Da resultatene fra disse kom inn, snudde det midlertidige ja til nei. Geipen hang på den lisensfinansierte Lars-Jakob Krogh og alle hans kolleger i mediene. Det blei nei!

Etter dette blei Hellevik min eneste pålitelige meningsmåler. Han har hatt en enestående god evne til å lage representative utvalg i sine undersøkelser. Det er som om han klarer å ta bedre hensyn til den tause og «lavere» del av befolkninga. I hans utvalg blir ikke bare «de som har telefon» kontaktet, for å minne om den meningsmålinga i USA foran et presidentvalg som så grovt bomma om oppslutninga (var det i 1948?). Fordi meningsmålerne bare kontakta den velstående delen som hadde telefon.

Resultatet av folkeavstemninga i 1972 var ikke mindre enn et politisk jordskjelv. Kanskje viktigere enn at det blei nei til medlemskap, var faktisk at hele den norske eliten fikk seg en på trynet; det var fantastisk deilig. Og attpåtil skulle det gjentas tjue år seinere! Og de politiske skillelinjene kommer klarere fram: Trillingpartiet Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet burde jo for lengst slått seg sammen. 

1972 var ei anna tid. Jeg dro seinere på jobben dagen etter. Jeg utstyrte min gamle to-takter imolarøde SAAB med plakater på hver side der jeg hadde skrivi: «Monopolkapitalens største nederlag siden 1945!». Det har jeg dessverre ikke bilder av. Men det var en ekstra fornøyelse å komme kjørende vestfra og kjøre i felt ved siden av de flotte Mercedesene som begynte på jobb etter at køen var over. De så min plakat på den stakkarslige SAABen, og holdt triumferende fram forsidene fra Aftenposten og «Morrabla´» med at «det blei ja», rista på huet (de rister vel egentlig på «hodet»?) og pekte med fingeren mot hjernevinningene sine til meg for å signalisere «Hvor dum går det an å bli!». Ja, ikke sant?

Så stod SAABen med plakatene parkert midt foran Rikstrygdeverkets inngang hele dagen — ja, det gikk faktisk an i «gamle» dager.

Feiring, — ja. Men hvem vant egentlig de to avstemningene? Stein Rokkans ord «Stemmer teller, ressurser avgjør», gjelder vel også i denne saka?