Dette kronikkforslaget ble sendt Klassekampen for en måned sia. Det ble liggende køen og seinere refusert fordi avisa mente den ble for gammel nå. Jeg tillater meg likevel å mene at den inneholder mange gode poenger, og legger den derfor ut nå:
Med Libyakrigen er det nytt at ledere i partier som kaller seg «venstre» og til og med har «sosialist» i partinavnet, i Norge i 2011 stiller seg offensivt deltakende bak kriger på andre kontinenter. De er i politikk helt enig med VGs politiske redaktør Hanne Skartveit og tidligere statssekretær Janne Haaland Matlary. Og ikke bare det, mange av krigstilhengerne kritiserer med moralsk indignasjon dem som er motstandere av krigene.
SVs nestleder og statsråd Audun Lysbakken kaller Nato-krigen mot det libyske regimet for «venstresidas krig» i Klassekampen 25.03.11. Tidligere generalsekretær i Norges Røde Kors, utenriksminister Jonas Gahr Støre, innrømmer kledelig overfor Søndagsavisa i NRK at avgjørelsen om krigsdeltakinga var vanskelig og problematisk, men likevel riktig og nødvendig. Vel så viktig er at mange selverklærte progressive og sosialister forsvarer krigen med argumenter av typen «endelig begynner FN å forsvare enkeltmennesker og sivilbefolkninga mot overgripere», og «nå ser vi begynnelsen av et rettferdig verdenspoliti for lov og orden».
I Klassekampen 30.04.11 ser Edvard Hoem på motstanderne av krigen i Libya som «typisk for den forvirring som den såkalla venstresida av og til kan rote seg opp i». Bendik Wold er i samme avis ikke snauere enn at han hevder at ved å ikke gå til krig, så «ville man bare ha forsterket inntrykket av at FN er handlingslammet, og at Vesten ikke ønsker demokrati i araberlandene». Daglig leder i Manifest Analyse, Julie Lødrup, forsikrer om sin støtte til krigen. Rødts Mona Bjørk «har vært i tvil». Gaddafi er ondet som må stanses, mener de alle. Vår utenriksminister gir dem alle støtte i Klassekampen 30.05: «...operasjonen skjer i samsvar med FN-mandatets adgang til å bruke alle tilgjengelige midler for å beskytte sivile».
Av all den urett som skjer i verden er det altså den i Libya der verdenssamfunnet setter inn sine ressurser for sivilbefolkninga. Dette er det i seg sjøl utrolig naivt å tro på. Hver time hver dag drives palestinerne fra skanse til skanse, hus for hus. De utsettes for blokader, fratas økonomiske midler, husene deres jamnes med jorda og barn bombes og beskytes som bevisste mål. Alt i strid med FN-vedtak det siste halve århundret. Men aldri har FN reagert på Israels forbrytelser med annet enn bevisst virkningsløse ord i betydninga «bare fortsett». Etter Libya-krigens «nye FN» finnes det heller ikke tanker om å stanse Israel. Israel er ikke det eneste eksempelet. Enten krigens tilhengerne ser Libya-krigen som verdens eneste urett, eller at de med denne krigen tror at nå begynner verdenssamfunnet å ta for seg både små og store krigsforbrytere, er like ille. Hvorfor bombes det ikke i Jemen og i Syria? Eller i…? Å tro på at stormaktene denne gangen er ute i den gode saks ærend, og kan utrette noe positivt — det er rett og slett ufattelig naivt.
Opprøra i Midt-Østen kom overraskende på vestmaktene, og ikke noe de hadde fått informasjoner om fra sine agenter. Opprøret avsatte vestmaktenes egne støttespillere og allierte, og skapte en usikker situasjon for dem. I Libya tok de imidlertid grep. I motsetning til opprøret i Tunis og Egypt ble opprøret i Libya væpna. Britiske og franske agenter var inne på forhånd og fortalte noe.
Grepet i Libya ble ualminnelig vellykka. Helt tradisjonelle økonomiske maktinteresser kunne skjules i et edelt formål, nesten uten motstand, også når det ikke har gått som planlagt. Hvordan har et slikt skifte blitt mulig?
USA lærte av Vietnamkrigen at for å være sikker på å vinne militært i dag må en også vinne beskrivelsen om begrunnelsen for krigen og hva som skjer i krigen.
Og hva er mer egna til å begrunne en krig og få oppslutning om den enn hensynet til å beskytte en sivilbefolkning? Derfor: «Gaddafi har sagt han vil drepe sin egen befolkning! Drep ham, i menneskehetens navn!» Men internasjonal kunnskap om før-situasjonen støtter ikke denne beskrivelsen, jf Peter M. Johansen i Klassekampen 05.05. Det naive bildet som er (gjen-)skapt som årsaker til politiske konflikter, er at de skyldes enkelte av de mange onde lederne som Saddam Hussein, bin Laden og Mladic. Derfor var Gaddafi et gunstig eksempel å bruke som et uhyre som verden og libyerne må reddes fra. Bombene kan slippes med den åpenbart feilaktige påstanden for å redde sivilbefolkninga. Argumentet «redde sivilbefolkninga» baner veg for de egentlige interessene: Gjenerobring av den britiske og franske kontrollen over libyernes oljeressurser, og hindre avtaler med konkurrenter som kineserne. Og kanskje vel så viktig, å si klart fra til Midt-Østens opprørske ungdommer: Ikke prøv dere på å endre vår verdensorden!
Det er jo egentlig meningsløst at Norge av alle land som ett av få land skal delta i bombingen av et afrikansk land. Når for eksempel Tyskland og Italia ikke gjør det. Det må være en hittil ukjent årsak til denne deltakelsen, som jo bryter med vårt påståtte fredsskapende selvbilde. Men jeg kan ikke forstå annet enn at den nåværende regjeringa svekker venstreopposisjonen i Norge, og får den til å tie. For den toneangivende delen av venstresida lar seg på en naiv måte bruke av de vestlige imperialistmaktene. Det påståtte grunnlaget SV og en rekke støttespillere har lagt til grunn for krigen, finnes ikke. Alle de imperialistiske krigene de siste tjue åra har blitt begrunna med formålet om å skape fred og redusere overgrep og død. Men resultatet har alltid blitt det motsatte.
Mer enn fakta, nemlig også organisatorisk mobilisering mot krigen som er en Vestens krig mot Libya, og ikke bare Gaddafi, må til. Når kan vi begynne?
Jøss! Jeg visste ikke at du hadde blitt konspirasjonsteoretiker! Du er nok bare forvirret av kritisk tenkning og integritet...
SvarSlett