Fortsette i samme spor?

Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen i dag (bildet):
Den politiske kampen etter terrorangrepet på regjeringa og de ufattelige massedrapene på Utøya er forlengst i gang. Endres styrkeforholdet? Tilhengerne av økt innvandring og forsvarerne av religiøst begrunna særskikker, legger tydeligvis til grunn at de nå automatisk skal få en økt tilslutning til sine standpunkter. Nå er det vist i praksis hva deres motstanderne står for, har mange hevdet. Og de har behov for medgang nå. Tross flere tiårs iherdig innsats med støtte fra flertallet av partier og politikere, de beste penner og de fleste taleføre radikale og humane offentlige personer, synker oppslutningen om deres standpunkt. I juni var det over 50 % av det norske folket som var enig i at innvandrings- og integreringspolitikken ikke var vellykka. Sjøl den oppsiktsvekkende arrestasjonen av Maria Amelin med etterfølgende utvisning ga ikke økt oppslutning om mer innvandring.

Når så mange, særlig fra arbeiderklassen er imot innvandringspolitikken, eller ikke forstår den, hvorfor ikke da stanse opp og stille spørsmålet «Hvorfor lykkes vi ikke politisk, hvorfor taper vi så grundig?». 

Er altfor mange folk, særlig de med lønn lavere enn gjennomsnittet — minst 20-30 %, kanskje flere — bare kunnskapsløse, rasistiske og reaksjonære? Som må møtes med mer moralsk fordømmelse? Mitt utgangspunkt er annerledes: Høyrepartiene over hele Europa sier nei til mer innvandring og nei til særrettigheter for innvandrerne. Arbeiderklassen slutter opp om disse partiene, som dermed får mulighet til å overføre enda mer rikdom til de rikeste. Med betydelig økende arbeidsledighet og flere offensive imperialistiske kriger som resultat.

Jeg mener at i flere år har kravet om økt innvandring og forståelse for innvandrernes politiske krav om å endre norske lover og skikker, hvertfall for sin egen del, blitt den viktigste politiske oppgaven fra særlig venstreorienterte både i Norge og i Europa. Viktigere enn kamp mot kapitalistisk økonomisk politikk og imperialistiske kriger. Muligens kan endringa skyldtes at arbeid for sosialismen er blitt politisk kriminalisert. Det er interessant å registrere at to konsekvente og ytterliggående muslimer i Norge, Trond Ali Lindstad og Lene Larsen, begge er tidligere AKP-medlemmer.

Når det gjelder innvandring, vil jeg peke på at vi i Norge faktisk har innvandringsstopp fortsatt, vedtatt i 1973. Hvorfor er kravet om å oppheve den så lite framme i den offentlige debatten? Likevel: I følge Brochmann-utvalget har ingen land i Europa tatt imot så mange innvandrere som Norge i forhold til folketallet, og ingen har heller hatt en så stor økning de siste åra. De som har kommet har vært gitt opphold av humanitære grunner og politisk asyl. Og halvparten av dem (46 %) har kommet som følge av familiegjenforening. Av dem igjen svært mange som er nyetablerte familier for å kunne omgå innvandringsstoppen. Men i forhold til verdens nød og elendighet, er dette ubetydelig. Rundt 1 milliard mennesker, minst, lever under forhold som de med god grunn mener er utålelige og forståelig nok vil bort fra. Men radikale, og ikke minst sosialistiske politikere, bør gå til roten av ondet. Problemet er at nøden og sulten i verden er resultatet av en bevisst villet politikk av imperialismens organer som WTO, IMF og FN. En politikk som også norske myndigheter står bak og som nordmenn har fordel av. Hvor kommer da betydningen av Norges lille innvandring inn? Det er selvfølgelig bra at noen få får hjelp, enn at ingen får hjelp («Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten», Brecht). Men det monner ikke på noen som helst måte, dette «forkorter ikke utbyttingens tidsalder», fortsatt etter Brecht. Hvorfor prioritere økt innvandring til Norge som løsninga på de lidelsene verdens folk utsettes for? Og hvor mange skal få komme til Norge, og på hvilket grunnlag skal de velges ut? Når det monner så lite, og ingenting av verdens elendighet endres, og den politiske kostnaden er så stor at høyrekreftene styrker seg i de fleste europeiske land og gir dem mulighet til å føre en stadig mer krigersk imperialistisk politikk - hvorfor tier innvandringsentusiastene om slike problemstillinger?

Det er et godt poeng at Norge trenger flere hender for å få utført nødvendig arbeid. Men for mange innvandrere bidrar ikke. Den norske velferdsstaten kan ikke overleve med mange passive og mange som eksporterer ytelsene. Det styrker heller ikke oppslutninga om innvandrings-. og intergreringspolitikken. Jeg er dessuten imot å ta imot de mest ressurssterke. De trenges i hjemlandet for å arbeide for revolusjon der.

Innvandringsentusiastene mener de har et trumfkort: Det multikulturelle Norge er alt et faktum! Men hva menes med dette honnørordet? Barne-, familie- og likestillingsdepartementet gir denne definisjonen: Staten, «enheten er ikke en felles nasjon med felles verdier, men de ulike kulturer som eksisterer i et territorium fungerer parallelt og er likestilt, det være seg … nye grupper med innvandrere. Staten skal være nøytral og ikke bygge på spesielle verdier.» Er dette målet? Ikke faktum hvertfall: Den norske staten har en egen religion i følge Grunnlovens § 2, den evangelisk-lutherske. Medlemmer av statskirken, rundt 80 % av befolkninga, er i følge grunnloven forpliktet til å oppdra barna sine kristent. Og markeringa av ikke-kristne som annenrangs borgere, vises ved at Grunnloven bestemmer at du ikke kan bli statsråd som ikke-kristen om ikke mer enn halvparten av statsrådene fra før er forpliktet til å oppdra sine barn i den evangelisk-lutherske tro. Hva er multikulturelt, flerkulturelt, ved dette? Og den europeiske menneskerettighetsdomstolen fikk nærmest politisk pålegg blant andre fra Paven om å omgjøre en tidligere dom for å tillate å påtvinge alle lærere og skolebarn i Europa kristne symboler i klasseromme, noe den villig etterkom. Multikulturelt Europa er det vel neppe? Betyr egentlig flerkulturelt samfunn støtte til statlige parallellsamfunn med egne leveregler, i praksis statlig godkjente ghettoer? Dessuten dreier det seg mer om forskjeller på gamle og nye kulturer, enn om ulike.

Jeg må jo dessuten få peke på i tillegg til dette begrepets uklarhet, så har jeg som samfunnsmedlem aldri noen gang fått meg forelagt begrepet og dets praktiske konsekvenser til diskusjon og avstemning, ikke en gang som medlem av et parti inntil 1998. Det er bare denne nedlatende triumfen, «Haha, nå er det der, din umoralske rasist!». Et trumfkort som ikke har virket, kanskje nettopp på grunn av sitt fravær av dialog og demokrati og sin nedlatende forakt. En så autoritær politikk fortjener heller ikke tilslutning.

Som en følge av innvandringa har tiltroen til religioner i Norge økt. Kristne har fått en ny vår etter drahjelp fra muslimer, særlig merkbart i Klassekampen. Religioner er konstruerte for å bevare makta til de herskende og deres tanker. Religioner er totalitære, fordi de har svar på alle sider i livet og i samfunnet, særlig kristendom og islam, og er derfor sterkt politiske. Å gi forrang til religiøse skikker er å gi politiske konsesjoner til inhumane rettigheter og imot individuell frihet og rett til egne valg. Tanker og rettigheter som var utenkelig da religionene ble konstruert for 2000 år siden. Som mest typisk, gjeninnføring av kontroll med kvinnen som mannens og familiens eiendom. Jeg endrer ikke syn på slike religiøst begrunna politiske krav fordi om de nå fremmes på nytt av en minoritet. Også minoritetens diskrimineringskrav er det like viktig å bekjempe, og gjerne forby. For det er vel ikke riktig å la katolske prester fortsette sine pedofile overgrep fordi det er deres kulturelle praksis? Ikke glem heller at mange av de sterkeste kritikerne av muslimsk religion i Norge er innvandret fra muslimske land, ja rett ut sagt flyktet fra muslimske regimer, nettopp på grunn av regimenes praktisering av sine statsreligioner.

Tilhengerne av økt innvandring og de som er fornøyde med integreringspolitikken, har alltid benektet ethvert problem ved innvandringa. Bare motvillig, etter lang tids politisk kamp, har en akseptert at innvandring har ført til sosiale utfordringer. Som at mange innvandrere ikke aksepterer norske rettsregler, særlig de som bryter med klans- og ættebånd, og at de som har bedre råd enn arbeiderklassen flytter når det blir for få «vanlige» nordmenn i et boområde. Innvandringsentusiastenes virkelighetsflukt er en viktig årsak til deres politiske nederlag.

Satt på spissen: Jeg prioriterer null innvandring fra nå av og ingen konsesjoner til religiøse politiske særkrav, før det har fått politisk oppslutning fra minst 80 % av befolkninga gjennom et nasjonalt rådslag. Etter et slikt rådslag som gir enighet om de sentrale innvandringsspørsmåla, kan en lettere mobilisere mot det kapitalistiske systemets samfunnsødeleggelser og fattigdomsutvikling. Et mer antikapitalistisk og sosialistisk Norge og Europa vil være til stor fordel for verdens fattige millioner, også for de troende.