Nasjonsbygging: Ski som skaperen av norsk identitet og nasjonalt lim — det kan da ikke stemme?

Det er fastslått, særlig gjennom boka «Den evige sne» av Tor Bomann-Larsen, Cappelen 1993, at det er ski som har samla Norge til en nasjon. Men det kan da ikke stemme? Andre nasjoner er jo også samla, både med og uten ski. Hva er særegent for Norge i forhold til andre land? Sverige hadde også mye skisport (som Finland). Var det Gustav Eriksson Vasa fordi han brukte ski på flukt fra Mora til Sälen i 1521, og som blei henta i Sälen og nærmest i trumf ført tilbake til Mora — på ski — og Stockholm i 1523 som samla Sverige under seg? Hva har bygd nasjonsfølelsen i Danmark, og hva i Tyskland, Storbritannia eller i Nederland? Belgia, ikke akkurat kjent som en vellykka statsdannelse, har bidratt med kulturell kapital til arkitekten som vant konkurransen om den siste Holmenkollbakken: «den danskboende, belgisk-franske prisbelønte arkitekten Julien De Smedt (32) og diplomingeniør Florian Kosche, Oslo.»

Bomann-Larsens tanker er gjort til de eneste gjeldende, hvertfall i norsk medial offentlighet. På omslaget til boka står det: «Skiene er det nasjonale vidundervåpen som gjenreiste den tapte illusjon om vikingstormakten Norge. … Han påviser hvordan nettopp skiene ble bærebjelker i vårt nasjonale byggverk». Som i NRKs program om Holmenkollbakken sendt søndag 20. februar 2011 der Bomann-Larsen uttalte: «I det øyeblikk vi slipper Kollen, slipper vi ideen om oss selv». Og det bare på grunnlag av det Bomann-Larsen skriver i etterordet i boka fra 1993: «Som leseren vil forstå, er denne boken først og sist uttrykk for en personlig historieoppfatning. Alle analyser og konklusjoner står utelukkende for forfatterens regning.» Denne faglærte tegneren legger altså premissene for all historie og samfunnskunnskap om Norges utvikling som nasjon, og dermed generelt også for andre land? Hvordan klarer han å tilsidesette alle andre samfunnsviteres forklaringer på nasjonsutvikling — uimotsagt? Det er grunn til å spørre: Hvilke andre forklaringer tilbakeviser han på hvilket grunnlag?

Et interessant poeng er at Bomann-Larsen, tross sine manglende formelle historiefaglige kunnskaper, blant den store mengden av norske faghistorikere, er valgt ut av kongefamilien for å skrive kongefamiliens historie. Nå er det slik at mye kan tilegnes uten formelle universitetseksamener, og vel så bra, men litt rart er det likevel at ingen norsk historiker blei finni verdig å skrive kongefamiliens historie. Jeg har en mistanke om at kong Olavs nære venn, tidligere stortingspresident Jo Benkow, har spilt en rolle. Benkow var blant dem som lanserte og fikk aksept for å bruke «historiker» som et skjellsord i ledende politiske kretser i Norge for rundt tjue år sia.

I boka «Den evige sne» er det ingen diskusjon om andre forklaringsmodeller på at Norge blei utvikla til én nasjon, og om vi er det. Andre forklaringer er ikke nevnt. Det er bare denne ene rette. Og han har i det offentlige rom fått oppslutning, også med en rekke av de seinere bøkene om dette emnet. I Ronald Huntfords bok «To planker og en lidenskap, Skiløpingens historie», Aschehoug 2006, trekkes også ski fram som nasjonsbyggende. Huntford viser til den norske professoren i retorikk, Gerhard Schøning, som i sitt historieverk fra 1771, Norges Riiges Historie, «…trolig første skritt i verden i retning av å bruke sport i byggingen av nasjonal identitet.» (side 64). Men heller ikke Huntford, etter det jeg kan se, drøfter skienes og skiidrettens avgjørende betydning som nasjonsbygging opp mot andre forklaringer og faktorer.

Gry Anita Hemsing skriver på Ariadne, kunnskapsbase for kulturfagene ved Universitetet i Oslo om nasjonal identitet. Hun nevner ikke ski direkte:

«I 1905 ble Norge en selvstendig stat etter å ha vært i union med Danmark fra 1380 til 1814, og med Sverige fra 1814 til 1905. For å legitimere kravet om Norges selvstendighet var det viktige å vise at nordmenn var kvalitativt forskjellige fra dansker og svensker; at vi hadde en egen nasjonal identitet. Dette politisk begrunnede arbeidet med å etablere den norske egenarten var først og fremst et prosjekt som engasjerte hovedstadens kulturelle og borgerlige elite. De var influert av attenhundretallets nasjonalromantiske ideologi som så nasjonen som en organisme med en felles ”folkesjel” som satte sitt særpreg på alle kulturytringer. I følge teorien var denne folkesjelen å finne i allmuens åndsliv. De norske byene var preget av mange hundre år med dansk styring og kultur, samt av samhandlingen med europeiske handelsfolk. For å finne tilbake til den nasjonale ånd og arv, mente derfor byeliten at distrikts- Norge var plassen å lete. Oppfatningen var at bøndene hadde levd på det samme viset i de isolerte bygdene sine gjennom hundreder av år - helt tilbake til Norges tid som historisk nasjon: til det norrøne Norgesveldet. Slik ble allmuen synonymt med bonden. Og det var bondens kulturuttrykk som dermed fikk æren av å representere den norske folkesjela.»

Men ikke alt fant borgerskapet passende til å opphøye til å «representere den gryuende nasjon». Hun skriver videre: «Norge er et langstrakt land med grisgrendt bebodde avsidesliggende bygder. Det lå ingen automatikk i at borgerskapets svermeri for bondekulturen skulle medføre at gudbrandsdøler, flekkefjordinger og lofotværinger tilegnet seg en felles nasjonal identitet. Man trengte en plan! Planenes første steg var å finne høvelige nasjonale symboler som folket kunne samles rundt og identifisere seg med. Det individuelle og lokale ble tonet ned til fordel for det som var felles og nasjonalt. Dette førte for eksempel til at lokale varianter av folkedanser og bunader ble forsøkt erstattet med nasjonalt skapte varianter som leikaringen og Hardangerdrakten. Planens andre steg var folkeopplysning…» (Min utheving: samler flekkefjordinger og lofotværinger seg om ski som samlende, naturlig og frivillig?) Hemsing skriver om behovet for så skille oss ut fra våre naboland - hva skiller Norge fra Sverige og Finland i forhold til ski? Hemsing nevner 17. mai og påsketuren til fjells, som bare et mindretall på 10 % av oss drar på, som «deler av et felles fortellerrepertoar som nordmenn forstår og kan forholde seg til. Meningene om hvem vi er som nordmenn er slik del av en felles kulturell kompetanse hvor bunaden og Freia melkesjokolade er meningsbærende som nasjonale ikon.»

Nasjon er også sentralt i statsvitenskapen, egentlig vitenskapen om politikk. Som en del av den siste maktutredninga er spørsmålet om nasjon behandla, i rapport 55 fra 2003 som en del av Makt- og demokratiutredningas rapportserie. Det som kommer fram her at det som skiller norsk nasjonalitet fra svensk og dansk, er «Sverige skil seg ut med mindre bruk av dei offisielle nasjonale symbola enn Norge og Danmark. Når det gjeld bruk av offisielle nasjonale symbol, skil Norge seg ut på to av dei områda vi har undersøkt. Det gjeld stor folkeleg oppslutning om den offisielle nasjonaldagen og omfattande bruk av nasjonaldrakter. Nasjonaldagsritualet og nasjonaldrakter har liten eller ingen oppslutning i Sverige og Danmark.» Det viktigste er likevel at den norske nasjonalismen uttrykker en politisk funksjon: «Som vi har vore inne på skil Norge seg frå Sverige og Danmark med ei større oppslutning om offentleg bruk av nasjonale symbol. Den viktigaste bruksarenaen for dei nasjonale symbola i Norge er 17. mai: ein offentleg og, i vid forstand, politisk arena.» (Min utheving).

Dette er altså det stikk motsatte av det Bomann-Larsen hevder: nasjonalismen i Norge er politisk og dermed splittende, ikke samlende som Bomann-Larsen hevder om det upolitiske «ski». Og hvor kommer den tidligere storidretten skøyter, og Norges største idrett, fotball (mer enn dobbelt så mange medlemmer som i ski), inn i bildet? Rapporten fra maktutredninga er en forklaring som virker mer sannsynlig. Ikke noe virker mer splittende politisk i Norge som når spørsmålet om nasjonens sjølråderett kommer opp i forbindelse med norsk EU-medlemskap. En strid som også følger tradisjonelle politiske skillelinjer: makta mot de avmektige, de rike mot de fattige.

Rune Slagstad hører også med i dette bildet. Han har utgitt to bøker som penser rundt dette temaet, De nasjonale strateger i 1998 og (Sporten) i 2008. Med gjentatt overflatisk gjennomsyn av disse to bøkene forstår jeg ikke at disse to verkene gir noen som helst form for støtte til Bomann-Larsens tese om skiene som det «nasjonale vidundervåpen». Egentlig snarere tvert imot.

Det som er fullstendig fraværende i Bomann-Larsens og Ronald Huntfords fortellinger, er andre samlende tendenser for nasjonsbygging. Heller ikke splittende faktorer, og deres påstander er ikke satt inn i generell teori og empiri om nasjonsbygging som på wikipedia og Store Norske Leksikon. Konkrete strider i norsk historie, som økonomiske interesser som behovet for å eie sin egen flåte (flaggstriden), kampen om innføringa av parlamentarisme og bygdevæpninga for parlamentarismen som sikra dens gjennomføring, kampen for et selvstendig storting og i det hele tatt kampen mot unionen med Sverige, religionens plass (les kristendommen, haugianismen) og den framvoksende organiserende arbeiderklassen.

Men det avgjørende for den norske nasjonsbygginga skal altså være ski og kongefamiliens skinteresse. Det er rett og slett litt vanskelig å tro på. Og i alle fall på bakgrunn av manglende drøfting av betydningen og vekten av andre faktorer. Har ingen andre historikere eller statsvitere drøfta det som framstår som Bomann-Larsens uimotsagte påstand?