onsdag 29. september 2010

Når økonomi blir uviktig

Følgende innlegg står på trykk i Klassekampen i dag:

I Sverige er arbeidsledigheten rundt 10 %, og nær hver tredje ungdom er arbeidsledig. Likevel klarer ikke de som hevder å representere arbeiderklassen og de arbeidsledige, å få flere stemmer enn et politisk alternativ som lover skattelette. Kanskje ikke så rart, for det er ikke slike økonomiske forhold som engasjerer venstresida i Sverige. Rundt 10 000 protesterte i Stockholm dagen etter valget mot et parti som kom inn i Riksdagen for første gang. Egentlig en protest mot velgerne til dette partiet. Hvis det først er fritt valg, hvorfor protestere mot dem som har stemt annerledes enn seg sjøl? Og bruke forakt og utestenging i stedet for dialog?

Vi ser det samme i Norge. Politikere fra partiene på venstresida gir daglig inntrykk av at de mener at verdens fattigdomsproblemer kan løses ved at alle som vil skal få komme til Norge, og at det ikke finnes et eneste problem ved resultatene av en slik politikk. Før en blir tvunget til — hver gang motvillig — å akseptere at det finnes problemer ved en slik politikk. Denne politikken har gitt særlig Frp posisjoner som har gjort det mulig å ta penger fra de fattigste og vanlige folk i Norge og overføre dem til de aller rikeste.

Sverigedemokratene, SD, har ikke program som jeg ville ha stemt på. Partilederen Jimmie Åkesson skal ha ønsket seg et forbud med jazz-musikk. Selvfølgelig et latterlig krav det er umulig å få gjennomført i demokratisk samfunn. Men jeg kan ikke se at partiprogrammet inneholder noe om utvisninger av nåværende innbyggere med påstått innvandrerbakgrunn, bare om ny framtidig politikk. Det inneholder ellers en rekke krav som er vanlig å høre blant lavtlønna grupper og folk uten utdanning og med liten kulturell kapital, ofte eldre mennesker: Det reises krav om økt støtte til pensjonister, og tiltak mot kriminalitet.

Intet parti i et demokratisk samfunn kan tro at alle postene i et partiprogram skal kunne gjennomføres — omtrent samtidig. Sikkert heller ikke ledelsen i SD. Dersom politikk er å ville noe, og økonomi er viktig, skjønner jeg ikke hvorfor det ikke kan innledes drøftinger med SD og gi dem noe som de kan bli fornøyd med. Alt ved innvandringspolitikken og integreringa i Sverige kan da ikke være så perfekt at ikke endringer kan gjøres? Og gjennom slike drøftinger styre endringene i en annen og mer human retning enn den SD opprinnelig hadde tenkt seg. Og til og med ta regjeringsmakt med SDs hjelp hvis mandatfordelinga gjør det mulig?

Men det er åpenbart viktigere å dyrke sin egen selvtilfredshet og markere moralsk overlegenhet framfor å oppnå økonomiske resultater og forhindre fortsatt sosial omfordeling til fordel de rikeste.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.