Kunnskap — til glede og nytte

Som noen vil ha sett har jeg vært ubeskjeden nok til å blande meg opp i en diskusjon som professor i statsvitenskap, Bernt Hagtvet, har reist i Dagens Næringsliv 14.09 og som er blitt kommentert av hans professorkollega i det samme faget, Hanne Haaland Matlary. Vi utdanner studenter som i en pølsefabrikk, og plagiat hentet fra nettet florerer blant studentenes arbeider, hevdet Hagtvet. Mens Matlary 15.09 hevdet at Hagtvet er useriøs og respektløs når han, etter hennes mening, sabler ned alt ved universitetet.

Mitt bidrag til diskusjonen i DN, «Bedre før?», gjaldt det med plagiat og kunnskapstilegning. 22.09 gikk Hagtvet nærmere til verks i DN med ti bud for en bedre utdanning, og en radikal universitetsreform.

I DN 23.09 hevder forskningsminister Tora Aasland at dette ikke er nye standpunkter fra Hagtvets side, han har framført dem helt siden 2003. Og hun hevdet at «Hagtvet lever i en 68-er-verden», og er lite framtidsretta. Hun sier at hun synes det grenser til latterliggjøring av hardtarbeidende professorer og studenter, noe de ikke har fortjent. Og at det ikke er noe ved dagens system som hindrer å oppfylle Hagtvets krav om «Krev mer av studentene» og «Styrk lærerkreftene».

I NTL-magasinet nr 7 side 38/39 i år skriver Paul Bjerke om markedstilpasninga av universitetene og høyere utdanning . I ingressen for hans kronikk står det: «I gamle dager leverte universiteter og høyskoler høyere utdanning, basert på vitenskapenes kvalitetskrav. I dag er de blitt kvasi-bedrifter som «produserer studiepoeng»». Bjerke peker på at den grunnleggende drivkrafta blant de uheldige utviklingstrekkene er det markedsbaserte finansieringssystemet. Universitetene og høyskolene får nå stykkprisfinansiering. Svært mange universiteter og høyskoler tar derfor inn langt flere studenter enn de har plass til vurdert ut fra et kvalitetsmessig behov. Denne markedstilpassinga er et resultat av «Kvalitetsreformen» fra 2003, etter forslag fra Mjøsutvalget. Hagtvet sier: «Alt dreier seg om gjennomstrømming. Dette er en hydrologisk reform. Personene bak dette er Tora Aasland, Ole D. Mjøs og Kristin Clemet. De har sluppet altfor lett. Vi har ikke råd til seminar- og kollokvieundervisning lenger. Norsk studerende ungdom fortjener bedre enn dette». Når statsråd Aasland avviser kritikk mot dagens studieordning med at alt er et «ledelsesspørmål», uttaler SV-medlemmet seg som en litt arrogant Høyre-representant.

Jeg er tilhenger av et menneskesyn som legger vekt på at det er en viktig livsglede, og et mål, at flest mulig kan mest mulig om alt mulig. Og at vi alltid beholder nysgjerrighet etter kunnskap for å forstå livet og verden rundt oss. Som min tysklærer på realskolen, Lauritz Leikvang, seinere venn, sa på en skitur i Nittedal mot Nordmarka tidlig på 1960-tallet: tenk på all den kunnskapen utover i verdensrommet og ned på mikronivå vi nå får tilgang til! Men han la til, «Bli aldri som en journalist, en som kan litt om alt!».

Uten å gå inn i debatten, må jeg umiddelbart si at jeg har sans for kravet om gjeninnføring av forberedende eksamen med fag som filosofi og logikk for alle universitetsstudenter.

Kan et universitetsopphold på 5 år bli et ekstraordinært opphold som gir varige kunnskapstilegninger for resten av livet? Kanskje kan vi si det sånn som at et universitetsstudium kan bli som å gå på en fjelltopp for oss. Men hensynet til livslang læring tilsier at vi må være i stand til å fornye oss og stadig lære nytt. For eksempel å følge med på den nye digitale revolusjonen som skjer i dag og med de læringsmuligheter det gir. Kan noen periode i livet bli den perioden i livet hvor vi lærer «det grunnleggende»? Men det grunnleggende er vel i så fall ikke mer enn nysgjerrighet, grundighet og ærlighet? Samtidig som en hevder at kunnskap har en egenverdi, kan en ikke komme unna at det ikke kan være ubegrensa med kunnskap som det offentlige med skattemidler skal bidra til at uteksaminerte studenter får før de sendes ut i arbeidslivet.

Jeg tar ikke direkte opp en diskusjon med Hagtvet. Han vil helt sikkert ikke diskutere med meg, heldigvis. Han vil påstå at jeg er tilhenger av og forsvarer av massemord og totalitære samfunnssystemer, uavhengig av hva jeg sier og mener. Hagtvet opptrer i det offentlige rom som kombinert anklager og dommer, og der han bestemmer hvem som får legge fram bevis og hvilke bevis som skal aksepteres. Det slår ikke bare meg at det er et kvantesprang mellom de idealene om debatt og kunnskap som Hagtvet prediker og slik han velger å framstå i debatter i det offentlige rommet. Hagtvet er, når hans meninger blir imøtegått, en sjelden vulgær og intolerant debattant. De norske beslutningshavere som i dag gir ordre om krig og bruk av våpen, er merkelig nok unntatt hans sinne. Skal jeg bruke samme type argumentasjon som Hagtvet, må jeg si at han tar feil i alle standpunkter, under henvisning til hans frenetiske anti-sosialisme og for eksempel manglende kritikk av regjeringas krig i Afghanistan. Men i motsetning til Hagtvet, har jeg det utgangspunktet at sjøl om noen etter min mening tar feil i ett spørsmål eller to, kan de faktisk ha rett i andre spørsmål.

Uten at jeg helt veit hva det er, støtter jeg de «frie unviversitetene», der de gis penger fra det offentlige til å forske i hva de vil. Det kan bli mye «unyttig forskning», men skal vi få til virkelig nyttig forskning, må det forskes mye «unyttig» og «bortkasta», tror jeg.

Det slo meg under mitt nylige studieopphold på Institutt for statsvitenskap i Oslo at studentene var veldig praktisk orienterte, og var ganske målbevisst med valg av tema for å skaffe seg jobb. Og noen av dem lyktes bra med raskt å få seg en jobb der de tok sikte på. Det er noe litt annet enn min avgjørelse på gymnaset: Jeg ville studere politikk fordi jeg er interessert i det. Og derfor «nøt jeg» også Jens A. Christoffersen. Nå opplevde jeg at ånden er annerledes enn det engasjerte og opphete politiske miljøet på statsvitenskap på slutten av 1960-tallet. Sjøl om jeg kan sies å ha vært et «fremmedelement» som så det hele litt på avstand fordi jeg var eldre enn de andre, stemmer nok observasjonen om forskjellen i studiemiljøet.

«Kunnskap er makt», sa Francis Bacon, «og makten skal brukes til å bedre menneskenes kår». (Filosofiens historie, Arne Næss 1968 side 48). Det er utvilsomt fortsatt riktig. Uten kunnskap, faktisk og politisk strategisk og taktisk, kan en ikke oppnå noen politiske resultater. For det er med formålet med kunnskap om statsvitenskap og politikk, som Karl Marx sa om filosofene: «Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det [det] kommer an på, [er] å forandre den.»*

*Teser om Feuerbach. Side 103, Karl Marx: Samfunn og frihet, en antologi ved Jon Elster, Pax 1965.