Gullaug — i strid med Buskerudbyen

Dette innlegget stod trykt som kronikk i Drammens Tidende 17.12.2009.

Alle verdens nasjoner diskuterer nå i FNs regi hva en kan gjøre for å hindre skadevirkningene av et endret klima. Norge stiller med forslag om selvpålagte krav om reduserte klimautslipp. Gro Harlem Brundtland, som leder av FNs miljøkommisjon på 1980-tallet, formulerte da slagordet «Tenke globalt, handle lokalt».

Og hvordan er det vi har tenkt å handle lokalt her i nedre Buskerud? Jo, vi har blant annet tenkt å erstatte unødvendig bilkjøring med mer miljøvennlige reiseformer, og kanskje litt mindre reising i det hele. Kommunene, som Drammen, har engasjert seg i samarbeidsprosjekt med staten for å oppnå dette. Staten lokker med økonomiske bidrag, og kommunene sier ja. Hvertfall til det økonomiske bidraget.

Tiltaket «Buskerud-byen» er lansert. Dette for å se hele regionen under ett for slik å oppnå de lokale målene best mulig.

Forskningsinstitusjonen Transportøkonomisk institutt (TØI) er bedt om å komme med sine vurderinger for Buskerud-byen. TØI skriver om tiltak for å redusere bilbruk, at det har en mye erfaring om hva det er som øker og kan minske bilbruken. Og skriver: «Det er særlig viktig å konsentrere arealintensive arbeidsplasser, handel og service helt sentralt, slik at flest mulig kan nå disse uten bruk av bil. Nye boliger bør også lokaliseres i eller tett ved sentrum. Basert på dette, anbefaler vi at nye boliger, arbeidsplasser, handel og service i all hovedsak lokaliseres i de fire regionale kollektivknutepunktene Kongsberg sentrum, Mjøndalen, Hokksund og Drammen sentrum. Dette innebærer at de regionale kollektivknutepunktene i enda større grad enn i dag utvikles som sentrum i kommunene. Dette bidrar også til å knytte Buskerud-byen bedre sammen som region, siden større deler av aktivitetene i hver kommune blir tilgjengelig med tog fra andre kommuner. Det er spesielt viktig for den delen av arbeidslivet som har behov for å hente spesialisert arbeidskraft fra et større omland. » (Mine uthevinger). (TØI-rapport 1020-2009).

Dette sparker fullstendig beina under forslaget om å flytte sykehuset, en arbeidsplass for 3500 mennesker, og med alle sine pasienter og besøkende pårørende, ut av Drammen sentrum til Gullaug. Gullaug er åpenbart ikke svaret på det helt nødvendige problemet med forbedret helsetilbud i bedre lokaler for befolkningen i nedre Buskerud, og hele den nye helseregionen. Tomta ligger byggeklar på dagen på det nåværende sykehusområdet for akkurat det samme kvadratmeterne som er planlagt på Gullaug.

Naturvernforbundet i Buskerud har i et brev til Lier kommune i desember i fjor pekt på den mangelfulle konsekvensutredninga for plasseringa på Gullaug. Bruken av privatbil vil måtte øke, og med det også utslipp av CO₂. Helt i strid med det vi arbeider for å oppnå i København nå.

Det er ingen uenighet om at arbeidsforholda for sykehuspersonalet ikke er tilfredsstillende nå, og at dagens lokaliteter ikke er i samsvar med både helsebehovet og akseptabelt helsetilbud. Men svaret på det er ikke Gullaug. Utforming av et helsetilbud er for viktig til at det kan misbrukes som et utviklingstiltak for en fylkesregion (Hurumlandet). Og aller viktigst: Det bryter med alle intensjoner om å legge om til en mer miljøvennlig praksis i samsvar med København-konferansens mål, med Buskerud-byen og om å «Tenke globalt, og handle lokalt». Statssekretær Heidi Sørensen i Miljøverndepartementet skal ha ros for å stille spørsmål med den åpenbart miljøskadelige flyttinga til Gullaug.

Ove Bengt Berg, «Bevar og forny sykehuset i Drammen.»

Hvorfor blei Jon Gelius så usaklig rasende på Helge Rønning?

Dagsrevysjef Jon Gelius er en av landets mektigste menn, en initiativtaker til og kontrollør av offentlig ordskifte. Hvorfor blei han så sanseløst rasende over Helge Rønnings kritikk av dekninga av Obama-besøket, der Gelius kom med en generell nedrakking av andre offentlig tilsatte? «En må vel være professorer for å si noe sånt», er det Gelius omtrent sa til Rønnings kritikk av dekninga generelt og NRKs dekning. Vi som kjenner til sogneprest Gelius forbauses ikke over om han hadde sagt det, men det er altså en av NRKs toppsjefer som begrunner sine meningene på et slikt populistisk nivå. Og Jon Gelius er verken Frp-er eller Rødt-medlem, vil jeg anta.

Argumentasjonsteknikken til Gelius bør bli behandla i Kringkastingsrådet. Kringkastingssjef Bjerkaas gjør ikke jobben sin om han unnlater å gi Gelius en korreks for denne argumentasjonsforma.

Det er vel ellers ikke mulig å forstå Gelius sin kommentar på annen måte enn at han veit at han ikke har noe fare med i forhold til Rønning? For hvis Rønning hadde kommet med en så dum og feilaktig kritikk som Gelius gir inntrykk av, hadde det vel vært tilstrekkelig å tilbakevise Rønning på et vanlig saklig nivå?

Ofte henvises det til personer eller kilder som antas å ha allmenn tillit som ekstra sakkyndige for å underbygge sitt eget syn. Professorer vil jeg faktisk hevde kan ha mye god og balansert kunnskap innafor sitt fagfelt. Uten at det er grunn til å gi dem blankofullmakt på «sann» vitenskap (hva nå det enn måtte være). Men som Jon Gelius å avvise enhver professor på generelt grunnlag, og som en yrkestittel på personer som ofte kommer med tull og fjas, på vegne av det mektigste massemedium i Norge — det er vel noe drøyt?

Nå er jo journalister hevet over kritikk. Det er ikke lett å kritisere deres åpenbare subjektive valg, uten å bli anklaget for å frata dem ytringsretten.

Jeg viser ellers til lederartikkelen i Klassekampen i dag om medias dekning av fredsprisutdelinga og Obama-besøket.

København: Sammen for å gjøre minst mulig! «Sjøl skal vi fortsette som før!»

FN-konferansen om klima i København er egentlig en merkelig konferanse. Den er innkalt fordi arrangøren har fastslått at klimagassutslippene truer hele jordklodens miljø, og at disse miljøendringene vil føre til store omfattende problemer for et atskillig antall milliarder mennesker, økonomisk og sosialt. Deltakerlanda flest på konferansen sier de aksepterer dette utgangspunktet.

Men alt arbeid på konferansen dreier seg om at alle deltakerne sjøl skal gjøre minst mulig for å hindre klimagassutslipp. Og i den grad en skal bli enige om reduksjon av klimagassutslipp, er det andre som skal redusere. «Sjøl skal vi fortsette som før!» Som i Norge, med fortsatt tilrettelegging for økt biltrafikk, økt reising og kollektive transportmidler som et sosialt tiltak, ikke for å løse transportproblemer (med et lite unntak for Oslo-regionen).

Ord i stedet for resultater, og ord som skjuler realiteter

«Hele Norge» er sjarmert av en amerikansk krigførende president: Medier og med kanskje 10 000 frammøtte som ville hylle han i går kveld. Langt flere enn demonstrantene for fred og rettferdighet. Obama hylles av Nobelkomiteen for at han skal påvirkes til å føre en amerikanske politikk i fredelig og rettferdig retning. Etter tildelinga har han økt krigsinnsatsen i Afghanistan. En krig USA fører fordi landet mener at Afghanistan angrep USA i september 2001.

I diskusjoner med LO-ledere, svært så forsiktige med økonomiske krav og til forsvar for sine forhandlingsresultater, har de alltid sagt at «Det er resultatene som teller». Egentlig et godt uttrykk. Men det er ikke resultatene Nobelkomiteen er opptatt av. Det er håp om resultater basert på ord, på antydninger. Men som Rudolf Nilsen sa: «Intet er mer som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.» Eller som det ble vist til på en plakat i demonstrasjonstoget i går: «Orwell: Krig er fred». (Nytale, i «1984»).

Etter at han tiltrådte har Obama holdt en tale med mange gode ord og formuleringer i Kairo. Men han har akspetert at Israel kan fortsette og utvide okkupasjonen i Jerusalem og hele Israel, og fortsette fordrivelsen av palestinerne. Enda USA betaler alt for Israel og kunne ha stoppet folkerettsbruddene. Men da Israel for tida er det eneste stabile regimet i Midt-Østen som USA kan stole på, trenges Israel som USAs fotfeste der.

Den norske hyllesten til Obama må vel si noe viktig om Norge og norske forhold: For oss er det måten politikken framstilles på som teller, ikke hva som reelt utføres? Den reelle forskjellen på Bush og Obama er liten, men forskjellen i ord er enorm. For norske politikere er form alt, innhold betyr svært lite. Og ikke bare norsk, kanskje?

En nylesing av George Orwells «1984», og særlig avsnittene om nytale, blir viktig. Kanskje er begrepet «nytale» som omgjør ord som «fred» til «krig» til det forrige århundrets kanskje viktigste statsvitenskapelige funn?

Helt bak mål?

For meg blir debatten om avgiften på biodiesel bare mer og mer uforståelig. Som sentralt miljøproblem for samferdsel, vel og merke. Jeg forstår det rastløse politiske journalistkorpsets behov for «action», og at avgiftsaka egner seg for å vise splittelse i regjeringa, i sin jakt på og arbeid for å skape nye politiske situasjoner korpset kan skrive enda mer om. Politikk-kommentatorene er helt samstemmige, fra Klassekampen via Hallvard Bakke og alle medier til pensjonist-redaktør Bore. Og alle som kaller seg miljøorganisasjoner også. WWF går så langt som til i en pressemelding å si at klimaforliket i Stortinget med avgiftsvedtaket nå er oppheva, og et nytt må inngås!

Da skjønner jeg at jeg er «helt bak mål». Men det er ikke så ille for en som har vokst opp med «håkk-hei». Å spille bak mål ikke er dumt, men ganske lurt og nødvendig.

Det er bedriftsøkonomisk redning av bedrifter som er utgangspunktet for den siste enorme «miljøinnsatsen» fra journalister og partier. Men hva mener de hvor sterkt om miljøvennlig samferdsel?

I 1977 foreslo Vegplan II at alle norske byer og tettsteder skulle få sammenhengende sykkelvegnett innen 1985. I 1990 presisert til 50 tettsteder. I 2009 finnes det ennå ingen sammenhengende sykkelnett i noen norske tettsteder eller byer!

På vegene konsentrerer de innflytelsesrike «miljøinnsatsen» sin med å fylle mest mulig påståtte miljøvennlige kjøretøyer til hinder for bussene i kollektivfeltene. De samme politikerne som raser mot dieselavgifta, raser mot dem som ikke vil legge til rette for enda mer biltrafikk til og inne i Oslo — for landets mest velstående menn.

Teknikk som miljøløsning? Etter 11 år fungerer ennå ikke signalanlegget for togene gjennom Oslotunnellen!

De politiske journalistene, WWF, Bellona og Zero tier når de avgjørende og viktige miljøspørsmåla i samferdselsektoren skal vedtas. Hvem tror det er tilfeldig?

Politikkendring — ikke teknisk løsning

Trykt innlegg i Klassekampen 3. desember 2009:

Olav Andreas Opdal i Miljøstiftelsen ZERO har en kronikk i Klassekampen 27.11.2009 der han inkluderer meg i en debatt om avgift på biodiesel som han hevder «har vært preget av feilaktige påstander.»

Opdal kommer med en rekke tekniske vurderinger i fire punkter som han mener forsvarer miljøvennligheten til produksjonen av biodrivstoff. Hans argumentasjon treffer i liten grad mine synspunkter på debatten. Jeg skreiv til og med «Gjerne ikke full avgift som foreslått.»

Men jeg reagerte, og reagerer, på den politisk breie fronten for avgiftsfritak. Den er åpenbart falsk, i det mange av de ivrigste motstanderne av avgiften er de viktigste tilhengerne av økt klimagassutslipp med sin voldsomme kamp for økt tilrettelegging av biltrafikk, blant annet med tilrettelegging for økt bilkjøring vestfra til Oslo for landets mest velstående menn. (Deler av Oslopakke 3.)

Opdal skriver: «Det finnes for øyeblikket ingen alternativ til biodrivstoff for å bremse veksten av fossilt brennstoff». Det er her han og jeg skiller lag. Mitt alternativ er rett og slett mindre bilkjøring, ikke minst på grunn av de mange følgeskadene av bilkjøring — miljømessig, økonomisk og sosialt. Også fordi de som kjører mest bil er de rikeste, og de som bor tett ved Oslo med de beste kollektivtilbudene.

Kanskje er det ikke er mulig å finansiere de mange frittstående (?) nye miljøorganisasjonene som ZERO med en slik politikk. Men mindre bilkjøring, og reising i det hele, er åpenbart både bærekraftig, miljøvennlig og mulig. Og dermed fornuftig og rasjonelt.

Kampen for fritaket av avgift for biodiesel ble kampen der en liten enkeltsak ga noen en sjanse til å sørge for at miljøperspektivet på samferdselspolitikken ble holdt helt borte. Tilhengerne av økt biltrafikk og økte klimautslipp fikk styrke seg politisk. Miljøorganisasjonene og stortingspolitikerne fra SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet må ta hovedansvaret for denne svekkinga av kampen for en mer miljøvennlig samferdselspolitikk.

Biodieselavgift: Roe seg ned litt?

Følgende innlegg stod på trykk i Klassekampen i dag:

Det er fullt forståelig at media er svært opptatt av det politiske spillet rundt innføringa av avgiften på biogass og biodiesel. (En må jo arbeide for lønna). Men når så og si alle politiske partier, fra Frp til Rødt, og også røster innad i Arbeiderpartiet, «raser» mot avgiften, vel og merke av hensyn til miljøet, og får unison mediestøtte for sitt syn, skurrer det for meg. Jeg har arbeidd i flere tiår for miljøvennlig samferdsel, og har aldri sett snurten av en sånn samstemmig holdning for miljøtiltak i samferdselssektoren som i dette tilfellet. Og denne gang med Frp og Høyre, om ikke på rattet, så hvertfall ikke langt unna, i førersetet.

Det er et tegn på at dette ikke er en god miljøsak. Vel er CO₂-utslipp ille, og alt som kan redusere utslipp er til fordel. Gjerne ikke full avgift som foreslått. Men kampen for fullt avgiftsfritak på biodiesel bygger på et snevert syn på skadevirkningene av omfattende bilbruk, et syn diktert av bilbransjen og akseptert i den offentlige debatten som enerådende. Nemlig at det kun er utslipp fra kjøretøyer, og helst de i kø, som er problemet. Ikke den enorme arealbruken til veger, til spredninga av områder for boliger og næringsvirksomhet, til problemene for kollektivtrafikken og den sosiale utestenginga av dem som ikke har bil. I dette perspektivet blir den elektriske bilen, som drives fram av tørrlagte elver og oppdemte vann og hindrer framkommeligheten for busser og syklister, merkelig nok et gode.

I tillegg er produksjon av biodrivstoff internasjonalt et sultfremmende tiltak. Jeg viser ellers til Annegrete Bruvolls innlegg i lørdagsavisa. Kampen om avgiftsfritak for produksjon av biodiesel dreier seg først og fremst om et tiltak for å bevare og/eller utvikle arbeidsplasser som ikke kan eksistere uten statlige subsidier. Og for å støtte opp om en helt forfeila og fullstendig miljøskadelig samferdselspolitikk. Spør de største kritikerne av avgiften om hva de mener om det bilfremmende tiltaket Oslopakke 3, og om bevilgninger og vedtak om sammenhengende sykkelvegnett, og deres miljøsyn er avslørt.

Det er all grunn til å roe seg. Kampen om avgiften på biodiesel dreier seg ikke om det den gir seg ut for; at fritak er et miljøtiltak.