Pensjoner: Ap-ledet LO: Gir opp krav før forhandlingene starter

Klassekampen 21.10.2017

Lørdag etter siste møtedag i Fagforbundets landsmøte i år, hadde Klassekampen en reportasje om da forbundslederen forlangte omkamp om en avstemning hun hadde tapt, og fikk fullt gjennomslag. Både prosessen og innholdet i vedtaket har fått altfor liten oppmerksomhet og omtale. Landsmøtet i Fagforbundet vedtok først i en kampvotering «å arbeide for at bruttoprinsippet bevares i offentlig pensjon», med 258 mot 169 stemmer. Skriver Klassekampen på side 10 den 21. oktober 2017 ved sine to journalister Pål Hellesnes og Anne Kari Hinna. 

KK 21.10.17

De fortsetter: 

«Vedtaket ville vært en betydelig oppstrammer av forbundets forhandlingsposisjon foran vårens tariffoppgjør, der ansattes pensjoner ligger an til å bli hovedtema … Vedtaket falt tydeligvis gjenvalgt forbundsleder Mette Nord tungt for brystet. Etter lunsj ba hun om ordet, for å be om at vedtaket gjøres om: - Vi skal forhandle om pensjonene til våren. Med dette vedtaket kan jeg bare levere  det og så gå hjem, for da har jeg ingenting å forhandle om, sa hun.» Og dessverre, hun tvang landsmøtet i kne, og det tidligere vedtaket blei forkasta mot to stemmer. 256 delegater bøyde seg, særlig etter at den tidligere radikale fagforeningskjempen Ole Roger Berg fra Trondheim trakk sitt forslag.

Forhandlinger, og forhandlingsrom – hva er det?

Mette Nords påstand i landsmøtet, at med et slikt vedtak har hun ingenting å forhandle om, er oppsiktsvekkende. Det er det samme å si til sin forhandlingsmotpart: «Vi gir opp kravet før vi kommer til forhandlingsbordet, gi oss noen smuler i stedet». Kommunenes Sentralforbund (KS), med regjeringa som støttespiller, gråt ikke akkurat av sorg over landsmøtets snuoperasjon om «vi står ikke på kravet, vi har ikke noe krav».

I en annen landsmøtesak foreslo forbundsledelsen å vedta «å  redusere oljevirksomheten og verne sårbare områder» i Klassekampens formulering. Landsmøtet fatta et annet vedtak, det var klart og entydig «Fullt vern av Lofoten, Vesterålen og Senja». Hvorfor forlangte ikke forbundslederen dette vedtaket oppheva fordi det jo som et klart ønske ikke gir grunnlag for forhandlinger?

Det er ikke alltid det er mulig å få gjennom sine krav. Men en får uansett ikke gjennom krav en ikke kjemper for. Særlig ikke med en slik politisk forhistorie som landsmøtevedtaka. Det var nok ikke få champagneflasker som kunne åpnes i KS og i regjeringa etter det landsmøtevedtaket. Fagforbundet tvinger også de statsansatte i kne, og nok en seiere for Ap å innkassere.

Den kapitalistiske 

nyliberalismens krav om nedskjæringer

Det er et enormt politisk press for å redusere pensjonene. Ikke bare der vi har hatt gode pensjoner, som i Norden, men overalt også der hvor pensjonene er ganske dårlige. Dette er en nødvendig del av den nyliberale kapitalismen, der mest mulig av offentlige skattemidler til bruk for offentlige tiltak og folkelig velferd, skal bort. De superrike er ikke rike nok, føler de.

Den tyngste pådriveren for nedskjæringene av pensjonene i Norge, har vært Arbeiderpartiet med dets tidligere partileder og statsminister, Jens Stoltenberg. Under den rødgrønne regjeringa måtte han sterkt motvillig godta at hans kongstanke om fjerning av bruttopensjonene med 66 prosent lønn av den lønna du har når du blir pensjonert, slik det har vært i staten (siden lenge før krigen) og i kommunal- og fylkeskommunal sektor, ikke blei gjennomført. Arbeiderpartiet hadde selvfølgelig håpa på at Høyre/Frp-regjeringa skulle klare å fjerne disse gode pensjonene i sin første regjeringsperiode. Samtidig som da Ap kunne gå imot forslaget og gi inntrykk av at de står på de offentlige ansattes  side. Høyre/Frp ga opp, og satsa kanskje på at en ny Ap-regjering skulle gå kraftigere til verks. Men sånn gikk det ikke. Ap tapte valget.

Da må Aps folk i LO ta egne grep. Som sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet, også leder i Fagforbundet, Mette Nord. Bruttopensjonene skal bare vekk, de er for gode og for dyre. Forutsetninga er at «dette har vi ikke råd til», og at pensjonistene, de med vanlige inntekter vel og merke, heller ikke trenger så høy pensjon som topplederne.
Landsmøtevedtaket i Fagforbundet viser veg for staten også, med Norsk Tjenestemannslag (LO) og LO Stat som neste til slaktebenken  etter at de kommunalt ansatte er knust. 

Ap og Rødt har en trist pensjonshistorie

Nedskjæringene av pensjonene og dens finansiering med avkastning av kapitalistiske og særlige håp om finansielle gevinster, bryter sterkt med prinsippene i folketrygden, vedtatt i 1967. Arbeiderpartiet var sterkt imot folketrygd, og gikk i 1961 til valg på at det ikke skulle innføres en folketrygd. Aps opplegg var at bare fagorganiserte skulle få pensjoner. Men etter at regjeringa til Aps Einar Gerhardsen blei kasta av SF og Finn Gustavsen i 1963, snudde Gerhardsen og kom tilbake til Stortinget med forslag om folketrygd (og utvidelse av ferien til tre uker). Det blei vedtatt, også med de «borgerlige» partienes stemmer.

Rød Valgallianse har langt opp til vår tid slåss hardt for at alle offentlige ansatte, nær en million arbeidstakere, skulle miste den pensjonen de hadde; to tredeler av arbeidsinntekt. Som redaktør i Rød Valgallianses medlemsblad Opprør mellom 1996 og 1998 forsøkte jeg forgjeves å få RV til å endre sin pensjonspolitikk. RV brukte det gamle NKP-argumentet i pensjonsspørsmål om at «det er ikke statens oppgave å opprettholde lønnsforskjeller», og var enig med Høyre og NHO om «like pensjoner». Enkelte drømmere i Rød Valgallianse tenkte — i beste fall, hvis de tenkte så langt — at denne like offentlige pensjonen skulle bli kjempehøy. Men den ville selvfølgelig blitt det som NHO og tilsvarende gikk inn for: Lav lik pensjon. Så lav at den ikke ville bli mulig å leve av, og at alle måtte sikre seg private spareordninger i tillegg. Nå har medlemmene i Rødt blitt så gamle at konsekvensene av deres egen politikk har gått opp for dem, og Rødt har endret seg til en bedre pensjonspolitikk.

Men Ap slåss for nyliberalismens økonomiske og politiske linje, og nøler sjølsagt ikke i kravet om pensjonsnedskjæringer og privat bankfinansiering av pensjonene. Det som var folketrygdens formål å motarbeide, som et hovedgrep for velferdsstaten. Dårligere pensjoner, og usikker finansiering av pensjonene, er Arbeiderpartiets politikk. Som de internasjonale storkonsernenes politikk.

Svekkes LO i takt med Aps nedgang?

Heldigvis er de internasjonale sosialdemokratenes politikk, der de bløffer med å blinke til venstre og kjøre til høyre, i ferd med å avsløres i land etter land. Deres klare høyrepolitikk er så synlig at den ikke lenger kan skjules, sjøl av et ivrig støttende journalistkorps, og de synker sterkt i velgeroppslutning. Og med Arbeiderpartiets kontroll over Landsorganisasjonen, er spørsmålet:

Drar Ap LO med seg ned? Kan virkelig LO overleve under Arbeiderpartiets fortsatte kontroll?

Det blir en ny artikkel.