Påsken 1967, på tur i Jotunheimen der mange rundt oss omkom

Påsken 1967 blei den store ulykkespåsken. Så mange som 17 mennesker omkom i fjellet i Sør-Norge på ei uke, i Jotunheimen, på Hardangervidda og i Breheimen. 
Den påsken gikk også kameraten min Kjell og jeg på ski der, vi var 20 og 21 år gamle, på ruter der flere døde. Vi var på Nørdstedalseter der en omkommet lå i uthuset, og var på Krossbu ved Smørstabbrean der flere av de forulykka gikk ut få dager før oss. 

Jostedalsbreen var målet
Kjell og jeg bestemte oss tidlig for en snøhuletur på Jostedalsbreen påsken 1967. Vi ville på snøhuletur på Jostedalsbreen på langs, inspirert av Anders Øygards artikkel i DNTs årbok fra 1964: På ski langs isviddi i juli-natti. 

Sovepose og isopormadrass
Utstyret var vi opptatt av. Soveposen måtte være av de nye som kom på markedet i 1966, og som tålte en utetemperatur på minus 20 grader. Vi var på høsten nede i Gaarder Sport, som lå på hjørnet av Øvre Slottsgate og Prinsens gate, og prøvelå posene på steingulvet i butikken, for å teste om de var mjuke nok til å ligge direkte på. Det var de ikke. Derfor fikk vi laga oss egne sammenleggbare og sammensydde isopor liggeunderlag. Vi kjøpte dyrt: Fjellposen med gåseheldun fra Helsport, ypperlig den dag i dag. 

Testturer
hadde vi. Som en overnattingstur oppe på toppen av Svarttjernshøgda på 717 m nord i Nordmarka. Da lærte vi noe viktig: skistøvla måtte ligge inne i soveposen. For utafor frøys dem helt stive. Vi utvikla også en «gram-fanatisme» for å spare vekt, vi fjerna alt papir rundt sjokolader og alle annen emballasje for å spare vekt. Så utstyret var bra. Vi hadde med en alpinspade, men i tillegg en stor alminnelig lett snøskuffe og en liten eplesag til å skjære inn i hard snø. Men til ski og støvler hadde vi det samme som verdenseliten på ski brukte:

Landsems NM-skien,

også brukt i Birken 1968.

Landsems NM-skien med bjørkesåle og hickorykanter, og små konkurransestøvler Jette Hoffsbakken Elite med tre hvite Adidas-streker på. Men gamasjer hadde vi. Og blå nylon knickers med den røde kreppnylon Vålerenga-jakka mi og Assarlua som søstra mi strikka til meg. Men med vindtøy til å ha utapå.


Nattog uten forhåndsekspederte ski
Vi starta med å møte opp på Østbanen fredag kveld før palmesøndag, på nattoget til Trondheim. Og vi stilte med skia i henda. For på de tider måtte vi levere inn ski som skulle med påsketog flere uker i forvegen. Det passa ikke oss. Da vi stod med våre ski i endegangen i sovevogna så bare konduktøren fortvila og oppgitt på skia våre. 
Vi gikk av på Otta, og tok bussen nesten til Sotaseter. Der måtte vi gå fem kilometer til Sotaseter. Der blei vi irriterende nok fragått av en ishockeyspiller, Ragnar Søbye. Ellers var det en gjeng andre mer eller mindre kjente idrettsfolk fra Oslo, blant andre garderobevakta på Jordal Amfi. Han stilte uten noe særlig utstyr, i hel vinddress med en liten sekk med radio, og en femliters bensinkanne med sprit.

Til Josten

1967: Kjell finpusser snøhula vår
 på Jostedalsbreen.

Vi gikk alt lørdag inn til Jostedalsbreen over Handspiken og Styggevasshytta. På Stygge-vasshytta hvor vi tok inn, blåste det sånn at vi ikke fant doen få meter fra hytta og måtte bruke ei bøtte med snø til do. Inne på breen brukte vi flere timer på snøhula, bygd etter mal fra blant andre militærets håndbok. Med liggebenk og hvelving til å la snøen som blei våt falle ned, ikke over oss, men over «gulvet» i snøhula.  Verken kulda eller været var noe problem for oss inne i snøhula. Vi holdt oss der mens været var dårlig. 

Trygt fra storm og vind (tatt med selvutløser).
Med egen spesialblanda konjakk som Kjell
hadde fått fra faren sin som jobba i Vinmonopolet.

Etter to netter fant vi ut at det ikke var lurt å gå videre vestover Josten, og snudde for å gå tilbake. 




Nørdstedalseter, Krossbu og Smørstabbrean
Opp mot Fortundalsbreen gravde vi ei ny snøhule i en hard skavl. Vi kom nesten ikke inn i snøen, og måtte grave sengeplassen ut til sidene slik at vi lå hode mot hode. På Nørdstedalseter kom vi tidlig om morgen til frokost, og vi ville unne oss en liten øl etter turen så langt. Svaret vi fikk var «Vi fører ikkje sånt her!». 
En trist mann møtte vi der, han hadde mista vennen sin som lå død i uthuset. De fant ikke kvistene ned mot Vetledalen fra Krossbu. Den ene stod ved en kvist, mens den andre gikk videre for å se etter den neste, og så falt han utfor en liten skrent. Etter frokost møtte vi i Vetledalen DNTs ruteinspektør Claus Helberg med ulveskinnet rundt anorakkhetta nedover dalen.  Han kom for å kontrollere kvistinga som det var klagd på. 
Lærer Lauritz Leikvang på Teisen skole hadde gått sammen med dem over Valdresflya, og mente at den ene var i for dårlig form.
Framme på Krossbu onsdagen så vi straks hvem vi kom på 12-mannsrom med: på et lite bord stod det en radio og en flaske med lysegul Solo.

Kraftig vind over breen mot Leirvassbu
De som døde på Smørstabbrean fikk melding om dårlig vær, men skulle til dansen med jentene på Leirvassbu. De var sju personer, og hadde med klær for dårlig vær. Men de fikk det aldri ut av sekken. Det blåste for mye, kreftene blei sugd ut av dem. Bare tre av de sju overlevde. Noen av dem som overlevde blei etterpå sendt til Ullevål til opptining i basseng mot frostskadene. Men garderobevakta innså sin begrensing og gikk ikke med de værutsiktene.

Videre mot Hallingdal
Kjell og jeg fortsatte de neste dagene over Uranosbreen mot Tyinholmen, og derfra i mørket fra riksvegen til Tyin opp til Bjordalsbu. Der blei jeg sjuk, tok ned til Bjøberg og drosje derfra seks mil til Gol, hele 60 kroner! Mens Kjell dro til Raggsteindalen og hjem via Ål.

Hadde vi flaks?
Vi overlevde og oppfatta ikke at vi noen gang var ute for en farlig situasjon. Vi var godt forberedt, både fysisk og utstyrsmessig. Men det var også andre som var i god form, og likevel ikke klarte seg. I det samme været på Smørstabbrean kunne det gått med oss som med noen av de andre? Men i det verste været lå vi trygt i en snøhule som vi gravde ut mens været var godt. 
Og det var jo mange andre som også kom levende fra den fjellpåsken, det gjorde nesten alle andre fjellturister. Heldigvis. Samtidig må vi alle lære av fjellets farlige luner, og tenke på det når været er som best. Været kan snu fort i fjellet…