Påskemorgen slukker sorgen? Hvorfor straffe palestinerne for nazistenes jødeforbrytelser?

Påskemorgen morgen slukker sorgen, heter det i en sang jeg lærte på skolen. Som jeg ikke kunne tro på. Når vi snakker om påske, sorg og Palestina, er det all grunn til å slå fast at sorgen ikke slukker for palestinerne. De fordrives fra sitt landområde som etnisk rensning, hver dag, etter vedtak av FN. Men det var ikke palestinerne som samlet jødene i konsentrasjonsleire og myrdet dem i et antall på rundt 6 millioner. Likevel er det palestinerne som ble og blir straffet for europeernes forbrytelser med å bli drevet fra sitt landområde. Det er det ingen rettferdighet i.

Artikkelen fra Aftenposten, morgenutgaven 19. august 1967, på side 2 under overskriften «Ikke-vold og Israel», var avgjørende for meg for å forstå hvor urimelig opprettelsen av staten Israel var. Her er et utdrag:

«Ikke-vold er uløselig knyttet til rettferdighet og berettigelse av krav, og jeg er av den oppfatning at staten Israel som et uttrykk for kynisme overfor det palestinske folk som efter mitt skjønn er de rettmessige innehavere av dette territorium. At FN gjorde et vedtak vil jeg først og fremst se på som et uttrykk for: 1. Européernes meget slette, og med rette meget slette, samvittighet overfor jødene efter noen generasjoners pogromer, særlig i Europa, og 2. vår nærmest totale mangel på identifikasjon med araberne, som vel de av de fleste européere betraktes som brutale og primitive.

Det vi gjorde var å ekspropriere et européisk problem og slenge det for føttene på araberne, spesielt da palestinerne — det vi skulle gjort var å ta fra Tyskland, den verste av oss alle her i det kristne Europa, et område stort nok til å huse nasjonen Israel, f. eks. i Bayern.

…
Og antagelig ville det vært umulig — antagelig ville landflyktige tyskere [Fra Tsjekkoslavakia, og som utgjorde en politisk kraft i Tyskland til langt opp på 2000-tallet, min merknad] fått adskillig mer støtte for sitt krav om å få sitt område tilbake enn landflyktige palestinere, som sultefores av verdenssamfunnet i håp om at de snart skal glemme. Men slik fortoner altså problemet seg for de samme palestinerne efter min mening, og som man vil skjønne deler jeg altså synspunktet. Jeg kan gjerne føye til at jeg også er enig med de palestinerne som hevder at en to tusen år gammel hevd er lite å fare med, og at en konsekvens av et slikt synspunkt ville være å gi Syd-Spania tilbake til araberne som hadde det til 1492. Og jeg er enig med de palestinere som finner det meget hyppige argument om at «jødene er jo så flinke, se hva de har fått ut av ørkenen, der det bare var noen fillete beduiner» kynisk, og ikke så lite fascistisk med sin klare etniske arroganse.

…
…
Som man vil se er det min mening, i likhet med Erich Fromm, at en dyp sympati og beundring for det jødiske folk ikke nødvendigvis bør lede til en tilsvarende, jeg vil nesten si blind, identifikasjon med staten Israel — lagt oppe på territoriet Palestina, med en klar hensikt bak fra vestlige stormakters side. På den annen side er jeg også enig med dem som hevder at Israel i dag er et faktum, om det enn er grunnlagt på et vold og bare på et skjær av rett (selv om det ville ha smakt bedre om Israel efterkom noen av resolusjonene fra den organisasjonen som det skylder sin eksistens).»

Innlegget er undertegnet Kampala, Uganda, 7. august 1967, og forfatteren er Johan Galtung. 

Kampen for Israel var en svært viktig sak for Sosialistisk Folkeparti og redaksjonen i ukeavisa Orientering, og en sentral sak i splittelsen av SF i 1969. 

I 2006 hadde jeg en lengre artikkel i Klassekampen der min overskrift var Oppløs staten Israel.