Makta rår - over folkeretten

«Nasjonenes palass», nå FN-bygningen i Geneve,
bygd for Folkeforbundet. Foto: OBB

I ei tråd på Facebook som Trond Andresen begynte, kom-menterte jeg også dette med det stadig hyppigere brukte argumentet «i strid med/ i samsvar med folkeretten». Jeg hevda at folkeretten ikke var noe eksakt og klart begrep, og at det ikke fantes noen domstol som spiller noen avgjørende betydelig rolle som dømmer om brudd eller ikke brudd på folkeretten. 

Andresens påstand

I et lengre innlegg på tråden skreiv Andresen dette som argumenter mot meg:

ja, folkeretten brytes noen ganger av USA. 
Men så lenge det finnes andre store makter som det er politisk kostbart og militært farlig å legge seg ut med, ...... og så lenge det finnes et regelverk for det globale spillet som alle på forhånd har forplikta seg på, så representerer FN-traktaten med ...
1) forbud mot å angripe andre land,

2) Rett til proporsjonalt sjølforsvar,

3) Rett til kollektivt sjølforsvar (andre kan hjelpe militært hvis det angrepne lands regjering ber om det),

4) Bare vedtak i Sikkerhetsrådet kan ellers tillate miltitær aksjon mot et land, 

5) Slikt vedtak kan bare fattes hvis ingen nedlegger veto,

... en svær barriere, sjøl for verdens mektigste og mest aggressive stat.

Og seinere i tråden: 

Tull [Om: Det er så lovlig eller ulovlig som det et konsensus i FN finner på å mene et gitt tidspunkt. Mitt innskudd] De landene som frivillig har underskrevet FN-traktaten er til en hver tid bundet til å følge den. Denne traktaten er nærmest hogd i stein fra etterkrigstida og fram til i dag, og gjelder til enhver tid. Traktatbrudd medfører en betydelig politisk kostnad mhp forholdet til andre land, til og med for USA.

Folkeretten, ikke noe eksakt, bare en påstand

For det første vil jeg hevde at i den politiske debatten brukes «folkeretten» som et argument, av alle parter som kjemper mot hverandre. Syrias president Assad sier (med rette) at i samsvar med folkeretten har han rett til å forsvare sitt land som representant for det eneste lovlige regimet, mens det norske Stortinget (og Rødt og SV, vel?) mener at det er i samsvar med folkeretten å støtte alle opprørskrefter for å kaste Assad. Det samme mener i praksis også Den norske Flyktningehjelpen og Røde Kors. En drøy ukes tid mente Solberg-regjeringa med Brende som talsperson at Assad var et regime i samsvar med folkeretten, men etter Trumps bråe linjeskift og USAs bombing, var Assad-regimet igjen «ikke i samsvar med folkeretten».

… og hva med Krim?

Hva ville en domstolsbehandling sagt om det som vi har prøvd å straffe Russland for, og som omtales som et klart folkerettsbrudd, nemlig det som kalles «annekteringa» av Krim. Hva ville en domstol, med en aktor og en forsvarer, ha kommet til om den hadde vurdert betydninga av at Krim ble gitt til en Sovjet-stat i 1954, Ukraina, fra en annen Sovjet-stat, Russland? Og hvordan ville den vurdert at et Sovjet i oppløsning og at Russland som en av mange tidligere Sovjet-stater ikke klarte å beholde Krim? Og at befolkninga på krim stemte for å høre til Russland? Jeg kan ikke forstå at det er opplagt hva dommen kom til å bli. Men alle vestlige statsledere og deres enstemmige journalister har fastslått at det at Krim nå er en del av Russland, er i strid med folkeretten.

Folkeretten er frivillig, USA har trekt seg ut

På nettstedet ung.no står det: 

Dersom en stat bryter folkeretten, finnes det ingen domstol som kan straffe lovbruddet. Folkeretten er sånn sett ikke rettslig bindende. Dermed blir folkerett et slags frivillig regelsystem, der statene sammen lager lovene og reglene og lover å følge dem.

 Wikipedia skriver: Den internasjonale domstolen har sitt grunnlag i FN-paktens artikkel 7. Domstolen er pålagt å sørge for at internasjonale lover blir etterfulgt.…

Dersom en stat ikke ønsker å være part kan den ikke tvinges til det, men godtar en stat å være med er den i utgangspunktet forpliktet til å respektere domstolens beslutning. Etter at domstolen fastslo at USAs skjulte engasjement i den nicaraguanske borgerkrigen var i strid med folkeretten trakk USA seg fra domstolens forpliktende jurisdiksjon i 1986. USA godtar domstolens jurisdiksjon fra tilfelle til tilfelle. Kapittel XIV i FN-vedtektene gir FNs sikkerhetsråd rett til å fremtvinge beslutningene som domstolen har fattet. Dette kan imidlertid hindres med vetoretten som sikkerhetsrådets fem permanente medlemmer har. [min utheving]

Vetoretten gjelder for folkeretten også

Om dommer i den internasjonale domstolen i Haag skal iverksettes, det vil si med makt, avgjøres av FNs sikkerhetsråd. Der har verdens mektigste stater vetorett. 

Hvilken kostnad å bryte folkeretten?

Andresen påstår at «Traktatbrudd medfører en betydelig politisk kostnad mhp forholdet til andre land, til og med for USA». Men FNs Sikkerhetsråd brøyt sjøl åpenbart folkeretten da de oppretta staten Israel på bekostning av palestinerne bare få år etter at Den internasjonale domstolen blei oppretta. De mange åpenbare bruddene og aleinegangen som både Israel og USA har ført i flere tiår: Åssen er det mulig å si at USA har tapt noe som helst politisk og økonomisk på det? Alle statsledere som de norske og nær 100 % av stortingsrepresentantene hyller fortsatt USA som vår store trygge nesten ufeilbarlige herre, og ingen stater forsøker å dra i gang noen økonomiske sanksjoner osv mot Israel eller USA. 

For hva har egentlig betydninga av løgnene om Iraks påståtte atomvåpenarsenal hatt å si, og alle angrepene uavhengig av folkerettens krav om ikke-angrep på sjølstendige stater. Som Frankrikes? Det er ikke slike angrep som hisser opp meningsbærerne, dem som dominerer det offentlige ordskiftet, men de som sier de ikke vil gå til krig (som Trump (som ikke holdt det) og Le Pen).

Det er ikke noe problem å vise til at all verdens brudd på pålegget om å ikke angripe andre, ikke er nok til å hindre alle småkrigene og heller ikke en stor krig. For makta rår — over folkeretten. Mer internasjonalt enn nasjonalt. 

Sannsynligvis et godt ønske, 

men ingen realitet nå

Minnestein i Geneve, ikke langt fra FN-
bygningen. Foto: OBB

At det skulle finnes en slik internasjonal rett som gjorde hele verden til et rettslig system med «likhet for loven», bort fra dagens anarki der den sterkestes makt styrer, er sannsynligvis et gode. Jeg skriver sannsynligvis, for det er ikke åpenbart at det er mulig å skape likhet for sju milliarder mennesker i helt ulike kulturelle, sosiale, økonomiske og geografiske forhold. Sjøl i Norge er det jo de mektige som fastsetter lovene og får domstolene til å dømme i samsvar med sine interesser, en maktskeivhet som styrkes av internasjonale domstoler som EU. Folkeretten i dag forutsetter staters sjølstendighet, men den internasjonale globalistiske overklassen, herunder inkludert de intellektuelle med den moderne nye vestlige «venstresida», krever jo statenes sjølstyre oppløst. 

Godt og velment, men…

Ønsket om en internasjonal rettsorden er nok godt og velment. Men det forbauser meg at en så kritisk og analytisk person som Trond Andresen kan innta et så naivt og virkelighetsfjernt syn på verdens maktforhold og kan tro på betydninga av det forslitte politiske argumentet «folkeretten». Og at det legger demper på stater som vil angripe andre direkte eller indirekte og at det koster noe å bryte forutsetninga om ikke-angrep. Det gjør det dessverre ikke.