Nansens «På ski over Grønland» — men ikke så mange dager på ski…

Fridtjof Nansen leda i 1888 en ekspedisjon over Grønland. Ekspedisjonen er mest kjent gjennom boka «På ski over Grønland». Men av de 40 dagene på innlandsisen, brukte Nansens ekspedisjonsdeltakere bare skia i 19. Og blant de 19 døgna er også regna med de dagene reisefølget seilte med kjelkene. «Antall rene «skidøgn» er med andre ord i mindretall. Vi må nesten halvveis ut i den totale tiden gruppa befinner seg på innlandsisen, og nærmere 500 sider ut i boka, før skiene spennes til beina. Allikevel bærer boka tittelen «Paa ski over Grønland». Hvorfor?».

Det er Audun Renolen Aasbø, litteraturviter med skiløperprosa som spesiale, som påpeker hvor lite Nansen brukte skia på Grøndsekspedisjonen, og stiller spørsmålet om hvorfor boka fikk den etter hans mening misvisende betegnelse på ski, når skia var klart i mindretall i antall dager. Men dog at ski ble brukt mest hvis en regner i antall kilometer. Det er i et essay i Bokmagasinet i Klassekampen 11. desember i år (side 4-5) at Aasbø skriver om Nansens debutbok.

Aasbø påstår at valg av tittel var et bevisst litterært grep fra Nansens side. Aasbø kaller sitt essay «SKILØPEREVANGELIET». Aasbø mener at Norge etter Nansens syn spiller en ærerik rolle i skiutviklingas historie. Skibrukens opprinnelse kommer fra Sibir, ikke Norge. Det visste Nansen og uttrykte det og. I Aasbøs ord: «Først i det skiløperkunsten kommer til Norge, får den realisert seg selv. Her er både land og folk som skapt for skiene. Nansen skriver sjøl: «Neppe nogensteds egner naturen sig bedre for skiløbning end i Norge». Og: «hvilken fest er det ikke vinteren igjennem, naar hele bygdens ungdom (…) samles efter aftale for i ædel kappestrid at maale sig med hverandre og more sig.»

Aasbø hevder at det var flere mulige valg av titler for boka. Som «Den norske Grønlands-ekspedisjonen 1888-89», «Paa truger over Grønland» og forhåndsberetninga med tittel «Gjennem Grønland». Aasbø skriver: «Når de øvrige befordringsmidlene ikke nyter den samme statusen som skiene i Nansens debutbok, er det fordi de ikke i samme grad bygger opp om bokas formål. Nansen hadde satt seg fore å skrive et nasjonalt skiløperepos.» Mens ««skitur» neppe er fullstendig dekkende merkelapp for hele prosjektet. … Den faktiske skigåingen opptar påfallende liten plass i et verk med løfter om skitur i tittelen.» Men boka har fått et tillegg på 55 sider om «Skiløbningen, dens historie og udvikling», viser Aasbø til.

Aasbø nevner andre forfattere som går inn i en tradisjon der Nansens litterære grep aksepteres som en sann beskrivelse av den faktiske turen. Som slik Nansen-biograf Roland Huntford oppsummerer ferden, bemerker Huntford at den «hadde vært bare en skitur, når det kom til stykket». I NRKs serie Norsk polarhistorie fra 2009 legges det til grunn at Nansens Grønlandsekspedisjon var en «skitur over Grønland [som] forandrer alt». Etter Aasbøs mening viderefører også Atle Næss i den nye norske litterære kanon denne tradisjonelle måten å se Nansens Grønlandsekspedisjon på.

Aasbø mener at Nansen gjorde et bevisst valg. «…han ville at Grønlandsprosjektet først og fremst skulle bli oppfattet som en skitur. … «Paa ski over Grønland» …skulle vise seg å bli en gavepakke til den norske skiidrettsbevegelsen, som fikk sitt evangelium idet den var i ferd med å befeste seg som en norsk nasjonalidrett.»

Så langt Audun Renolen Aasbø, om jeg har oppfatta han rett. Les hele artikkelen i Bokmagasinet Klassekampen. For øvrig blei det gitt ut ei anna debutbok i 1890, minner Aasbø oss om: «Sult» av Knut Hamsun. Sult blei trykt i 2000 eksemplarer, og hadde sju år seinere et restopplag på 500 eksemplarer. Nansens førsteutgave kom ut i 7000 eksemplarer og solgte som «varmt hvettebrød». — Til ettertanke?

Bildet er fra Klassekampens artikkel, men tegninga er en illustrasjon fra Nansens bok, opplyser Klassekampen.