Stoltenberg — beveger seg til venstre?

I visse sammenhenger, som nekrologer, er det alminnelig høftlighet å være forsiktig med negativ kritikk av personer. Men en aktiv politiker, til og med en statsminister, fortjener han den samme ukritiske omtalen bare fordi han fyller 50 år? NRK tv sender direkte fra feiringa hans.

Begrunnelsen for de mer positive og håpefulle kommentarene om vår statsminister, er at han skal ha snudd politisk fra å være en høyreorientert beundrer av alle nye markedstiltak med privatisering av offentlige tjenester til en som er villig til å styre markedet og kreve fortsatt skatt for de aller rikeste. Særlig «venstregrepet» med den «rød-grønne»-regjeringa framheves som et skritt til venstre for han.

Nå er det for det første slik at Arbeiderpartiet er helt avhengig av å ha regjeringsstillinger og andre offentlige lederstillinger å tilby for å opprettholde fortsatt rekruttering fra det eneste sosiale sjiktet som bærer partiet oppe i dag; et velutdanna høyreorientert sjikt fjernt fra vanlige folks problemer og tanker. Stoltenbergs reine høyrepolitikk ga 24 % oppslutning i valget i 2001, trass i at VG lovte Ap 400 000 nye velgere hvis de kasta Thorbjørn Jagland til fordel for Stoltenberg. Følgelig kan ikke Ap rekruttere fra det folkefjerne strebersjiktet hvis Stoltenbergs reine politikk fortsatte. 

Og hva har egentlig Stoltenberg måttet gi seg på av sine politiske krav med den rød-grønne regjeringa? Faktisk ingenting. Det var LO, og ikke SV som stansa forslaga på å redusere sjukelønnsordninga. Krigen i Afghanistan fortsetter som før, amerikanske fly kjøpes inn, og kanskje det aller viktigste: Fondering av pensjonene og kraftig nedskjæring i folketrygdens pensjoner, trass i at SV, hvertfall formelt, var imot disse nedskjæringene. Det satses fortsatt på biltrafikk som framtidas viktigste kommunikasjonsmiddel, på rask opphenting av olja og nesten ingen bruk av oljepenga til offentlig infrastruktur og vedlikehold. I praksis er det ingen forskjell på en rein Ap-regjering under Stoltenberg og den nåværende sammen med SV og Sp.

Og så kunne jo jubileumsomtalerne nevnt noe om statsministerens politiske evner. Skjønner han seg på politikk? skrev jeg tidligere. Hvilket grep har han hatt på de aktuelle sakene med blasfemi og hijab?

Har vi kommet så langt at vi nøyer oss med Stoltenberg? Jeg vil heller si: By oss ikke noe smått!