På felgen

Ukas studentkronikk i Dagens Næringsliv i dag på side 37 var av meg. Artikkel gjengitt i min originalform.

Det kan ikke være mange ganger i norsk presse at sykkelpolitikk blir omtalt på lederplass, og hvertfall ikke i ei riksavis. Det er derfor fortjenstfullt av Dagens Næringsliv 04.06.2010 å kommentere utspillet om sykkelveger fra finanskomiteens leder Torgeir Micaelsen.

I forbindelse med en masteroppgave i statsvitenskap om i verksetting av vedtatt politikk, har jeg sett på gjennomføring av Oslo bystyres vedtak om utbygging av sykkelveganlegg. I 1977 ble det gjennom statens vegplan II (nå nasjonale transportplaner) vedtatt at det innen 1985 skulle være et sammenhengende sykkelvegnett i 72 norske byer og tettsteder. I dag, 33 år seinere, finnes det ingen by eller noe tettsted i Norge med sammenhengende sykkelnett. Målsettinga blei i Nasjonal transportplan 2010-2019 endra til at 50 % av norske byer og tettsteder med over 5 000 innbyggere skal ha en plan for sammenhengende nett (etter tips fra Egon Olsen?).

I dag er 69 norske kommuner med i sykkelbynettverket. Men det finnes likevel ingen sykkelby i Norge: Ingen med et sammenhengende sykkelnett, ingen by med anlegg med kvalitet som vegplan II i 1977: «med minst like høy standard som bilvegene, god og hensiktsmessig linjeføring, et godt dekke som er belyst og at de vedlikeholdes tilfredsstillende sommer og vinter». Hele sykkelbynettverket er bare hykleri og bør straks legges ned.

Oslo bystyre har vedtatt sykkelplaner i 1977, i 1990, i 1999 og i 2006. Nesten ingen av de økonomisk og politisk krevende tiltaka er gjennomført. I de tre åra fra 2006 til 2008 blei det bygd 1 100 m sykkelveg! Av de tiltaka som bystyret vinteren 2006 vedtok skulle være gjennomført innen 2009, er ingen gjennomført i indre by! Og det nytter ikke å skylde på at det er bilpartiet Frp som har hatt byråden for transport siden 2004. Ikke var det bedre når Arbeiderpartiet og SV hadde byrådsmakt (Raymond Johansen, da SV, var samferdselsbyråd fra 1992-95). Virkeligheten er at sykkeltiltak ikke er en viktig nok sak for noe parti i Oslo, og heller ikke for noe parti noe annet sted i landet.

Som buskerudpolitiker kjemper Torgeir Micaelsen for at Helse Sør-Øst skal iverksette tidligere sykehuseier Buskerud fylkeskommune sitt vedtak om å bygge nytt sykehus en mil utafor Drammen på en gammel dynamittomt. Et tiltak som sterkt vil øke privatbilbruken, koster milliarder og ikke er i samsvar med Helse Sør-Øst sine nåværende planer og behov. Prosjektet Micaelsen har penger til er bare nok et kompensasjonsvedtak for fantasiløse buskerudpolitikere som fortsatt sutrer over at de ikke fikk hovedflyplassen til Hurum. Finanskomiteens leder burde vite hvorfra han kan ta penger til sin påstått ønskete sykkelvegutbygging.

Partifellen, statsminister Stoltenberg, innrømte tidligere i år at det går for sakte med sykkelvegene i Oslo, men han skyldte på vanskelige reguleringssaker. Andre politikere skylder også på planmyndighetene. Som de også skylder på manglende bevilgninger. Men når den nye hovedflyplassen, flytoget dit, Operaen, Bislett og Holmenkollbakken blei bygd, da var ikke penger og reguleringer noe problem. Hvorfor?

Jeg kan ikke forstå at det på noe annet samfunnsområde er et større misforhold mellom ord og handling enn når det gjelder sykkelveganlegg. Ikke på noe annet område skryter et samla politikerkorps så uhemma av at de er fullstendig maktesløse.

Dagens Næringsliv er for snill med Micaelsen og hans politikerkolleger. Det er ikke luft i deres sykkeldekk, derfor kan de heller ikke punktere. De har vel knapt hjul på sykkelen — eller vet hvor den står?

Bare ikke England vinner!

I morgen begynner fotball-VM. Er det viktig og interessant? Tja. Politisk hvertfall. Og for meg står det som aller viktigst at fylket England i Storbritannia, og som uforståelig nok har egen nasjonsplass i FIFA, — ikke vinner. Det har noe med den unaturlig enorme interessen om engelsk fotball blant sports- og fotballinteresserte nordmenn, inkludert journalister, som jeg reagerer på, og som jeg unner nok et nederlag. Rune Bratseth har treffende uttalt at norske fotballinteresserte lider av «engelsk syke». Fylket/delstaten England er knapt et middelmådig internasjonalt fotballag. (Se mitt innlegg i Aftenposten 3. juli 2002, debattsidene). Bare én finale har denne landsdelen klart å spille seg fram til, og det på hjemmebane. Der de feilaktig fikk dømt et ikke-mål som mål og ble mester. Spillestilen med langballer og innlegg fra kantene uten ballbesittelse, liker jeg ikke. Det er som alt annet britisk, totalt uten eleganse, bare vulgær pompøsitet. Sterkt prega av mange hundre års bestialsk undertrykking av hele verden.

Dessuten har jeg vært i strid med britiske kommandosoldater i en NATO-øvelse i Nord-Norge: De utga seg feilaktig som stridsdommere, overfalt jeepen min med røykbomber, kasta meg ut av bilen sjøl om jeg prøvde å klamre meg til rattet i den. De oppdaga at jeg prøvde å ta med meg startnøkkelen og trynte meg inn i ei snøfonn. (Som israelerne: ekstra straff for å sette seg til motverge mot angrep?). Personlige eiendeler i jeepen min stjal de. Ikke bare min Volvo-jeep blei tatt, men så mange norske kjøretøyer at det gikk rykter via befalet om at hele NATO-øvelsen var nær ved å bli avlyst hvis ikke laisse-fair-offiserene fra «spillereglenes land» begynte å følge spillereglene.

Det er med stor fornøyelse overfor mine venner, både de fotballinteresserte og politisk interesserte, jeg kan peke på Tyskland har de beste VM-resultatene. Brasil har flest seire, men Tyskland har sammen med Brasil spilt flest finaler, sju. Tyskerne har en helt annen fotballstil enn den grove engelske. Selvfølgelig var den tyske bekken, maoisten Paul Breitner, spennende, han som skal ha lest Maos lille røde i pausene… (Han og Drillo kunne jo ha gjort det i kor?)
Min største VM-opplevelse må jeg ellers si at jeg hadde under VM i 1966. Jeg var aleine hjemme i leiligheten i Forsvarets Boligbyggelag i Karl Staaffs vei på Ulven i Oslo, hadde to «murere» (langpils) og så ned på oberstens leilighet, kongens adjutant. Og sensasjonen var nær, Nord-Korea skåra tre ganger og leda 3-0 til pause. Men manglende fotballtradisjoner til å gå i forsvar, jeg veit ikke hva, gjorde at Portugal med Eusebio, kom tilbake og vant 5-3. En politisk sensasjon skjedde ikke, dessverre. Ikke for Nord-Koreas seier, et regime som jeg visste lite om da og neppe hadde noen sympati for. Men viktigere: For alle dem som ved Nord-Koreas seier hadde fått seg en på trynet. (Eusebio så jeg ellers skåre med handa på Ullevaal en gang før det, han var overlykkelig over sitt juks da.)

Ellers er det interessant å se alle forfallene. Forfallene skyldtes ikke bare skader, men mange også som i Michels tilfelle, av hensyn til sin videre klubbkarriere. Ikke uforståelig, det er i klubbene den godt betalte jobben deres finnes. Da er spørsmålet, hvor lenge kan nasjonskampen holde interessen for VM oppe? VM i fotball er vel egentlig ikke så stort verken for spillere eller klubber, og heller ikke det fotballinteresserte publikum som er mer opptatt av sine egne (engelske) klubber. Men særlig de som ikke er fotballinteresserte, er opptatt av VM. I og med at en ikke på samme måte som med klubbfotballen kan kjøpe spillere, blir landslagsfotballen litt mer uforutsigelig. Og så lenge nasjoner er viktige som samlingspunkt, der økonomi og kriger utkjempes i og avgjøres, vil et VM i fotball være interessant. Men det har historia mot seg.

Under forrige VM måtte jeg sitte musestille på et hotell i Arezzo i Toscana og se semifinalen mellom Italia og Tyskland. Med tysk seier skulle jeg straks til Berlin for å se finalen på storskjerm på Brandenburger Tor. Slik gikk det jo ikke. Men kommer Tyskland til finalen 11. juli, skal jeg til Brandenburger Tor og nyte fotball-Norges salte sår.

Viktigst ved fotballmesterskap er politikk. Og en seier mot de imperialistiske maktene, nåværende som tidligere. Jo oftere underdogs, ikke-imperialistiske land, tidligere kolonier, vinner, særlig over sine tidligere koloniherrer, desto bedre. – Aller best: Seier til land fra «ondskapens akse»!

Verdens militærutgifter, økt med 49 % siden 2000. Forgjeves, eller nyttig?

Det svenske fredsforskningsinstituttet sipri offentliggjør i dag en oversikt over verdens militærutgifter. Fra 2008 til 2009 økte de med 5,9 %. USAs økning på 47 milliarder dollar utgjør 54 % av økninga. Og av de landa det finnes tilgjengelig data for, økte 65 % av landa militærutgiftene. I Asia og Indonesia var oppgangen sterkest, de økte militærutgiftene sine med 8,9 %.

"Många länder ökade de offentliga utgifterna under 2009 som ett sätt att öka efterfrågan för att bekämpa recessionen. Trots att militära utgifter inte vanligtvis var en stor del av dessa ekonomiska stimulanspaket, så skars de inte ned heller ", förklarar Dr Sam Perlo- Freeman, chef för SIPRI:s projekt om militärutgifter. "Siffrorna visar också att militära utgifter utgör ett långsiktigt strategiskt val för större eller medelstora makter, som USA, Kina, Ryssland, Indien och Brasilien, som länderna håller fast vid även i svåra ekonomiska tider." (Sitat fra sipris sammendrag av årboka).

Jeg anbefaler dere å lese sammendraget av rapporten som blei offentliggjort i dag. Nevnt av NRK radio i natt, men ligger ikke inne verken på tekst-tv eller nett (etter nylig søking).

Spørsmålet er så, er alle disse utgiftene bortkasta? Kan vi se dette som et ledd i at verden blir stadig sikrere og at krigsfaren går ned? Altså at sikkerhet betyr stadig større militærutgifter, som er høyresidas årsaksforklaring. Eller som deres politiske meningsfeller i DDR sa det: «Frieden schaffen wir auch mit Waffen». Og litt sant er det i det: Uten våpen hadde ikke Hitler blitt slått.

Jo hyppigere bruk av våpen, krig og jo større militærutgifter, desto større er sjansen for å få Nobels fredspris. Men jeg tror folka bak Nobels fredspris ikke skjønner seg så mye på krig og fred.

Sipris påviste opprusting er ikke noe godt tegn. Det er mange internasjonale konflikter under oppseiling, og det er ujamn utvikling mellom stormaktene. Noen, som USA, er på veg ned. Alt dette kombinert med kapitalismens uløselige problemer. Slagord som «imperialisme betyr krig» er kanskje ikke helt bak mål?

Politiske institusjoner og politikere har glemt siste verdenskrig, og årsakene til den. FN er helt omgjort til en krigsvelsignende organisasjon, ved at det er lov til å angripe land med begrunnelsen mindre enn mistanke om en annen stats hensikter, som FN om Afghanistan. Akkurat som Hitler om Polen. Journalister gjør ikke karriere på å kritisere verdensutviklinga, som de heller ikke gjorde på 1930-tallet. Folk i den vestlige verden er politisk uinteresserte og ubekymra for krig, utenom mot muslimene, og i den grad de er bekymra og mot kriger, så er disse menneskene uorganiserte og for svake. I Norge sitter til og med den politiske organiserte krigsmotstanden i regjeringa og fører krig mot det afghanske folket. Statsminister Jagland lo av og håna alle de internasjonale folkelige protestene mot krigen mot Irak, for de hadde ikke politisk makt. Og blant det amerikanske folket dominerer vel nærmest en lengsel etter krig; med hellig vrede å hevne og straffe dem «som ikke vil som oss»?

Jeg tror statslederne som ruster opp har rett. Våpna trengs. Framtida er ikke lys.

Israel: Med «licence to kill», men når og hvordan skal det ende?

Her gjør en rekke mennesker et forsøk på å hjelpe et folk, det palestinske i Gaza, innestengt på et lite område. Nekta forsyninger til det mest livsnødvendige, og som dels blir fordrevet fra sine boliger. Som et ledd i det som er det endelige målet: Fullstendig fordriving av alle palestinere fra hele Palestina. Og så blir bare hjelperne og fredsaktivistene meia ned. Av okkupantmakta. I internasjonalt farvann.

Det er flott at både Stoltenberg og Støre er opprørte. Det kom faktisk også en enstemmig uttalelse fra FNs sikkerhetsråd. Det betyr at USA må ha akseptert kritikken. Men, det er som Jan Egeland, vår tidligere ledende FN-tilsatt, verken oppsiktsvekkende, og : «Man kommer aldri videre. Det vi trenger er internasjonalt lederskap som får erstattet den ulovlige israelske blokaden med en internasjonal grensekontroll som både ivaretar Israels sikkerhet og palestinernes behov».

Hele den mektige verden er altså opptatt av atomvåpen i Midt-Østen — Irans. Mens Israels atomvåpen, skaffet til veie med norsk hjelp, er et ikke-tema. Et tema er også Israels flerårige og mangeårige overgrep mot internasjonal rett, mot FN-vedtak — tilsynelatende. For Israel veit at staten trygt kan ignorere disse internasjonale vedtakene mot seg. Staten belønnes med at protestene ikke er reelt ment, og kan fortsette en stadig mer aggressiv politikk, og blei nylig belønna med medlemskap i OECD, og er, merkelig nok, tross sin geografiske beliggenhet, et formelt europeisk land. Det er ikke nødvendig for Israels regjeringer å le av protestene, de har lært at de internasjonale protestene ikke er alvorlig ment. Det eneste som mangler er nå at staten får Nobels fredspris for sin enestående fredsinnsats gjennom 60 år, ikke sant Bondevik?

Israels politikk blir altså bare verre og verre for hver dag som går. Men, som det er sagt av andre enn meg, og historia har vist, det finnes ikke noe tusenårig undertrykkerregime som ikke møter sin undergang.

Israel tror problemet er løst når alle palestinere er fordrevet fra sitt område, det sionistene kaller «sitt». Og satser på støtten fra de mektige sionistiske, og jødiske, organisasjonene i USA. Men USAs 51. stat er null verdt uten USAs verdensmakt.

Enten kan en ha en internasjonal planlagt «nedlegging» av Israel, eller en ukontrollert nedlegging som kan bli svært kostbar for atskillige menneskers liv. Det er ingen grunn til å tru på noen som helst rasjonell utvikling. Verdens ledere er 100 % uansvarlige, og aksepterer en ukontrollert eksplosjon i Midt-Østen.

Unntak for urimelig politikk når dens følger blir kjent? Endre politikk da, kanskje?

Også Buskerud har fått sin innvandringssak med et svært så konkret individuelt ansikt. Ole Kristian Navrud fra Åmot i Modum kommune i Buskerud har gifta seg med ei filippinsk dame som kom som au-pair til Norge i 2007. Nå har de fått en sønn sammen. Hun, Laila, er nå utvist og må flytte fra Norge innen 3. juni. Hu har hele tida under oppholdet her hatt jobb, betalt skatt og lært seg norsk. Men som det sies i Drammens Tidende, må hun reise ut fordi hun skal ha hatt en feil koding i sitt pass. Modums ordfører, Terje Bråthen, for øvrig også en som støtter palestinerne, mener at «Det kan tyde på at det er en brist mellom lover og regler på den ene siden og intensjoner på den andre siden». Det er oppretta ei fjesbokgruppe med kanskje 10 000 medlemmer som støtter oppropet mot utvisninga, og nå i dag på Blaafarveværket blir også statsminister Stoltenberg kopla inn. Omtalt i TV2 er saka også.

Jeg har merka meg at en av mine Fjesbok-venner er veldig ivrig og engasjert i å samle støtte mot denne utvisninga. Med utgangspunkt i at jeg mener at vedkommende støtter Fremskrittspartiet, tillater jeg meg å kommentere denne oppfordringa her. Fordi jeg kan ikke forstå annet enn at Fremskrittspartiet er en sterk tilhenger av en restriktiv innvandringspolitikk og resolutt utkasting av «grunnløse asylsøkere» og andre. Ja, det er en politikk som Frp så desidert har «sakseierskapet» til.

Nå er ikke jeg den fremste tilhenger av politikken om at det er best om alle som vil bo og arbeide (eller ikke arbeide) i Norge, skal få komme hit. Men jeg synes også det også må være en sammenheng mellom det en mener i enkeltsaker, og den politikken som en mener skal gjelde for summen av alle de andre liknende saker av samme type.

Jeg har full forståelse for at utvisningssaka i Modum ikke er noen god generell sak å vise fram en ønsket streng innvandringspolitikk på. Det synes jeg går tydelig fram av hvem det er som støtter den utviste kona. Men utvisninga er ganske sikkert i samsvar med de politiske føringene byråkratene har fått lagt for sitt arbeid — og det av de mest innvandringsfiendtlige politikerne. Jeg har problemer med å forstå at myndighetene har gjort formelle feil, og de har sikkert kjent til situasjonen med giftermål og barn.

Nå har politikerne oppretta organer som UNE nettopp for å slippe å gi medhold til slike folkeaksjoner som vi ser i dette tilfellet. Og så vil mange av dem som ellers skjuler seg bak UNE for sin urimelige (generelle) politikk, akkurat i dette tilfellet at statsministeren griper inn og ordner opp!

Dette dreier seg om rettferdighet. Hvis politikken er feil, er det den som må rettes opp. Vel og bra om noen unntas for følgene av en urimelig og feil politikk, men hva med de andre? De som ikke kjenner noen innflytelsesrike? Hvorfor skal de med kjennskap til mektige personer eller engasjerte medmennesker få medhold, og ikke de andre?

Fremskrittspartiet støtter alle saker der det er litt folkelig oppslutning. De er for den strengeste innvandrings- og asylpolitikk, men er samtidig for unntak i de tilfellene folk ser hvor urimelig dette er. Skal de virkelig slippe unna med en slik dobbeltpolitikk? Hvorfor sier ikke Fremskrittspartiet i Buskerud, og sentralt: «Ja, dette er et flott eksempel på hvordan vi vil ha det. Ut!»?

Skal en vedtatt politikk bare gjelde når noen ikke klarer å samle støtte, mens det skal gjøres unntak når alle kan se hvor urimelig politikken er?

Politimann uten hjelm drept

I går omkom dessverre en syklist i Buskerud. Den 39-årige mannen hadde iflg NRKs tekst-tv for Buskerud (side 176) i går svært stor fart, falt over styret og døde momentant i følge politiets opplysninger.

Politiet opplyste videre at vedkommende ikke brukte hjelm, fant NRK plass til å opplyse i den korte meldinga. Hvorfor ga politiet denne opplysninga til mediene, og NRK brakte det videre? Selvfølgelig fordi politiet (og NRK?) mente at dette var årsaken til ulykken, uten at det direkte ble sagt. Bare for at vi likevel skulle forstå at det var årsaken. Men kan vi være sikker på at vedkommende ville overlevd om han hadde brukt hjelm? Tenk om vedkommende ville ha blitt drept likevel? Hjelmen kunne ha vært for dårlig, ikke hjulpet eller syklisten kan ha dødd av andre skader. Og hvorfor skal politiet gå ut og årsaksforklare en trafikkulykke straks? Det gjør politiet når det dreier seg om syklister, og da tilsier trafikkpolitiets ryggmarksrefleks to ting: 1) Årsak og skyldspørsmål må avgjøres straks, og 2) syklisten har alltid skylda. Blir en syklist nedkjørt og drept av en trailerhenger i en høyresving, er politiet alltid på pletten, før kroppstemperaturen på den avdøde har kommet ned i 30 grader, og frikjenner yrkessjåføreren.

Jeg veit at det har vært tatt opp med politidirektoratet at politiet ikke straks skal gå ut og avklare årsaks- og skyldspørsmål i trafikkulykker, særlig der syklister er involvert. Men det nytter ikke. Syklister er trafikkens pariakaste, og for politiet trafikkproblem nr 1.

Trygg Trafikk, de fryktsomme tantenes organisasjon for uhemmet vekst i privatbilbruken, er mot alt som ikke tjener dette formålet. Blant annet vil de ha hjelmpåbud for alle syklister alltid. Som i den australske byen Perth der nesten ingen sykler lenger. Trygg Trafikk krever imidlertid ikke hjelmpåbud for passasjerer i baksetet i biler, trass i at også dem får mange alvorlige hodeskader. Det kan hindre veksten i bilbruken og det tør ikke Trygg Trafikk si noe om. For øvrig mener jeg at en alltid bør bruke hjelm når en trener på sykkel, men at det ikke er nødvendig når en sykler småærender i byen.

I forrige uke ble en politimann på tragisk vis drept i tjenesten. Han brukte ikke hjelm da.

Kolberg – Aps redning

Arbeiderpartiet har problemer med å finne kandidater som kan utfordre Høyres store dominans i Drammen og andre sentrale buskerudkommuner.

Målt i oppslutning etter siste stortingsvalg er Martin Kolberg personlig den desidert mest populære politiker i Buskerud. Ikke mindre enn 52 751 stemte på han i hele fylket, det er mer enn 37 %. Han fikk også klart størst oppslutning i Drammen med hele 12 383 stemmer, nesten 50 % mer enn nr to. Høyres nåværende ordfører, Tore Opdal Hansen, gjenvalgt én gang, vil bli knust av den personlig populære Kolberg. Dette er imponerende etter en svært kort lokalpolitisk karriere. Riktignok var Kolberg litt uheldig i starten da han sa han ville være rikspolitiker og ikke lokalpolitiker, og ikke ville prioritere Gullaug. Men han tok seg fort inn, særlig da han offentlig utøvde seksuelle tilnærminger med en mannlig statsråd. Kolbergs popularitet er ikke tilfeldig. Han er fra rikspolitikken kjent i partier, organisasjoner og fagbevegelsen som en svært sjarmerende mann; alltid lyttende, ydmyk og tolerant overfor alle og med et sjeldent vinnende vesen. Særlig er det grunn til å framheve Kolbergs innsikt og engasjement i miljøspørsmål, som ikke på noen måte er innskrenket av hans utsyn gjennom frontruta på sin kjære og ofte brukte bil. Hans argument om at det ikke er så nøye om det blir kollektivtrafikk til det drømte nye mammut-sjukehuset på Gullaug, er jo forbilledlig: «Det er jo likevel ikke plass til flere biler i Drammen sentrum». Kolberg har åpenbart en stor internasjonal karriere som miljøpolitiker foran seg, større enn Gro Harlem Brundtlands. Denne framtidige miljøkarrieren er likevel ingen grunn til at ikke Drammen Ap må satse på han som sin ordførerkandidat, og få han til å melde flytting fra bygdekommunen Lier til Drammen by. En av landets mindre kjente valganalytikere framhever også betydningen av populære ordførerkandidater for partioppslutningen. Setter Drammen Ap i tillegg opp Erik Dalheim som første varaordførerkandidat, og Leif Haraldseth som andre varaordførerkandidat, kan det ikke være mange i Drammen, om noen, som ikke vil stemme Ap ved neste kommunevalg. En oppslutning på nær 100 % for Ap vil jo i tillegg trekke enda flere forskere til byen som et internasjonalt særtilfelle under frie valg. — Ingen bør være i tvil:

Martin Kolberg som ordførerkandidat vil være Drammen Aps løsning og redning!